Harry 'er i krise?

Det er ikke mange mannsforskere på Universitetet i Tromsø. Derfor var det et noe vågalt prosjekt da Kvinnforsk og folklorist Marit Anne Hauan, bestemte seg for å holde en seminarrekke om Maskuliniteter i nord. Men resultatet ble entusiastiske forelesere, mange tilhørere, livlige debatter – og altså et bokprosjekt.

Harry'er i periferien?

Målet var å si noe om menn og menns rolle når de ikke befinner seg på Majorstua i Oslo eller Torgallmenningen i Bergen, men i Hammerfest, Karasjok, eller på ekspedisjon i isødet.

Hauan mener det finnes nok av forestillinger om mannen i periferien. At han er en ensom ulv eller einstøing, en tøffing, men kanskje framfor alt: harry. I følge professor Finn Erik Vinje refererer begrepet harry til en atferd som de toneangivende opplever som mindreverdig. En person som er harry har dårlig smak, og ingen sans for klasse og stil.

En annen påstand er at mannen er i krise, i hvert fall periferimannen.

– Men er det så sikkert? spør Hauan.

– Kanskje han bare er i endring. Interessen for det som skjer i nord er ofte motivert av en type kriseforståelse, men hva gjør kriseforskningen med vår forståelse av periferien? Nå er det ikke min mening å romantisere, men det er viktig å tenke gjennom at også forskning og forskningsresultater skaper virkelighet, påpeker folkloristen.

Fiskeren satte standarden

Hva skjer med forestillinger om periferimannen i møte med empirien som presenteres i Maskuliniteter i nord? Her finnes i alle fall ikke en type mann og en maskulin praksis. Mangfoldet er stort og økende.

Førsteamanuensis og sosialantropolog Siri Gerrard har fulgt verdens nordligste fiskevær, Skarsvåg, gjennom tre tiår, og hevder at tilsvarende endringer også kan spores i andre fiskevær. Ved starten av 1970-tallet var yrker i fiske og fiskeindustri de dominerende. Det ga et vidt spekter av jobber til menn, fra skipper, erfaren fisker og skårunge på fiskefartøyet til golvgutt, kontrollør, maskininst, formann og disponent på filetfabrikken. Både gutter og jenter ble tidlig kalt til arbeid i egnerbua.

– Her delte de mange av de voksnes erfaringer og historier, inkludert forestillingene om hva som var en god fisker, en god skipper og hva en høvedsmann var, sier Gerrard.

En god skipper hadde stor båt. Han og mannskapet brakte store fangster på land. Bak fangstene lå også mye annen kunnskap, om bøting av snurrevad, seinot og garn, om røkting av garn, merder, gode fiskegrunner, strømmer og vinder. En god skipper var i tillegg med i Fiskarlaget, og en god fisker hadde egen familie, selv om han ikke var så mye til stede i sesongene.

– Fisket satte standardene, påpeker Gerrard.

– Andre yrker fantes, men de utgjorde kun en parentes. For mens lærerne og disponentene kom og gikk, var fiskerne stabile. Fiskeren dannet grunnlaget for den kulturelt dominerende maskulinitetspraksisen.

Mer mangfoldig

Slik er det ikke lenger. I 2003 er folketallet i fiskeværet halvert, og det er større variasjon i jobbene. Offentlig sektor har vokst, noe som særlig har kommet kvinnene til gode. Mens jobbspekteret særlig innen fiskeindustrien, er kraftig redusert. Bare mellom 15 og 20 fiskere bor i dag fast i Skarsvåg. Men båtene er nesten like mange som før. Flere fiskeskippere har omorganisert til aksjeselskap, og rederiene består av flere båter. I 1990 ble kvotesystemet for kystflåten satt i verk, og en reder med flere båter har dermed også flere kvoter. Filetfabrikken er redusert til mottak.

– Hva er skjedd med maskulinitetspraksiser og uttrykk i det nye millenniums kvoteregime? spør Gerrard.

Den gode fisker eksisterer fortsatt som ideal.

– Men i dag er han, for det er fortsatt gjerne en han, også dataekspert, kalkulatør og strateg som må posisjonere seg i et stadig skiftende kvoteregime. Han må også forholde seg til finansmarkedet, ny teknologi og nye arter, sier Gerrard.

– De unge guttene er få, og for de fleste er hverdagen ikke lenger så sterkt knyttet til båten, kaia og buene. Fellesarenaene hvor de lærte å bøte og hvor de gode historiene fra fisket ble fortalt og delt, er færre. I stedet tilbringer de mer tid på skolen og hjemme. De kulturelle maskulinitetspraksisene knyttet til fisket er blitt flere og mer varierte, understreker sosialantropologen.

Forskjellen fiskerne imellom er blitt større, og fordi fisketiden på grunn av kvotene er blitt kortere for mange, bidrar menn mer hjemme.

– Dette er akseptert innenfor rammen av det jeg vil kalle dominerende maskulinitet, påpeker hun.

Kamp om Hammerfest                                                                                      

Marit Anne Hauans bidrag til seminarer og bok handler også om mangfold, om møter mellom menn i Hammerfest, en by med historie for stor internasjonal aktivitet. Fra 1850 og utover var byen sentral i fiske og skipsfart på nordkalotten.

Nå opplever bysamfunnet igjen stor aktivitet og mye tilflytting, som en følge av oljefunn og oljeboring. Effekten av dette topper seg i helgene, når de som hele uka jobber på Melkøya kommer inn til byen og møter de fastboende.

– Dette er møter preget av sammenstøt og forhandlinger om hvem som skal råde grunnen på fellesarenaer og kjønnsarenaer i byen, sier Hauan. Det går rykter om kvinner som skilte seg for å være ledige på markedet til de nye arbeiderne kom, og lokalavisene kan stadig melde om slåssing og voldsomheter mellom de som kom og de som bodde der fra før.

– Hammerfest har lenge ligget høyt på voldsstatistikken, så Snøhvitutbyggingen alene forklarer ikke at det er mye vold i byen. Samtidig kan en del slåsskamper tolkes som en type kulturelle kamper om dominans. Vold kan være meningsløs, ekkel, skummel og heslig. Men jeg er opptatt av at volden også kan tolkes som en type meningsutveksling, understreker Hauan.

– Mennene som jobber på Melkøya er fristilt fra samfunnet, fra familie og forpliktelser, i ukedagene omgås de stort sett bare andre menn. Hvordan påvirker dette maskulinitet? spør hun.

– Og hva skjer i forhandlingene mellom dem og mennene på fastlandet? Hauans innlegg bygger på et forstudie til noe som etter hvert kanskje blir et forskningsprosjekt, om møter mellom menn i et lokalsamfunn i endring.

Samiske fedre

Else M. Boine er også opptatt av forandring. Hun skriver hovedoppgave i sosialt arbeid om samiske fedre og oppdragelse av deres sønner. Hvordan viderefører de verdier som var knyttet til den samiske mannsrollen i deres oppvekst? Og hvordan opplever de at disse verdiene passer med de krav storsamfunnet stiller?

– Fedrene er opptatt av at sønnene skal mestre oppgaver og aktiviteter som var viktige den gangen de vokste opp, forteller Boine, som bærplukking, fiske, fangst og vedhogst.

– Det synes som de knytter det å beherske naturen til det å klare seg i et videre perspektiv. Samtidig er de svært opptatt at sønnene skal mestre samtaler og lære å forstå andre. Slik kan de løse konflikter på en verdig måte, i fred og fordragelighet, sier hun.

– Fedrene er opptatt av at barna skal få ansvar, og at foreldre og foresatte ikke skal komme for tett på og legge seg opp i alt de gjør. De mener det er viktig å respektere barnas revir og gi dem selvstendighet. Slik lærer sønnene seg å selv vurdere situasjoner og informasjon de får, sier Boine.

Fedrene mener god kommunikasjon med sønnene fremmes gjennom samtaler, men like mye gjennom handlinger. Gjennom sine handlinger vil de være forbilder.

– Å jobbe side om side er noe flere framhever, som en god måte å oppnå kontakt. Fedrene mener de får til fine samtaler med sønnene når de arbeider i lag, tar pause sammen, ser TV sammen eller kjører bil. En av fedrene sier at dersom man ikke ønsker at barnet skal åpne seg, er det bare å sette seg rett ovenfor han og se han i øynene.

Hun mener dette er et sosialiseringsmønster som bryter med det skole og hjelpeapparat gjerne benytter i tilfeller hvor det er problemer.

– De tar ofte opp problemet på en direkte måte. Det arrangeres gjerne et møte med barn og foreldre sammen. Samtalen er preget av øye til øye kontakt og det fokuseres ofte på problemet, påpeker Boine, som mener det er viktig å utforske og diskutere ulike måter å gjøre oppdragelse på. Kanskje er det viktigere enn selve innholdet i oppdragelsen.

– For verdiene fedrene vektlegger er verdier som også er viktige for å kunne fungere bra i et modernitetssamfunn, sier hun.

Gjenlese

Noen av forskerne som er med på Maskuliniteter i nord har kjønn sentralt i sin forskning. Men slik er det langt for alle.

– Vi utfordret forskere som i utgangspunktet ikke hadde et klart kjønnsperspektiv i arbeidet, til å gjenlese empirien sin, forteller Hauan. Blant de som tok utfordringen var Einar Niemi som nyleste sin historieskrivning fra Vadsøsamfunnet, postdoktor ved Juridisk faultet, UiTø Ande Somby - som med utgangspunkt i seg selv tok for seg samiske mannsidealer, og Einar Arne Drivenes som arbeider med Polarmannen.

Boka kommer i løpet av året.