Sveriges felles diskrimineringslov fungerer svært dårlig, mener forskere

‒ Jeg har vanskelig for å se at man vinner noe på å ha en felles lov, sier Susanne Fransson, jurist og forsker ved Gøteborgs Universitet.

Samtidig medgir hun at de syv lovene som i 2009 ble slått sammen til en felles diskrimineringslov i Sverige var litt i meste laget.

‒ Jeg ville hatt tre lover. En for arbeidslivet, en for utdanning, og en for øvrige områder.

Den svenske likestillingsloven omfattet aldri privatlivet slik den norske loven gjør, i Sverige gjaldt den bare for arbeidslivet.

En kjempevanskelig lov

Fransson kjenner igjen debattene som har gått i Norge, først i 2009 da en felles lov sist var aktuelt, og nå i forbindelse med regjeringens lovforslag om felles diskrimineringslov. Frykt for at kvinneperspektivet ville forsvinne, og at likestillingsarbeidet ville lide.

Bekymringen i Sverige gikk imidlertid mer på det at man samtidig skulle slå sammen de ulike diskrimineringsombudene i ett stort felles ombud – en omorganisering som ble gjort i Norge allerede i 2006 da vi fikk felles Likestillings- og diskrimineringsombud.

‒ Jeg har ingen fakta eller forskning som kan si noe om hvorvidt denne frykten var berettiget. Men det jeg kan si noe om er målet om at en felles lov skulle gjøre arbeidet med diskriminering enklere. Sånn har det ikke blitt. Det er en kjempevanskelig lov, ikke fordi man slår sammen ulike diskrimineringsgrunnlag, men fordi den gjelder for altfor store deler av samfunnet, mener Fransson.

‒ Pedagogisk sett har det vært totalt mislykket, at man blander sammen arbeidslivet, utdanning, og alle andre områder, i en lov. Det ser jeg blant annet i bøker om loven, der det fremstår som om forfatterne selv ikke helt forstår den store og vanskelige diskrimineringsloven vi har fått.

Fransson selv står bak en 600 sider lang kommentar til loven, som ble trykket i andre opplag i 2015.

Det jeg kan si noe om er målet om at en felles lov skulle gjøre arbeidet med diskriminering enklere. Sånn har det ikke blitt. Det er en kjempevanskelig lov.

Systemskifte i arbeidet med diskriminering

Fransson mener også at den nye samleloven har ført til et systemskifte i hvordan man tenker at diskriminering skal motvirkes.

‒ I den nye loven fremstår det som at man motvirker diskriminering ved at individer går til domstolen og saksøker for eksempel sin arbeidsgiver, og så får erstatning for dette. De forebyggende aktivitetene som var mer i fokus før har fått mye mindre betydning i arbeidet mot diskriminering.

‒ Likestilling er jo gjerne noe man jobber for, mens diskriminering jobber man mot. Sverige gikk fra å ha en likestillingslov til å få en diskrimineringslov. Har ordene man bruker her noe å si for retningen?

‒ Absolutt. I vår gamle likestillingslov sto det at lovens mål var å fremme likestilling i arbeidslivet mellom menn og kvinner. Det er borte i ny felles lov.

‒ Når diskriminering skal motvirkes setter man opp forbud. Så må man saksøke og få erstatning. Tanken er at diskriminering skal koste den som diskriminerer. I den gamle loven startet man med paragrafer om forebygging. Disse kommer først i tredje kapittel i fellesloven fra 2009. Det forebyggende arbeidet har åpenbart ikke samme betydning. Det er et systemskifte.

Kvinner har funksjonsnedsettelser, kvinner har en viss alder, de har en seksuell orientering. Man må slutte å snakke om dette at man bare er kvinne, man er jo faktisk flere diskrimineringsgrunnlag.

Kvinneperspektivet forsvinner ikke

I regjeringens forslag vil den nye loven i Norge hete likestillings- og diskrimineringsloven. Formålsparagrafen slår fast at loven skal fremme likestilling, og hindre diskriminering på en rekke grunnlag. I likestillingsloven fra 1978 heter det imidlertid også at loven særlig tar sikte på å bedre kvinners stilling, en setning som er tatt ut i regjeringens forslag.   

‒ I Norge er mange av motstanderne mot felles lov først og fremst redde for at kvinneperspektivet forsvinner når man samler alle diskrimineringsgrunnlag i en lov. Hva tenker du om det?

‒ Nei, samme diskrimineringsgrunnlag i samme lov er ikke noe problem, slår Fransson fast.

‒ Vi hadde den samme diskusjonen i Sverige før dette ble innført. Men både i Norge og Sverige har vi så sterke krefter som jobber for kvinners rettigheter, sammenlignet med de som for eksempel jobber for homofiles rettigheter, eller for de med funksjonsnedsettelser, så jeg har vanskelig for å se at man trenger å være urolige for at disse gruppene liksom skal ta over fokus. Og dette har heller altså ikke skjedd i Sverige.

Dette med interseksjonalitet, kunnskapen om at flere diskrimineringsgrunnlag virker sammen, er et viktig argument for å benevne alle grunnlagene i samme lov, mener forskeren.

‒ Kvinner har funksjonsnedsettelser, kvinner har en viss alder, de har en seksuell orientering. Man må slutte å snakke om dette at man bare er kvinne, man er jo faktisk flere diskrimineringsgrunnlag. Den muligheten er tydeligere dersom man tar opp alle disse grunnlagene i samme lov.

Abstrakt tekst gir vanskeligere lov

‒ I Norge har også forenklingen av språket i loven blitt kritisert, dette skjedde allerede i 2013 da man skulle få de ulike lovene til å ha mer lik ordlyd. Med en mindre spesifikk lov åpnes rommet for å tolke og misforstå, mener mange. Hvordan har dette vært i Sverige?

‒ Den svenske loven har også blitt såkalt forenklet. Det er mindre tekst i paragrafene, og mer abstrakt språk. Det gjør at det blir vanskeligere å lese ut av loven hva som gjelder. Man må gå til forarbeidene eller lese en eller annen bok for å skjønne hvordan loven skal tolkes og tillempes. Så egentlig er det ikke snakk om en forenkling, når man må lese andre ting enn loven for å forstå hvordan den skal brukes.

Egentlig er det ikke snakk om en forenkling, når man må lese andre ting enn loven for å forstå hvordan den skal brukes.

Implementering av loven er det viktigste

Lena Svenaeus jobber med en doktorgradsavhandling om hvordan arbeidsgiverorganisasjoner og fagforbund i Sverige har påvirket lover på diskrimineringsfeltet.

‒ Jeg kan nok ses som en part i saken, advarer hun.

‒ Jeg var selv likestillingsombud på 1990-tallet, og jeg var med og kjempet frem flere av sakene som gjorde at vi fikk en likestillingslov i Sverige i 1980. Så jeg har i høy grad vært innblandet i politikken her, men det gjør jo også at jeg kan mer enn de fleste om saken.

Svenaeus mener heller ikke at problemet er dette med å ha flere diskrimineringsgrunnlag i en lov.

‒ Så lenge man ikke forenkler og fjerner lovtekst, så lenge lovreglene er de samme, så har det ikke så stor betydning om dette er samlet i en felles lov eller flere lover. Det er hvordan loven implementeres som har betydning.

Mindre hjelp til de som diskrimineres

Og her har Svenaeus mye å utsette, fremst på resultatet av sammenslåingen av de fire ombudsmennene i et felles ombud.

‒ De som diskrimineres har havnet i bakgrunnen og arbeidet for likestilling er redusert. I stedet har vi fått en byråkratisk organisasjon som driver med informasjonsarbeid for brukere og skriver litt rapporter.

Arbeidet med å kartlegge hva som gjøres for å fremme likestilling, for eksempel hvorvidt arbeidsplasser har handlingsplaner for likestilling og hvorvidt de jobber for likelønn, følges ikke lenger opp, ifølge Svenaeus.

Hun forteller at det også har blitt vanlig at folk som henvender seg til ombudsmannen med tilfeller av diskriminering, får et svarbrev der det heter at man ikke har mulighet til å gå gjennom anmeldelsen.

‒ Dette ville ha vært utenkelig for de gamle ombudsmennene. At man ikke gikk gjennom anmeldelsen og ga et skikkelig svar. Er man ombudsmann er hovedjobben faktisk å hjelpe de som diskrimineres.

I 2013 anklaget Svenaeus Diskrimineringsombudet for å systematisk unngå å utrede tilfeller som gjaldt etnisk diskriminering. Til tross for at dette er et av de vanligste diskrimineringsgrunnlagene, var det ikke med i noen av ombudets åtte anmeldelser til arbeidsdomstolen i 2012.

De som diskrimineres har havnet i bakgrunnen og arbeidet for likestilling er redusert.

Behov for egne bestemmelser om sammensatt diskriminering

Noe dreis på saker som handler om sammensatt diskriminering har det heller ikke blitt, mener forskeren.

‒ Jeg har gått gjennom alle diskrimineringssaker som har gått til domstolen når det gjelder arbeidsrett, og jeg har ikke oppdaget en eneste sak som behandles ut i fra et interseksjonellt perspektiv.

Svenaeus har funnet noen saker der flere diskrimineringsgrunnlag har ligget til grunn i en sak, for eksempel både alder og kjønn. Men arbeidsdomstolen har ikke ansett at det har noen betydning for diskrimineringserstatningens størrelse.  

‒ Man burde jo jobbe for å få økt skadeerstatningen dersom noen er diskriminert på flere grunnlag, men det har jeg ikke sett tegn til.

Svanaeus mener lovteksten er for slapp på temaet interseksjonalitet; altså sammensatt diskriminering.

‒ Det finnes ikke spesielle regler om interseksjonalitet i loven. Det kunne stått at man særlig skal være var på sammensatt diskriminering, eller at det burde gi høyere erstatning. Så lenge man ikke har regler om interseksjonalitet som har praktiske følger så skjer det ingenting.

Les også hva den norske forskeren og juristen Vibeke Blaker Strand mener om den rødgrønne regjeringens forenklinger av likestillingsloven i 2013, og den blåblå regjeringens forslag til ny felles diskrimineringslov: Dårligere vern for kvinner med ny diskrimineringslov.