Hvithetsalliansen mot velferd

Debatt

Hvithetsalliansen mot velferd

Høyrepopulistiske partier forsvarer velferdsstaten ved å insinuere at den bare kan omfatte hvite etnisk nordiske innbyggere. Stine Helena Bang Svendsen skriver om hva som skjer når velferd blir ansett som eiendom og arvegods, forbeholdt dem som fortjener det.
Mer om Rasisme
Mer om Debatt
Sylvi Listhaug, innvandrings- og integreringsminister, går i bresjen for Solberg-regjeringens politikk på å bremse innvandringen til Norge. Stine H. Bang Svendsen etterlyser et kritisk blikk på høyrepopulistiske insisteringer på at velferdsstaten er truet av innvandring.

Hvordan vil du karakterisere samtida? Smak på det, og hold tanken.

En tendens ved samtida, som Wencke Mühleisen har bidratt til å artikulere i denne artikkelserien, er de privilegertes tendens til å snu seg bort fra de akutte politiske spørsmålene for å hegne om det nære; familien, treningen, og andre bekymringsløse hobbyer som vi kan fortape oss i. For å glemme samtida ei stund.

En annen tendens er økende økonomiske forskjeller, og en forvitring av alliansene mellom dem som er avhengige av at fellesskapets løsninger fungerer, og dem som ikke er det.

I tillegg kommer den ulike utsattheten for krig, forfølgelse og økonomiske kriser. Mellom disse tendensene i samtida er det naturlig nok et samspill. Privilegerte radikale er politisk deprimerte og skjermer seg fra den hjerteskjærende samtida, blant annet fordi høyrepopulistene inntar regjeringskontorene i Norden. Populistene skaper nye allianser mellom dem som har alt, og dem som har litt, på bekostning av dem som har minst.

Om vi undersøker hvem som tilskrives rettigheter til velferdsgoder, og hvem sine rettigheter som trekkes i tvil, er det tydelig at velferd behandles som en form for arvegods.

Verdige mottakere av velferd

I de nordiske landene har den universelle velferdsstaten som tilbyr et felles sikkerhetsnett for innbyggerne, vært under nyliberalt politisk press i lengre tid.

Samtidig har de høyrepopulistiske partiene i Norden hatt som et av sine hovedprosjekter å koble det åpenbare angrepet på det institusjonaliserte økonomiske sikkerhetsnettet som vi kaller velferdsstaten, til innvandringen til nordiske land.

Det høyrepopulistiske mantraet har vært at det «vi’et» som tilskrives eierskap til velferdsstaten ikke «har råd til» å utvide sikkerhetsnettet sånn at det også gjelder «dem».

Om vi undersøker denne velferdssjåvinistiske retorikken med blikk for hvem som tilskrives rettigheter til velferdsgoder, og hvem sine rettigheter som trekkes i tvil, er det tydelig at velferd behandles som en form for arvegods. De verdige mottakerne av velferdsstatens tjenester er dem som har opparbeidet seg rettigheter til det gjennom tilstrekkelige skattbare inntekter, eller dem som har arvet rettighetene av sine hvite etnisk norske foreldre. I tillegg mistenkes de som ikke har foreldre som kan hevde eierskap til den norske velferdsstaten for å bruke den for mye.

Ikke rasist, men…

FrP var godt fornøyd da SSB i 2011 leverte innvandringsregnskapene som enhver sosialdemokrat på 1990-tallet så rasismen i. Endelig kunne innvandringsdebatten bli basert på fakta, ikke følelser og naivitet, ifølge Per Sandberg.  

Regnskapet som lå til grunn for Brochmann-utvalgets vurderinger av velferdsstatens framtidige «bærekraft», i betydningen evnen til å gå med overskudd, inkluderte også vurderinger av de mulige framtidige kostnadene forbundet med første generasjons norske borgere, i tråd med definisjonen av «innvandrer». Det er ikke bare passet det kommer an på. Ikke alle borgere kan bruke velferdsstatens ressurser uten blygsel.

Rasisme er som regel en halvkvedet vise i politisk retorikk: det gjelder å trekke veksler på rasistiske forestillinger i kulturen, uten å være nødt til å stå til ansvar for dem.

Nyliberalismen er i så måte en nyttig alliert for rasismen. Når stadig nye politiske felt blir innlemmet i regnskapets logikk diskrediteres hensyn som er fundert på andre verdier. Plutselig blir det vanskelig å argumentere for hvorfor det ikke er greit å tillegge forskjellige menneskers grunnleggende trygghet ulik verdi. 

Rasisme er som regel en halvkvedet vise i politisk retorikk: det gjelder å trekke veksler på rasistiske forestillinger i kulturen, uten å være nødt til å stå til ansvar for dem.

Bare nok velferd til hvite svensker

I det svenske politiske landskapet preger høyrepopulismen i langt mindre grad det politiske hegemoniet enn i Norge. Men også her har høyrepopulismens versjon av et forsvar for velferdsstaten blitt en politisk kraft å regne med.


Stine H. Bang Svendsen (Foto: Ida Irene Bergstrøm)

Forskerne Tobias Hübinette og Catrin Lundström har foreslått at vi bør tolke de politiske uttrykkene for at velferdsgoder bør forbeholdes «svensker», som et forsøk på å reformulere den politiske alliansen mellom arbeiderklassen og middelklassen - de som tradisjonelt har hegnet om velferdsstaten i Sverige.

I stedet for denne klassealliansen står Sverigedemokratene i spissen for en «hvithetsallianse» som forsøker å verne om velferden for hvite svensker ved å holde nye svensker utenfor. Denne alliansen er basert på et nyliberalt nullsumspill, der det er et grunnpremiss at det ikke er nok til alle.  

Velferd som eiendom

En av Catrin Lundströms informanter i hennes bok om hvite svenske migranter beskrev det svenske statsborgerskapet sitt som en «forsikring» som hun aldri ville gi opp, uansett hvor lenge hun bodde i utlandet. Metaforen er talende. I den nyliberale politiske logikken er ikke velferd en måte å skape gode samfunn på, men en form for eiendom for borgerne.

Denne måten å tenke om velferd på har fått spesielt god grobunn i Norge, der velferd er uløselig knyttet til oljefondet. Privat eiendom kan man gjøre som man vil med, og man står i sin fulle rett til å ekskludere andre som man vil. Når velferd forstås som eiendom, framheves retten til eksklusjon.

De som har minst fra før, har også mest å miste. Når flyktningers behov for beskyttelse framstilles som en trussel mot velferdsstaten, formuleres en trussel mot de borgerne som faktisk trenger et sikkerhetsnett for å ha et levelig liv. Det er lett å forstå frykten for at velferden skal forsvinne. Det er så mye i samtida som tilsier at de færreste kan ta grunnleggende økonomisk trygghet for gitt.

Men Marte Michelet protesterte i klartekst da Brochmann-utvalget leverte sin rapport i 2011: «Det er ikke «innvandrerne» som truer den norske modellen, men økonomer og politikere som bruker «innvandrerne» som syndebukker for å plukke den fra hverandre. De maner fram dine verste fordommer om trygdesnyltende, khattyggende somaliere, for at du skal la deg lure til å gå med på å ribbe velferdsordningene til alle uføre, alle arbeidsledige, alle som for øyeblikket ikke presterer på topp.» 

«Hvithetsalliansen» er en allianse mellom de få som tjener på nedbygging av velferden, og dem som ser at de har noe å miste, på bekostning av dem som er enda dårligere stilt.

Kur mot politisk depresjon?

I et rasistisk samfunn beskytter hvithet mot det å havne nederst på den sosiale rangstigen. Den amerikanske juristen Cheryl Harris har påpekt at rasismen skaper en psykologisk trøstepremie for den hvite arbeiderklassen: «Alle hvite kan ikke være vinnere, men hvitheten sørger for at du aldri virkelig taper». 

«Hvithetsalliansen» som Hübinette og Lundström beskriver, forsøker å skape nordiske samfunn som forskyver sårbarheten for den økonomiske elitens neglisjering av samfunnsinstitusjoner over på befolkninger som er markert som hjemmehørende andre steder. Det er en allianse mellom de få som tjener på nedbygging av velferden, og dem som ser at de har noe å miste, på bekostning av dem som er enda dårligere stilt.

Å nøste i forholdet mellom rasisme og nyliberalisme er ikke noen umiddelbar kur for den politiske depresjonen. Men et kritisk blikk på de alliansene som bygges for å bryte ned fellesskapet, er nødvendig for å skape motstandsdyktighet.

Det er vanskelig, gitt den politiske situasjonen, å tilby den optimistiske vendingen som forventes av tekster i denne sjangeren. Da er det viktig å minne om at kritikk er et konstruktivt bidrag i seg selv. Gjennom kritikk kan vi, på tross av nummende privilegier, undersøke hva som står på spill i samtida. Vi kan også bruke kritikk til å gjøre oss selv til potensielle deltakere i allianser for levelige liv for alle.

 

Les de andre bidragene i vår debattserie Kjønnsforskere om samtiden:

Feminismen og alfakvinnen
Feminismen var opprinnelig et motkulturelt kapitalismekritisk prosjekt. I dag er den en del av styringsmakten. Wencke Mühleisen skriver om feminisme i nyliberalismens tid.