Forsker på forfulgte asylsøkere i Norge

– Jeg har en bachelor i sosiologi fra Middle East Technical University (METU) i Tyrkia. Mens jeg studerte der, søkte jeg i 2005 om et halvt års Erasmus-opphold i Nederland, men der fikk jeg ikke plass. I stedet ble det Bergen. Jeg endte opp her ved en tilfeldighet, egentlig, og jeg ante ingenting om Norge før jeg kom hit, forteller Deniz Akin.

Forsker på asylpolitikk

Etter Erasmus-oppholdet fullførte Akin bachelorgraden sin i Tyrkia. Deretter søkte hun opptak til master i Bergen, og i 2007 reiste hun tilbake til Norge og tok en master i Gender and Development.

Etter endt master i Bergen søkte hun om PhD-stipend i Norge og fikk finansiering ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU. Her startet hun i august med prosjektet "Queer Challenges to the Norwegian Policies and Practices of Immigration: Asylum seeking in Norway on the grounds of sexual orientation-based persecution".

Akin har nettopp påbegynt prosjektet, som hun har jobbet med å utvikle siden 2009. Nå er hun endelig i gang, og veldig entusiastisk.

– For tiden intervjuer jeg asylsøkere som søker opphold i Norge fordi de blir forfulgt på grunn av sin seksuelle orientering. Jeg samler inn deres fortellinger. I tillegg tar jeg to PhD-kurs dette semesteret, som ledd i den obligatoriske forskerutdanningen.

Fikk sponset hjemreiser

– Hva synes du var det største sjokket med Norge da du først kom hit?

– Svaret er kanskje ikke så originalt, men det er nok menneskene. Nordmenn er veldig introverte. De er egentlig ikke kalde, slik mange mener, men de er sjenerte. Når man først blir kjent med dem, er de veldig hyggelige, men det tar tid å komme innpå dem.

Imidlertid har det vært mye positivt med å komme inn i norsk akademia, synes Akin.

– Det er fantastisk at utdannelse er gratis i Norge. Og at man som student har anledning til å jobbe deltid ved siden av studiene. Det gjorde det mulig for meg å reise til Norge uten å ha spart masse penger på forhånd. Jeg fikk deltidsjobb på Arbeidsmiljøsenteret i Bergen, og på den måten klarte jeg meg økonomisk mens jeg tok mastergrad.

Som student fra utlandet hadde ikke Akin rett til økonomisk støtte fra Lånekassen. Det finnes en støtteordning for studenter fra utviklingsland, men Tyrkia går ikke inn under denne kategorien.

– Tyrkia faller ofte mellom to stoler. Vi er liksom ikke øst og ikke vest. Vi er hverken i-land eller u-land. Folk vet ikke helt hvor de skal plassere oss.

Før Akin skulle reise tilbake til Norge for å ta master, skrev hun til en tyrkisk forretningsmann som jobbet i Norge, som hun fant informasjon om på den tyrkiske ambassadens hjemmesider. Han sponset henne med fire tur/retur-billetter til Tyrkia.

– Den rausheten gjorde det mulig for meg å reise hjem til Tyrkia to ganger i året.

Lite hierarki i Norge

Akin roser det norske finansieringsopplegget for PhD-utdanning.

– Det er flott. Jeg vet ikke om noen andre land som har så gode fasiliteter for PhD-studenter. Det er godt betalt, vi har egne driftsmidler til å reise på konferanser og kjøpe bøker for, og vi får egen kontorplass.

Hva er de største forskjellene mellom norsk og tyrkisk akademia?

– For det første er det mangelen på hierarki her i Norge. Det var veldig uvant for meg. Men det er en god ting. Her er alle likestilte, og professorene er tilgjengelige og hjelpsomme.

– Det var også veldig uvant at man som student i Norge har så få forelesninger. I Tyrkia hadde vi skole fra ni til fire hver dag. Og det var selvfølgelig forventet at vi skulle sitte på lesesalen etter det og i helgene. Vi hadde flere fag og flere eksamener hvert semester. Her i Norge er det mye lavere krav og lettere å bestå eksamen. 

Universitetet som Akin studerte ved i Tyrkia, er et eliteuniversitet der all undervisning foregår på engelsk. Bare 1% av de årlige 1,5 millioner søkerne kommer inn. I Tyrkia tar en bachelorgrad normalt fire år, men ved METU må alle først ta et år med engelsk. Dermed tar det fem år å få en bachelorgrad ved dette universitetet.

Usentralt, men flott fagmiljø

– Hvordan var det å komme fra Bergen til Trondheim? Er det store forskjeller?

– Fordi jeg nettopp har flyttet hit, er den største forskjellen kanskje at jeg ikke kjenner så mange her. Alle vennene mine er i Bergen. Dessuten ligger min del av campus så langt utenfor sentrum. I Bergen trengte jeg ikke å ta buss noe sted. Når jeg var på universitetet, var jeg samtidig i sentrum. NTNU Dragvoll ligger så isolert.

– Da jeg bodde i Bergen, tok jeg universitetets sentrale beliggenhet helt for gitt. Nå savner jeg det, for her på Dragvoll finnes det ingenting rundt campus.

Akin roser også treningstilbudene for studenter og ansatte ved norske universiteter. I Bergen benyttet hun seg regelmessig av svømmebassenget til Studentidretten SiB. Hun savner svømmebasseng for studenter og ansatte i Trondheim. 

– Folk i Norge er veldig sporty. Da jeg studerte i Norge, fikk jeg meg treningskort for første gang i mitt liv. Det å trene tror jeg er den beste måten å holde seg både fysisk og psykisk frisk på i dette kalde, våte og mørke landet. Jeg følte aldri noe behov for å drive med sport i Tyrkia. Men her har det blitt viktig for meg.

Akin er derimot svært fornøyd med det nye fagmiljøet sitt.

– Institutt for tverrfaglige kulturstudier er fantastisk. Som navnet antyder, er det virkelig tverrfaglig. Jeg opplever at de andre ansatte er så åpne og interesserte i andre fagfelt enn sitt eget.

For bortskjemt for Tyrkia

– Hva er det beste med å bo i Norge?

– Det er tryggheten og rettighetene man har her. Gode og trygge arbeidsbetingelser og velferdsstatens goder generelt. Jeg har blitt bortskjemt av å være her. Jeg tror aldri jeg kunne reist tilbake til Tyrkia og tatt en jobb der nå. Jeg ville sikkert krevd rettigheter og blitt kranglete. Det kommer man ingen vei med i Tyrkia, da får man høre at det er tusenvis av andre som gjerne vil ha din jobb. Er du ikke fornøyd, er det bare å slutte.

– Kunne du tenke deg å bli i Norge etter avsluttet doktorgrad?

– Kanskje, hvis det er muligheter for å fortsette i akademia med postdok eller fast stilling. Men ikke for enhver pris, avslutter Deniz Akin.