Siri Gerrard har en jobb foran seg. Hun skal rydde ut av professorkontoret på Kvinnforsk, og forberede seg på pensjonistrollen. Sitt yrkesaktive liv har hun viet til forskningen. Til fiskerisamfunn i nord, til utviklingen av kjønnsforskningen, men først og fremst til kvinneperspektivet.
– Min forskerkarriere var vel en tilfeldighet. Jeg vet ikke om jeg ville hatt de samme mulighetene eller gjort det samme om jeg var ung i dag, sier Siri ettertenksomt.
Hun har satt seg til i en kontorstol, og latt meg få sofaen på det romslige kontoret. Den svarte kaffen smaker godt etter en runde i halvmørket på campusen til UiT – Norges arktiske universitet, på leting etter Siri Gerrards tilholdssted. På Kvinnforsk – Senter for kvinne- og kjønnsforskning, viste hun meg frem til kollegaene sine. Hun passet på å nevne deres bragder og understreke at det er dem jeg egentlig burde intervjuet, mens hun bød på kaffe: – Jeg har laga den til deg!
– Det er et godt miljø her, det er jeg fornøyd med, smiler hun.
Hun er rolig, og pratsom. «Ikke akkurat en moteløve», ifølge en kollega, men både ulljakke og jeans har vel sin plass i motebildet fra tid til annen. Hun ser på meg gjennom firkantede briller. Blant bokhyllene fylt med bøker av feministiske teoretikere, tidsskrifter og utallige dokumentsamlere med notater og rapporter, forteller hun om et langt liv som forsker. Det handler mye om livet i nord, men det begynte i sør.
Hjerte for det lokale
Dialekten avslører at hun har sine røtter langs en helt annen kyst enn den hun har oppsøkt i nord. Hun vokste opp i Kristiansand, og begynte å studere i Oslo.
– Jeg kom til Blindern våren 1969. Det var en aktiv tid.
De som senere skulle bli kjent som 68-erne preget universitetet, og kvinnesak ble satt på agendaen. Kjønnsforskningens foregangskvinner inspirerte den unge Gerrard.
– Jeg husker spesielt Berit Ås, som vi hadde i sosialpsykologi. Og selvfølgelig Harriet Holter.
– Vi måtte forholde oss til både det ene og det andre på den tida. Ikke minst til kjønn, klasse og etnisitet.
– Jeg syntes det var veldig nifst å dra på feltarbeid første gang.
Hun studerte sosiologi, etnografi og sosialmedisin, og etter hvert ble hun klar over hvor hun hadde hjertet sitt.
– Mange var opptatt av lokalsamfunnet. Av Bygde-Norge og av kystsamfunn. I Ottar Brox sin ånd. Han inspirerte også meg.
Som fersk etnograf skulle hun velge et sted å dra på feltarbeid. I sosialantropologien var det vanlig å søke ut, til små samfunn langt hjemmefra. Men Siri ville være i Norge. Hun hadde Cato Wadel som veileder, antropologen som gjorde egen kultur til et legitimt felt for norske antropologer.
– Jeg syntes det var veldig nifst å dra på feltarbeid første gang.
– Men jeg fant ut at det var greit å kombinere det med å noe nyttig. Så jeg fikk meg en jobb i fiskeindustrien i Skarsvåg.
Hun dro til det nordligste fiskeværet i landet, i Nordkapp kommune i Finnmark. Der var hun filetarbeider, og hjalp til med egning av liner. Målet var å få innsikt i de ulike oppgavene i fiskerinæringene. Hun jobba om dagen, og skrev feltnotater om kvelden.
– Det var betryggende at det var noe konkret jeg kunne gjøre. Hvis det ikke kom noe ut av feltarbeidet, kunne jeg alltids bruke det som praksis.
Hennes forsiktige tilnærming til tross, feltarbeidet kom til nytte. Det la grunnlaget for det som skulle bli hennes viktigste forskningsfelt: kvinners rolle i fiskeriene.
Tromsøs rødstrømper inntar universitetet
I 1972 begynte Siri ved Universitetet i Tromsø. Kjærligheten til nord trakk, i mer enn en forstand. Under feltarbeidet i Skarsvåg hadde hun møtt fiskeren Jørgen Lindkvist, som skulle bli hennes livslange kjæreste.
– Og Tromsø er nærmere Nordkapp enn Oslo, smiler hun.
I Tromsø begynte hun på et helt ferskt universitet. Her møtte hun andre studenter med interesse for kjønnsperspektivet. De gikk på møter i Kvinnefronten, i 8. mars-tog, og på forelesninger. Ganske snart inviterte Siri og vennene til samlinger for å diskutere eget akademisk arbeid, og de mange feministiske bøkene som kom ut. Etter hvert fikk de midler fra universitetet. Kjønnsrolleseminaret var etablert.
– Det var et forum for kvinne- og kjønnsforskning. Harriet Holter var populær, og vi leste Hildur Ves arbeid om familien i et kjønnsperspektiv. Men også Margaret Mead, Jean Biggs, Gail Rubin, Sherry Ortner og ikke minst Rosaldo og Lampheres bok Woman, culture, and society fra 1975.
Og mens studenter og ansatte fikk på kjønnsbrillene i Tromsø, var store ting i ferd med å skje for kvinneforskningen i Norge. Det internasjonale kvinneåret 1975 kom og gikk, og det kvinnepolitiske sto også på agendaen i akademia.
– Koblingen av faglig aktivitet til akademisk politikk og kvinnepolitikk var rådende på det tidspunktet, forteller hun.
Forskningsrådet satt ned en komite for kvinneforskning. Psykologen Hanne Haavind, også tilknyttet Tromsø, ble leder, Siri sekretær. Komiteen skrev den første innstillingen om kvinneforskning. Så ble sekretariatet for kvinneforskning etablert. Helga Hernes kom inn i Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF) og tok initiativ til en bokserie på 17 bind, om kvinners levekår og livsløp. Temaene varierte fra juss til samfunnsvitenskap, med vekt på temaene kvinneforskerne var opptatt av. Siri skrev i tre av bøkene.
– Bokserien var på mange måter et landsomfattende nettverk. Helga spurte oss om å skrive og være med på ting. Det fellesskapet var nok en viktig årsak til at vi kom inn i forskningen og fikk publisert noe på et tidlig tidspunkt.
– På den tida var det ikke noe diskusjon om nivå 1 og nivå 2, men det var veldig viktig å få trening i å skrive artikler som kunne formidles til et større publikum, også utenfor universitetet.
Når hun ser tilbake på egen karriere er hun opptatt av den infrastrukturen som ble skapt på 1970-tallet. Den tilrettela for kvinner i forskning, og ble til samtidig som kvinneblikket kom inn i fagfeltene.
Synliggjøring av fiskerkvinnene
Fiskerkvinner langs kysten har fulgt Siri hele hennes forskerkarriere. Og prosjektet har vært tydelig: kvinners rolle i fiskeriene må anerkjennes.
– Jeg skrev en artikkel om kvinner i fiskeriene som bakkemannskap. Det var ikke en godkjent forklaring på den tiden. Kvinnene hadde for eksempel ikke velferdsrettigheter knyttet til det arbeidet de utførte for fiskerne.
Kvinner hadde ofte roller tilknyttet mennenes virke, men rollen var ikke mindre viktig av den grunn, mener Siri. Hun ser et sterkt engasjement blant fiskerikvinner, som hun både har fokusert på i forskningen sin, og som hun har gitt et faglig grunnlag med forskningen sin.
– Når du løfter blikket og ser på fiskeripolitikken, så har de ledende fiskeripolitikerne sjelden hatt noen interesse for kvinner og kjønn.
– En del fiskerifagstudenter og fiskerkvinner var opptatt av dette, og på 1980-tallet ble Fiskerinæringas kvinneutvalg oppretta. Siden skjedde endringer i samfunnet som også mobiliserte oss. Innføringen av kvoter, og fiskestoppen i 1989. Da deltok jeg på seminarer som Kystkvinneaksjonen, politikere og vi forskere arrangerte.
Kystkvinneaksjonen foregikk under fiskestoppet i 1989. Fem kvinner skrev en pressemelding og fortalte om fiskestoppens konsekvenser for familier og hushold. Det var nytt for mange.
– Når du løfter blikket og ser på fiskeripolitikken, så har de ledende fiskeripolitikerne sjelden hatt noen interesse for kvinner og kjønn, sier Siri.
Hun har skrevet om kvinner, men også om endringer i maskulinitet i fiskerinæringen. Nå er det mobilitet som har fanget interessen hennes. I motsetning til tidligere, hvor fiskeværene oppsto rundt fisk og fiskeriaktivitet, er det nå vanligere å pendle fra bostedet til fiskefeltene. Det betyr at kvinner, som nå er yrkesaktive på en annen måte enn tidligere, har mer de skulle ha sagt om hvor de skal bosette familien.
– Standarder for maskulinitet og femininitet har endret seg. Det synes jeg har vært spennende å forske på.
Da Siri fikk seg jobb på Fiskerihøgskolen ved UiT i 1990 så hun etter kjønnsperspektivet der. Hun kunne forelese for studentene, og inkludere kvinne- og kjønnsperspektivet.
– Noen studenter var veldig interesserte, andre var det ikke. Fiskerinæringa består av ganske mange som tenker fisk. De tenker næring, de tenker politikk, og havrett. Men det å tenke politisk på næringens utøvere, altså på menn, og særlig på kvinner, det var det verre med.
Tjene folket
Å forske i «egen kultur» gir en annen nærhet til dem du forsker på enn om du gjør feltarbeid på andre siden av jorden. Siri synes det gjør en forskjell for formidlingen av forskningen.
– Du vil alltid stå i et forhold når du forsker i egen kultur. Til dem du har besøkt, til media, som folk leser, og til dem du møter i vanlige diskusjoner. Alt foregår ikke bare på akademiske seminarer.
– I dag ser vi at temaet ofte blir oversett i forskningsprosjekter. Og det er klart – mange synes ikke noe særlig om det jeg gjør, smiler hun.
– Har du mange erfaringer med det?
– Altså, jeg kan ikke huske å ha blitt nekta et intervju. Som etnograf er jeg jo vant til small talk og sånn. Men noen har jo harselert med temaet.
På revyer har de også tulla med kvinneproblematikken, ler hun.
– Jeg har vært en venn av Kvinnforsk i mange år.
– Men det er egentlig bare gøy, at de har humor i Kyst-Finnmark.
Hun har formidlet til fiskerimiljøene, men også til dem forskningen angår, altså folket, som det var et ideal å «tjene» fra hun startet med studiene på 1970-tallet. Hun stiller opp i intervjuer, skriver kronikker og artikler, særlig for mediene i nord, som Altaposten og Nordlys.
– Mediene har jo nylig skrevet om forholdene for jenter som vil bli fiskere. Men da jeg prøvde å få inn noe om organiseringen av kvinnelige fiskere, nei, da var de ikke så interessert, i alle fall ikke nasjonalt.
– Men det er klart, de henvender seg til meg. For eksempel da noen fiskerijournalister i fjor omtalte en økning av kvinnelige fiskere, fra 260 til 274, som stor.
Hun ler.
– Jeg vil vel ikke akkurat kalle det revolusjonerende.
Kvinnforsk og verden
– Interessene i studentmassen flyttet seg mens jeg var på Fiskerihøgskolen. Studentene var ikke lenger så interesserte i kultur- og kjønnsperspektiver som måter å forstå fiskerisamfunnet bedre på, forteller Siri.
Da det ble en ledig stilling på «planlegging og lokalsamfunnsgruppa» ved Universitetet i Tromsø i 1999, søkte hun seg tilbake til byen. Siden har hun blitt ved UiT.
– Jeg har vært en venn av Kvinnforsk i mange år, sier hun, og begynner på historien som har plassert henne der hun sitter i dag.
– På 90-tallet skjedde mye i nettverksånd. Vi hadde nettverk for kvinner i forskning, som tok initiativ til faglige prosjekter.
Et av disse var såkalte kvinneforskermaraton. Hvert år satt de av en lørdag hvor opp mot 40 forskere holdt femten minutters innlegg, à la Pecha Kucha.
– Men da de andre universitetene fikk sine sentre begynte vi å diskutere det her også.
Senter for kvinne- og kjønnsforskning kom på plass i 1995. Lise Nordbrønd ble tidlig leder for senteret, og Siri kom inn som styreleder i 2006. Målet var å få en mer faglig profil på senteret – mer enn et administrativt knutepunkt. Mange forskere har vært innom senteret i løpet av årene. Kollegaene setter Siri høyt, som pådriver både for kvinne- og kjønnsperspektiver og for Nord-Norge. Stikkord som kommer opp er «arbeidsmaur» og «stayer» – og en institusjon. Selv peker hun først på hva andre har stått for.
– Da Lise kom på plass ble det flere internasjonale konferanser og dreis på det her.
Et stort høydepunkt var da den internasjonale konferansen Women’s Worlds gikk av stabelen i Tromsø i 1999. Med Rigoberta Menchú og Nawal El Saadawi på talerstolen og 2000 deltagere fra hele verden involvert, etablerte Kvinnforsk seg som en internasjonal institusjon.
– Det å lage gode rammeverk for utvikling i forskning har stått sentralt i vår generasjon.
Også Siri hadde et internasjonalt engasjement, og har flere forskningsopphold i afrikanske land bak seg.
– Man skulle jo liksom ut i verden som etnograf, ler hun.
Første utenlandstur gikk til Tanzania i 1996. I en landsby ved Victoriasjøen skulle hun studere fiskehandel og forhold mellom menn og kvinner.
– Det synes jeg var helt stort. Det var en fin tid, og et ekstremt vennlig sted.
Hun lærte seg litt swahili, så hun kunne snakke med dem hun møtte i landsbyen.
– Men kvinnene jeg snakket med pleide å si at de kunne liksom snakke med meg til et visst nivå, og så ble det vanskelig. Når de ville diskutere problemer de hadde, med ungene eller hva det måtte være, da strakk ikke kunnskapene mine til.
Hun skrev artikler om forskningen fra Tanzania, og det ga henne en fordel senere. Tromsømiljøet initierte prosjekter finansiert av Norads NUFU-program (Nasjonalt program for utdanning og forskning), og Siri ble med på prosjekter i Nord-Kamerun og Uganda. Målet var blant annet å bygge opp forskningsinstitusjoner, formidle stipendordninger og få frem mer forskning med kjønnsperspektiver.
– Det å lage gode rammeverk for utvikling i forskning, også i kjønnsforskningen, har stått sentralt i vår generasjon. Fordi vi selv har fått så mye glede av det.
Andre tider i akademia
Etter 40 år med kvinne- og kjønnsforskning i Norge har Siri fått mange etterfølgere. Hun var også med på å ta initiativ til årsstudiet i kjønnsstudier ved UiT.
– Det er spennende å se at det gror bak meg. En ting er det jeg har mellom to permer, men det er godt å se at mange av studentene er så flinke, sier Siri.
– For vår generasjon kom mange ting flytende på en fjøl. Vi tok noen valg, men de var ikke så vanskelige, og det føltes ikke så avgjørende.
I dag er det høye krav til de som vil gjøre akademisk karriere. Publisering, internasjonalisering, nettverk og veiledningserfaring. Alt det må være på plass hvis du vil bli professor.
– Det var viktig før også, mener Siri.
– Det finnes folk ute i verden som er opptatt av fisk, kyst og hav i et kvinne- og kjønnsperspektiv.
– Men når noen spurte om jeg ville være med på internasjonale seminarer eller veilede en doktorgrad på åtti- og nittitallet, tenkte jeg 'så flott at noen vil høre om min forskning og skrive en doktorgrad om kjønn'. Det var klart jeg ville bidra til det!
– Men karrierebygging, det var et ukjent ord. Vi hadde jo også en karriere på norsk. Jeg tok eksamen i 1975, og det var ikke mye jeg skrev på engelsk de første ti–tolv årene.
Det skulle det riktignok bli mer av. Og til tross for interessen for det lokale og nære, har Siri Gerrard et stort internasjonalt nettverk. Et år i Paris, canadiske samarbeidspartnere, og kontakter i Uganda og Kamerun.
– Det finnes folk ute i verden som er opptatt av fisk, kyst og hav i et kvinne- og kjønnsperspektiv. Derfor er det spennende med internasjonalt engasjement.
I kjønnsforskningen har mye endret seg i løpet av Siris tid. Det er ikke lenger synliggjøring av kvinner som er hovedprosjektet.
– Det har vært mye fokus på queer- og postkolonial teori. Det er en teoretisk vandring vi har vært med på. Vi har alltid lagt vekt på lokalkunnskap, og mye av det vi har jobba med kan settes inn i en postkolonial sammenheng. Vi har fått innsikt i folks erfaringer, og sett hvordan det postkoloniale slår ut, sier hun.
Siris kontor er fullt av bøker. Navn som Bourdieu, Foucault, Harding og Haraway fyller bokhyllene. Sammen med arkeologen Ericka Engelstad var Siri redaktør for en bok som tok utgangspunkt i nettopp Donna Haraway. Challenging Situatedness kom ut i 2005.
– Vi leste artikkelen hennes om situert kunnskap, og den inspirerte oss. Det var også noe med å lese en som var så opptatt av utopier som hun var på 80-tallet. Det henger selvfølgelig sammen med interessen for endring av samfunnet, i en feministisk retning. Det håper jeg fortsatt vi kan bidra til.
– Å endre samfunnet?
– Ja, det er jo liksom målet. Det var derfor vi begynte å studere samfunnsfag på 1970-tallet. Om vi har fått det til er en annen sak.
– OK, så har det blitt mer likestilling på noen felter. Men så har du new public management og kritikk av offentlig sektor. Vi skal heller ikke glemme mainstreaming, som ikke ser ut til å gjøre flere interesserte i kjønnsfaglige problemstillinger. Det synes jeg er en trist utvikling.
Siri håper kvinneperspektivet ikke forsvinner fra kjønnsforskningen.
– Senteret vårt heter Senter for kvinne- og kjønnsforskning. Jeg har vært opptatt av å få med kvinneordet. Det er fundamentet for all den aktiviteten som har foregått etter 1970-tallet, og burde ikke gå i glemmeboka, noe som fort kan skje.
Kjærlighet og arbeid
Hun kunne anklages for å go native, som det heter i antropologien når man glemmer distansen og blir del av samfunnet man studerer. Men Siri ser heller forholdet med fiskeren Jørgen som en berikelse av forskningen.
– Det å ha en partner i den bransjen jeg er opptatt av har vært veldig spennende. Jeg har fått del i refleksjonene fiskerimiljøet gjør seg. Vi har aldri vært konkurrenter, men jeg tror vi har inspirert hverandre.
Siden 1982 har Siri bodd i Alta. Det har blitt en livsstil, å pendle til Tromsø, eller mellom Alta og Nordkapp.
Jeg tar meg friheten å spørre hvorfor hun ikke har giftet seg.
– Det er et prinsipp! Jeg synes vi har levd et godt liv uten å være gift. Jørgen er fisker. Han har levd sitt liv og jeg har levd mitt, og så har vi en felles møteplass i hjemmet vårt i Alta.
– Du må stå på når lofotsesongen er her.
– Jeg skjønner ikke hvorfor folk vil gifte meg bort! Det har vært viktig for meg å være selvstendig. Og jeg vil si jeg har klart meg bra.
Hun bryter ut i latter.
– Men jeg har levd så lenge sammen med min kjære, at jeg har blitt helt handicappa, for han er jo så praktisk. Så vi har våre spesialiteter.
– Kanskje det blir utfordringen for pensjonisttida, å få dreisen på alle guttetinga!
Plikter og drømmer
Hun kan jo begynne med å snekre bokhyller, for å få plass til alt hun har lest og skrevet opp igjennom. Og hun har fortsatt en del arbeid som gjenstår.
– Det er vel den sørlandske pliktfølelsen. Når jeg har tatt på meg noe, må jeg fullføre det. Den protestantiske etikken sitter i, ler hun.
– Det er jo sånn, i vår business, at du må stå på når lofotsesongen er her. Kommer fristene må du gjøre det du skal, og gjøre det best mulig.
Kanskje blir ikke den akademiske lofotsesongen like travel som tidligere når hun nå har gått over i emeritarollen. Men et prosjekt har ennå til gode å få en deadline.
– Jeg har drømt i mange år om å skrive en bok om kvinner i fiskerinæringen og i fiskerisamfunn. Men jeg har aldri kommet så langt, for det har alltid vært noen artikler som skal gjøres ferdig. Kanskje blir det nå jeg skal gjøre det?
Les om Siri Gerrards forskning:
