Befolker fortiden med mer enn menn

Befolker fortiden med mer enn menn

I noen land synes de hun er helt crazy. I Sverige utnevner de henne til æresdoktor gang på gang. Professor Ericka Engelstad har satt kjønn på kartet i arkeologien i over 30 år. Og hun har ingen planer om å gi seg med det.

Mer om Arkeologi
Mer om Portretter
To æresdoktorater i kjønnsforskning forplikter, mener Engelstad, som fortsetter arbeidet med å få inn kjønnsperspektiver i arkeologien (Foto: Ida Irene Bergstrøm).

‒ Man antar alltid at pilspissen tilhører mannens sfære, sier Ericka Engelstad, og vifter med noen pilspisser som hun selvfølgelig har liggende lett tilgjengelig.

Ikke bare er hun arkeolog, det er jeger-samlersamfunn som er hennes spesialfelt. I hylla på kontoret ved Universitetet i Tromsø står det også en hodeskalle. Og noen plastleker som forestiller utviklingen av mennesket. Eller, rettere sagt, mannen.

‒ En arkeolog var en mann. Og de var mest interessert i menn og det mannlige, sier Engelstad.

I oktober i fjor ble hun utnevnt til æresdoktor ved Gøteborgs universitet, for sitt bidrag med å bringe kjønnsperspektiver inn i arkeologisk forskning.

En amerikaner i Tromsø

Det var tidlig på 1970-tallet, og Engelstad skulle ta en doktorgrad i antropologi med spesialisering i arkeologi ved University of Wisconsin. At hun en dag skulle bli ansett for en pioner i arbeidet med kjønn og arkeologi var fortsatt fjernt. Planen var å reise til Peru for å gjøre feltarbeid. Men så møtte hun en nordmann.

Februar 1972 landet amerikaneren på flyplassen i Tromsø, med flyttelass i bagasjen og nytt feltarbeid planlagt, i Finnmark.

‒ Det var interessant, konstaterer hun.

‒ Jeg har ingen sånne norske aner som mange amerikanere har. Ingen tilknytning. Det var en overgang. Det var ikke så mange utlendinger her da.

Nytt vær, nytt språk  

’Se, det snør!’, var de første ordene hun lærte seg på norsk. Hun meldte seg snart på norskkurs for utlendinger. Mannen hennes, han som ikke kunne tenke seg å bo noe annet sted enn i Tromsø, lagde lister over viktige ord hun måtte kunne.

For det var bare å legge seg i hardtrening. Før doktorgraden kunne påbegynnes måtte hun ikke bare lese seg opp på arktiske jeger-samlersamfunn;

‒ Jeg mente selv at jeg måtte lære norsk så fort som overhodet mulig, forteller den erfarne arkeologen.

‒ Man kan ikke bo i et land uten å kunne språket. Det er vanskelig å være ute og registrere arkeologiske data hvis man ikke kan snakke med lokalbefolkningen.

I dag er det allikevel engelsk som er det foretrukne språket å skrive på.

‒ Det er den eneste måten å nå ut på og delta i den internasjonale utviklingen av faget.  

The american way  

Engelstads første feltarbeid foregikk på Finnmarksvidda, i en liten gummibåt på innsjøen Iešjávri. Jobben gikk ut på å avgjøre om det fantes kulturminner der som tilsa at en arkeologisk utgraving burde finne sted, i stedet for utbygging.

‒ Vi fant masse gamle ildsteder, fra litt forskjellige tider, rundt 4000 – 5000 år f.Kr. Noe som var veldig tidlig samisk, noen eldre fangstgropsystemer – store groper i terrenget som man brukte til å fange dyr, noen boplasser med steingjenstander. Det ble en ordentlig utgraving der senere, og langs Alta-Kautokeino elven.  

De var fire stykker som kjørte rundt i gummibåten sammen, to antropologer og to arkeologer. I norsk forstand, understreker Engelstad.

En amerikansk-utdannet arkeolog er en antropolog med spesialisering. En norsk arkeolog studerer ’bare’ arkeologi. Engelstad synes den norske måten å dele de to fagene opp på er rar. Hun tok doktorgraden sin ved et amerikansk universitet, University of Wisconsin, selv om hun hadde gjort nordmann av seg.  

(saken fortsetter under bildet)


Engelstad med en pilspiss i hånda, på feltarbeid i Kautokeino (Foto: privat).

Hår på brystet

Det var under doktorgradsarbeidet hennes på 1970-tallet at det feministiske engasjementet ble vekket til liv.

‒ Det var bare så mannsdominert! Man skulle være stor og sterk og ha hår på brystet for å være arkeolog. Det var rett og slett et savn, noe som manglet. Du kan ikke leve i et land som er nokså likestilt, og ikke savne noe i ditt eget fag når det er slik.

Man – the hunter

Selve feltarbeidet til arkeologen er nokså kjønnsnøytralt, mener Engelstad.

‒ Du går og ser nedover hele tiden. Så graver du. Du har med deg spade og graveskje, og graver hull. Tar torv, ser om det er noe under. Dette registreringsarbeidet er nøytralt. Det er når funnene skal tolkes at kjønnsbrillene kommer inn.

I 1966 ble det avholdt en stor konferanse i Chicago ved navn «Man the hunter», som også resulterte i en berømt bok med samme tittel.

‒ Kvinner var borte, barn var ikke der. Det var mannen – jegeren, som de var opptatt av, sier professoren.

‒ Jakt er et symbol for mannlighet, derfor blir det mye om jakt. Og siden alle arkeologene var menn, så ble det også mannlige forklaringer til de fleste funn.

På jaktboplasser finner man ikke bare pilspisser, men også skrapere, forteller Engelstad.

‒ I den generelle beskrivelsen sier man at menn har jaktet med pilene, og kvinner har bearbeidet skinn med skrapere. Men man har også gått ut i fra at bare menn har oppholdt seg ved jaktboplassene. Så finner man skrapere der. Har det vært kvinner der allikevel? Kan de ha jaktet de også? Har menn skrapt skinn? Dette har man ikke brydd seg om.

Mannsdominansen utfordres

Motreaksjonen startet på 1970-tallet, og fikk særlig fotfeste i Norge.

I 1979 ble det norske arkeologmøtets første forskningsseminar arrangert, under tittelen «Var de alle menn?». Initiativtaker og arkeolog Jenny-Rita Næss skrev senere om seminaret at «det viste seg å være en provokasjon. Seminaret ble møtt med latterliggjøring og avvisning av mange kollegaer. ’Hadde dere enda holdt et seminar om demografi’, er den replikken jeg husker’.»

Sitatet er tatt fra Næss’ tekst i første nummer av tidsskriftet KAN – ’Kvinner i arkeologi i Norge’, som Næss startet i 1985.

‒ Disse reaksjonene kom senere i USA, så det var nok godt at jeg flyttet til Norge, kommenterer Engelstad.

Til å begynne med var engasjementet basert i Sør-Norge, men etter hvert ble også de i Nord med, og Engelstad redigerte flere numre av tidsskriftet.


Forsiden til første utgave av K.A.N. Kvinner i Arkeologi i Norge.

Feministiske arkeologer

‒ KAN var uttalt feministisk, sier Engelstad.

I hylla bak henne står samtlige nummer radet opp, i sine lyserosa omslag. Og ja, navnet var et ordspill på at ”kvinner kan”.

‒ Vi var både teoretiske, og politiske. Bidragsyterne argumenterte for en teoretisk re-orientering av arkeologisk forskning, og en mer relevant arkeologi. Å «befolke» fortiden var en viktig agenda. Og mer debatt rundt teorier for arkeologisk kunnskap. Forskningen måtte ses som en del av samfunnet den ble produsert i. Sånn sett var KAN en del av den større debatten om kunnskapsproduksjon fra et feministisk perspektiv på den tida.

I 1996 bestemte man seg for at tidsskriftet skulle publiseres på engelsk, for å nå et bredere publikum. Det viste seg å være begynnelsen for slutten på KAN. Tidsskriftet mottok drastisk færre artikkelmanuskript etter språkendringen, og siste nummer utkom i 2005.

Finn kvinnene

Mer enn 30 år etter at Engelstad tok sin doktorgrad i arkeologi, er det etter hvert blitt ganske mange kvinnelige arkeologer. Kvinner og barn har blitt mer synlige i arkeologiske fremstillinger.

Men det holder ikke å bare «tilsette kvinner og røre om», som det heter. Engelstad har i flere artikler og bokkapitler argumentert for at kjønnsperspektiv alene ikke er nok. Feministisk teori må til for å skape varig endring, utvikling og kritisk blikk på eget forskningsfelt.

‒ Jeg mener den grundige kritikken av vitenskap går tapt når man bare snakker om kvinner og ignorerer feministisk teori. Et feministisk perspektiv gir muligheter til å ha et kritisk blikk på arkeologi generelt sett. Det gjør at du må tenke annerledes og stille andre spørsmål til det arkeologiske materialet. Det kan endre hva vi ser som interessante data, hvordan vi behandler det og hvordan vi tolker det, mener professoren.

Sverige i front

Mye har endret seg. Men det går i bølger, og for tida har feminismen dårlig rykte. Blant arkeologer av begge kjønn.

‒ De følger ikke med i utviklingen av feministisk teori og kritikk, hevder Engelstad.

I en analyse av en rekke teoribøker om kjønn og arkeologi viser Engelstad hvordan forskerne tar avstand fra feministisk teori, og hvordan de henviser til forenklede og politisk ladete forståelser av feltet.  

‒ I Sverige er de mer åpne om sine feministiske perspektiver, sier professoren.

Det er også ved to svenske universiteter at hun har blitt utnevnt til æresdoktor for sitt arbeid med kjønn og arkeologi, i Gøteborg i 2012, og ved Uppsala universitet i 2006.

Tilbake til vidda  

De siste tre årene har Engelstad drevet med feltarbeid på Finnmarksvidda.

‒ Det var her jeg gjorde mitt første feltarbeid, så det føltes bra å være tilbake, sier arkeologen.

‒ På 1970-tallet ble vi fløyet inn og ble værende isolert i uker i strekk. På 1970-tallet var det fly overalt på vidda. I dag er det mer begrensninger.

Men trass lange gåturer langt inne på vidda, og omfattende graving, skraping, kartlegging og pollenprøver, har ikke forskerne funnet mye. Vidda er flat, den innbyr ikke til faste boplasser slik kysten gjør. Det frustrerer imidlertid ikke Engelstad.

‒ Fordi våre data er litt sparsommelige har vi hatt muligheter til å leke med forskjellige tolkninger, sier professoren entusiastisk.  

Om dyr og mennesker

Hennes tolkninger har ført henne inn på diskusjonen om relasjonen mellom dyr og mennesker, som blant annet vitenskapsteoretiker Donna Haraway har satt på kartet med en rekke utgivelser de seneste årene.

‒ Folk på Finnmarksvidda har levd i et landskap som er fullt av dyr og planter. Man blir påvirket av nærkontakt med dyr, og jeger-samlere har nærkontakt med dyr, de kjenner dem, sier Engelstad.

‒ I dag er vi så fjernt fra dyrene, de kommer til oss som biter i plast. Arkeologer er så interessert i det menneskelige samfunn at alt det andre bare blir noe som utnyttes. Dyr er mat, og bein er redskaper. I stedet for å se på hvordan man har utnyttet dyrene vil jeg se på relasjonen mellom dyrene og menneskene.

Europeisk kjønnssamarbeid

I tillegg til sitt arbeid med arkeologisk teori og egne prosjekter og utgravinger, sitter Engelstad i styret til The European Association of Archaeologists (EAA). Hun ble til dels stemt inn av kvinner, for å sette kvinner og kjønn på dagsorden.

Sammen med blant annet en spansk arkeolog og en gruppe tyske kvinnelige arkeologer forsøker Engelstad å holde liv i en gruppe underlagt EAA som heter «Archaeology and Gender in Europe».

‒ Det er Norge, Sverige, Tyskland og Spania som holder dette gående, forteller Engelstad.

‒ Danskene er ikke interesserte. Heller ikke Finland. I noen land, they think I’m crazy! Jeg har opplevd at folk blir aggressive. De syns bare kjønn ikke er noe å snakke om.

Også i Norge har det vært vanskelig å få inn litteratur skrevet av kvinnelige arkeologer, og litteratur om kjønn, på utdanningen.  

‒ Mange tror at nå har kjønn vunnet så mye mark at det er en integrert del av faget. Men så går man på konferanser, og bortsett fra de få sesjonene som handler eksplisitt om kjønn, så nevnes det ikke. Oversiktsverkene over arkeologisk teori og litteratur har fortsatt svært lite om kjønn.

Kjønnsforpliktelser

De to æresdoktoratene har kommet som overraskelser, sier Engelstad.

‒ Det er en stor ære. Jeg syns også det er en forpliktelse. Når du får en æresdoktorgrad i kjønnsforskning så er du forpliktet til å fortsette.

Og det er håp for framtiden.

‒ Det er den eldre generasjonen som ikke er så interessert i kjønn. Det virker på meg som om de yngre er mer interesserte i det teoretiske, og ikke bare med å finne kvinner i fortiden.