I anledning sitt 20-årsjubileum inviterer Forskning.no til tilbakeblikk på en av de heftigste forskningsdiskusjonene vi har hatt i Norge i nyere tid, den som fulgte i kjølvannet av Harald Eias TV-serie Hjernevask i 2010.
Under overskriften «Født sånn eller blitt sånn?» ble kriminologer, litteraturvitere og sosiologer invitert til å uttale seg om alt fra «rase» til intelligens og kjønnsforskjeller.
Serien skapte både debatt og forskningsformidling. Men den åpnet også for mye annet. Den særegne regien bidro til å nære fordommer og motsetningsforhold. Dette gjorde at et viktig problem som Eia pirket borti, ble feid under teppet.
Helene Aarseth er sosiolog og professor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning på Universitetet i Oslo.
Tok opp en viktig diskusjon
TV-serien ville utfordre en etter hvert utbredt doktrine i deler av samfunnsforskningen, nemlig at «alt er sosialt konstruert». Den skulle særlig ta et oppgjør med tendenser til metodisk ensretting på noen forskningsfelt.
Her var det å utfordre det vi tar for gitt – en tilnærming som i debatten gikk under navnet poststrukturalisme – på selvmotsigende vis blitt til et tatt-for-gitt perspektiv.
Forskerne som baserte seg på dette perspektivet var mest interessert i å undersøke hvordan verden slik den fremtrer for oss alltid allerede er formet av den måten vi tenker og snakker om den på. Dette er ikke lenger et kontroversielt ståsted. Men som en universell teori om hvordan ting henger sammen har tilnærmingen en tendens til skape avstand til «den empiriske virkeligheten» i stedet for åpen og nysgjerrig utforskning av den. Det var dette Eia pirket i.
Debatten som fulgte i kjølvannet av TV-serien forsterket stereotype forestillinger om «kjønnsforskerne» som gruppe. En del kjønnsforskere sluttet å kalle seg kjønnsforskere – dette gjaldt særlig mange empirisk orienterte samfunnsforskere. Andre holdt kjeft.
Kjønnsforskningen ble gjort til syndebukk
Kjønnsforskerne var på ingen måte alene om å komme dårlig ut i møte med Eias la oss si omdiskuterte metoder. Men de ble påfallende raskt gjort til den primære syndebukken. Med sine universalteorier om kjønn som en rent sosial konstruksjon var de kanskje særlig sårbare.
Debatten som fulgte i kjølvannet av TV-serien forsterket i alle fall stereotype forestillinger om «kjønnsforskerne» som gruppe. Dette førte til at en del kjønnsforskere sluttet å kalle seg kjønnsforskere – dette gjaldt særlig mange empirisk orienterte samfunnsforskere. Andre holdt kjeft.
Slik jeg ser det, har dette bidratt til at vi i dag har mindre av de gode brytningene mellom mer empirisk orienterte og mer kritisk teoretiserende tilnærminger. Eias TV-serie skal ikke alene ha ansvaret for dette. Men latterliggjøring bidrar sjelden til produktive diskusjoner og utvidede forståelser. Det bidrar heller til at man slutter rekkene.
Hjernevask er ikke et isolert fenomen
Her vi står i dag er det tydelig at Hjernevask ikke lenger kan sees som et isolert fenomen. Enten de visste det eller ei, var programskaperne tidlig ute med å fange opp det vi nå kjenner som en intellektuell og politisk polarisering hvor spørsmål knyttet til kritisk teori om kjønn, seksualitet og rasisme står sentralt.
Selv om denne polariseringen har fått mindre grobunn i Norge enn i mange andre land, er den med på å sette tonen i et stadig mer internasjonalisert forskningsfellesskap. Når den nå ti år gamle serien Hjernevask fortsatt fungerer som en viktig referanse, for eksempel når norske forskere skal uttale seg om ytringsklimaet i akademia, er det også fordi den tok opp temaer og tendenser som er blitt tydeligere i årene som fulgte.
Med sin særegne dramaturgi bygget opp rundt motsetningen mellom den «internasjonale forskningsfronten» og «den hjemlige akterutseilte» bidro serien ironisk nok til å importere en typisk nordamerikansk motsetning mellom kritisk teoretisering og empirisk forskning.
Forhindret produktiv forbindelse
Flere av de norske forskerne som fikk rollen som «de akterutseilte» i Hjernevask, kom imidlertid fra forskningsfelt med lang tradisjon for å bidra til en produktiv forbindelse mellom kritisk og empirisk forskning. Denne brytningen har hatt en nøkkelrolle i utviklingen av det norske samfunnet.
Ved å kritisk undersøke og utfordre det vi på et tidspunkt tar for gitt - som at kjærlighet mellom personer av samme kjønn er unormalt, at kvinners omsorgsarbeid ikke er verdiskapende eller at menn helst vil slippe å være sammen med barna sine - har samfunnsforskere, og ikke minst kvinne- og kjønnsforskere, bidratt med kunnskap og forståelse som ligger til grunn for viktige politiske initiativ.
Dette har endret våre oppfatninger og skapt nye muligheter - for eksempel for kjønnsnøytrale ekteskap og bedre muligheter til å kombinere omsorg og lønnsarbeid for både kvinner og menn.
Det norske velferdssamfunnet ble og blir fortsatt muliggjort ved at noen ikke bare er opptatt av å gi mest mulig detaljert kunnskap om eksisterende praksiser og institusjoner, men også bidrar til å utfordre og omforme disse.
Den rette lære
I tiåret som har gått, har troen på at det finnes en rett lære og det moralske overtak en slik hellig overbevisning gir, slått ut i full blomst. Dette gjelder for eksempel det utbredte kravet om et såkalt intersesjonelt perspektiv, det vil si en undersøkelse av hvordan ulike undertrykkelses- eller diskrimineringsstrukturer henger sammen.
Dette er viktige forskningstema, som kan og bør inspirere empiriske studier. Men det blir et problem dersom det blir nær obligatorisk å ha dette ene perspektivet som utgangspunkt for sin forskning.
Tendensen til at noe gjøres til «rett lære» ble ikke bedre av Hjernevask. Intensjonen var kanskje å få det til. Men en slik utfordring må – for å skape endring – håndteres basert på respekt og nysgjerrighet. Det var det motsatte som skjedde.
Artikkelen ble først publisert på forskning.no 10.11.22, og er republisert med tillatelse.
