Sexkjøpsloven rammer innvandrede kvinner

– Man kan stille spørsmål ved om politiet bekjemper prostitusjon som sådan. De slår ned på noen miljøer, og tolererer andre. Dette gjør at politikken som føres er selektiv, og først og fremst rammer utenlandske kvinner, sier sosiolog Synnøve Jahnsen.

– Dermed kan vi ikke umiddelbart si at sexkjøpsloven som ledd i en mer overordnet likestillingsstrategi fungerer, mener hun.

Politiets arbeid retter seg hovedsakelig mot bestemte utenlandske miljøer, først og fremst vestafrikanske og østeuropeiske, og mot asiatiske kvinner som opererer på innendørsmarkedet. De antar at det er kvinner i disse miljøene som i størst grad er utsatt for tvang.

– Når noen grupper settes i sentrum, kommer man ikke unna at andre grupper er nedprioritert.

Sexkjøpsloven er uklar

Jahnsen mener det er uklart hvem sexkjøpsloven skal beskytte. Lovforkjempernes vellykkede strategi var nettopp å knytte sine argumenter til kampen mot menneskehandel. Men dette har gjort at skillet mellom prostitusjon og menneskehandel med prostitusjon har blitt uklart.

– Er det alle prostituerte, er det de som er utsatt for menneskehandel, eller det norske samfunnet som helhet? Denne uklarheten gjorde at man fikk loven igjennom, mener forskeren.

Dermed ble det skapt mye rom for tolkning blant de som skal implementere lovgivningen, deriblant sosialarbeidere og politiet.

Holdningsendring hos politiet

Jahnsen har i sin ferske doktorgrad blant annet analysert politiets innsats mot prostitusjon og menneskehandel. Gjennom et lengre feltarbeid har hun fulgt innsatsen til spesialenheter i Oslo og Bergen. I tillegg har hun intervjuet politifolk i ulike posisjoner innad i politiorganisasjonen.

Studien viser hvordan innsatsen mot prostitusjon har gått fra å være lite prioritert, gjerne omtalt som «kjerringarbeid», til å være en form for kriminalitetsbekjempelse som gir intern status og annerkjennelse.

– Det har foregått en holdningsendring i norsk politi. I dag tar de utnyttelse som finner sted i prostitusjon mer på alvor. Det er mindre aksept for å vitse bort problemet, sier Jahnsen.

– Dette er ikke en direkte konsekvens av sexkjøpsloven, men sammen med fokuset på prostitusjon som del av innsatsen mot organiserte kriminelle miljøer mener jeg å se en holdningsendring.

Jahnsen mener imidlertid ikke at sexkjøpsloven er en nødvendig eller viktig forutsetning for den profesjonaliseringen som følger av kursing og opprettelsen av spesialenheter. Forskningen hennes viser også at sexkjøpsloven ikke har gjort at norsk politi bruker andre metoder for å bekjempe prostitusjon enn europeiske land som mangler sexkjøpslov.

Et eksempel er Oslo-politiets «Operasjon husløs». Ved å slå til mot kjente bordeller og tvinge dem til stadig å skifte oppholdssted håper de å forebygge muligheten for at prostitusjon finner sted. Denne metoden brukes også i andre europeiske land.

En rapport fra Fafo har vist at Operasjon husløs fører til at kvinner i prostitusjon ikke tør anmelde vold.

Organisert kriminalitet er hard-core

Etter innføringen av sexkjøpsloven har det blitt opprettet nye spesialenheter som jobber målrettet mot prostitusjon. Men disse kom ikke til et nytt felt: Politiet har jobbet med prostitusjon lenge. Jahnsen sporer dette arbeidet tilbake til begynnelsen av 1980-tallet.   

– Enkelte politifolk har vært veldig opptatt av å bygge relasjoner med de prostituerte, og har jobbet målrettet med å få tillit i prostitusjonsmiljøet. Dette har de gjort både med og uten ledelsen i ryggen, forteller Jahnsen.

– Utover 90-tallet jobbet sosialtjenestene og politiet sammen for å få opp antallet voldsanmeldelser på voldtekter og annen fysisk eller seksualisert vold. Samarbeidsformene var til dels ad hoc og personavhengige, men de var også til en viss grad formalisert.

Med den nye sexkjøpsloven har innsatsen blitt mer «hard-core», og samarbeids- og tillitsrelasjoner mellom politiet og prostitusjonsmiljøet er brutt, ifølge forskeren.

– Et skarpt fokus på menneskehandel, ikke vold i prostitusjon som sådan, har skapt avstand mellom samarbeidspartnere. Politiet måles på antall domfellelser og bøter, ikke på hvor mange ran og voldtekter de forhindrer.

Les også: Loven mot synlige horer

Jakten på verdige ofre

Samtidig er det få som faller innenfor politiets trange definisjon av hva et offer for menneskehandel er. Når man leter etter personer som viser klare tegn til at de er tvunget eller lurt til å bli prostituerte i Norge, faller mange utenfor.

Mye menneskehandel foregår i et grenseland mellom tvang og fri vilje, hvor kvinner, menn og transpersoner ser prostitusjon som den beste eller eneste utveien i en desperat situasjon, ifølge Jahnsen.

– For mange er kanskje ikke prostitusjonen i seg selv det største problemet de må hanskes med. For noen kan prostitusjon være løsningen på et problem, sier forskeren.

– Politiet leter etter verdige ofre, men ingen prostituerte synes å være gode nok, med mindre de ble kidnappet og låst inne i en kjeller. Det er et stort gap mellom den styrende ideologien og den kaotiske virkeligheten politiets innsats foregår i, der menneskeskjebner er mer sammensatt og fortellingene mer komplisert.

Tør ikke anmelde

Kvinnene som anses som de mest sårbare og utsatte for kriminalitet, er de som i minst grad tør kontakte politiet etter lovendringen. Det forteller de ansatte ved hjelpetiltak som Jahnsen har intervjuet.

– Noen av de prostituerte misforstår, og tror det er forbudt å selge sex. Men hovedproblemet for mange er at de ikke har lovlig opphold i Norge. De vet at risikoen for å bli kastet ut av landet er stor hvis de kontakter politiet.

I henhold til internasjonale avtaler har ofre for menneskehandel rett på en «refleksjonsperiode». Det betyr at personer som antas å være utsatt for menneskehandel, kan søke Utlendingsdirektoratet om midlertidig arbeids- eller oppholdstillatelse i seks måneder. Tillatelsen kan utvides til 12 måneder, hvis forholdet politianmeldes, så personen kan være tilgjengelig under etterforskning og ved en eventuell rettssak.

– I denne perioden har man rett på beskyttelse, også i form av å få dekket grunnleggende behov, slik som bolig og livsopphold. Det er utviklet gode tiltak for de som passer inn i systemet, men alt er midlertidig, sier Jahnsen.

– Det er ingen intensjon om at beskyttelsen skal gjøres permanent. Og man kan derfor si at det i stor grad dreier seg om å utsette et utkastelsesvedtak. Sett slik er systemet til for å hjelpe rettsapparatet, ikke den prostituerte.

Les også: Livet i Nigeria etter sexsalg i Europa

Mangler rettssikkerhet

Det er mulig for disse kvinnene å søke asyl, på lik linje med andre. Men det innvilges bare dersom det kan bevises at de utsettes for alvorlig fare ved å sendes tilbake til opprinnelseslandet.

– Man har prøvd å lage et apparat for de mest ekstreme tilfellene. Men om man ser mer helhetlig på prostitusjonspolitikken som føres, og ikke bare fokuserer på rettighetene til ofre for menneskehandel, er rettssikkerheten for ikke-norske borgere svært begrenset.

Ofre med «feil pass» utvises

Kvinnene det gjelder har reell grunn til å være redde for utvisning. Det viser for eksempel to gruppevoldtektssaker fra mars i år. I den ene ble ni nigerianske prostituerte kastet på gata etter å ha anmeldt voldtekt. I den andre ble tre utenlandske prostituerte sendt ut av landet etter å ha anmeldt ran og knivstikking.

– Dette er mennesker som er blant de aller mest sårbare i vårt samfunn, og som ses som et lett bytte for voldsmenn og vinningsforbrytere. I stedet for å gi dem tilgang til vårt velutbygde helsesystem med ekspertise på krise og traumebehandling, gir vi dem altså et utvisningsvedtak, sier Jahnsen.  

– Disse sakene som vi har blitt kjent med via media er skumle fordi de viser hvordan den norske stat møter ofre for vold som har «feil pass». Sakene illustrerer offentlig godkjent systematisk forskjellsbehandling. Bestemte grupper behandles som annenrangs og møtes derfor ikke med den samme verdigheten som andre.

På bakgrunn av dette mener Jahnsen at utlendingsloven er viktigere enn sexkjøpsloven om man vil forstå den norske statens arbeid mot prostitusjon.

– Politiet måles ikke på sin evne til å forebygge voldshendelser i prostitusjonsmiljøet. De måles på andre ting; som evnen til å iverksette utlendingsvedtak, mener Jahnsen.

– Men det er vanskelig å bekjempe vold i prostitusjonen med dette fokuset. Man griper heller ikke inn i forholdene som gjør disse personene sårbare i utgangspunktet.

Fordummende debatt

Allikevel er det sexkjøpsloven, ikke utlendingsloven som diskuteres i offentligheten.

– Det virker som lovens forkjempere vil holde diskusjonen om prostitusjon enkel. De er opptatt av å opprettholde et bestemt virkelighetsbilde for å forsvare sexkjøpsloven. Når debatten er såpass fastlåst og polarisert blir den fordummende, mener Jahnsen.

Ifølge henne må det transnasjonale prostitusjonsmarkedet forstås i lys av politikernes manglende evne til å håndtere arbeidsmigrasjon i Europas indre marked.

Jahnsen kjenner til at en del av de utenlandske prostituerte kom til Norge på jakt etter legalt arbeid, fordi de mistet jobben som følge av finanskrisen i Europa. Innvandrerkvinner var de første som måtte gå da krisen rammet. Disse kvinnene er ikke ofre for menneskehandel i politiets definisjon, og systemet er ikke tilpasset å skulle håndtere denne type arbeidsmigrasjon. 

– I den norske debatten ansvarliggjøres enkeltindivider, enten det er bakmenn, kunder eller de prostituerte. Med fokus på strafferettslige virkemidlene forhindres en reell samfunnsdebatt om de sosiale og økonomiske forholdene som ligger til grunn for at kvinner og menn går til torgs med sin seksualitet som handelsvare.

– Det er mange ulike grunner til at personer selger og kjøper sex. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at vi som samfunn sitter og ser på at store grupper kvinner i dag sluses inn i sexkjøpsmarkedet, i stedet for å erkjenne hvordan global urettferdighet, et mislykket innvandringsregime og inngrodde holdninger setter store gruppers helse og liv på spill. Situasjonen vi står overfor er skapt i møtet mellom nyliberal arbeidsmarkedspolitikk, rasisme og en streng innvandringspolitikk, avslutter Jahnsen.

Les også intervju med Jahnsen i forbindelse med hennes masteroppgave: Nigerianske kvinner i prostitusjon: «hore» og offer.