Barnebøker som motmakt

– Bildebøkene speiler kulturen på godt og vondt. Vi må ta på alvor at bildebøkene er uttrykk som påvirker oss, og som vi kan analysere og diskutere. Det er viktig å lære barn og ungdom å finne meningsinnhold i bildeboka som går dypere enn overflatelesninger.

Det sier Ingjerd Traavik. Hun er førstelektor ved Nordisk institutt på Høgskulen i Volda og bokaktuell med På liv og død. Tabu i bildeboka. Analyser og refleksjoner.

Abort, drap og død

Tabuene går som en rød tråd gjennom hennes analyser av 23 ulike bildebøker for barn og unge. Det inkluderer analyser av bøker som blant annet handler om vold (for eksempel Sinna Mann, 2003), om abort (De skæve smil, 2008), eller kvinners raseri (for eksempel Fy katte!, 2006). Generelt behandler hun temaer knyttet til drap og død, og relasjonelle temaer som skilsmisse, alenefedre, relasjoner mellom barn og foreldre, og vold.

– Flere av de temaene jeg tar opp, som vold i nære relasjoner, homofili og abort, skulle kanskje ikke være særlig tabubelagt i vår tid, men de er faktisk det. Folk vil nødig snakke om det. Mange av bildebøkene jeg har analysert, både dem som retter seg mot barn og mot ungdom, kan derfor passe svært godt for å åpne opp for å snakke om disse temaene, sier Traavik.

Tabuer opprettholder makt

– Med én gang vi begynner å snakke om ideologi, skynder vi oss å kalle det kultur i stedet. Men kultur er også ideologi. Vi kan ikke komme vekk fra herskende verdier i et samfunn, sier forfatteren.

Traavik bruker feministisk litteraturteori, psykoanalytiske lesemåter og sosiologiske innfallsvinkler. Det er i skjæringspunktet mellom analysene og plasseringen av dem i en samfunnskontekst Traavik oppdager bildebøkenes politiske og ideologiske kraft. Bildene har potensial til å gjøre undertrykkende strukturer synlige for leserne, og det er særlig strukturene som skjuler tabuer Traavik er opptatt av.

– Tabuene er der dypest sett for å opprettholde maktstrukturer. For at noen skal beholde de maktposisjonene de har i samfunnet, må det være noen temaer som er vanskelige å snakke om, sier Traavik.

– Hvilke maktstrukturer tenker du på da?

– Jeg tenker for eksempel på det strafferettslige knyttet til vold og overgrep mot kvinner og barn. Ser vi på behandlingen av disse sakene oppdager vi raskt at rettssamfunnet stilltiende godtar at disse krenkelsene egentlig ikke er så farlig. Det ser vi på kvaliteten på etterforskningen, det lave antallet dommer og de korte straffene. Vi må orke å ta inn over oss at vold i nære relasjoner er et stort samfunnsproblem, sier Traavik.

Mas om kjønn

– Maktstrukturer viser seg også i spørsmålet om kjønn, et tema som er gjennomgående i mine analyser. Jeg avdekker hvordan bildebøkene speiler de tradisjonelle kjønnsrollene. Når vi snakker om kjønnsroller blir det fort ubehagelig. Når det er snakk om likestilling, enten politisk, på arbeidsplassen eller i heimen, blir det ofte konfliktfylt. Derfor er kjønn tabu også i dag, fordi det fort blir vanskelig, aggressivt og masete når det tas opp, sier førstelektoren.

– Det å late som om alt er greit og rettferdig når det gjelder kjønn og kjønnsroller er å stikke hodet i sanden. Dessuten svikter vi den oppvoksende slekt ved ikke å problematisere det, understreker hun.

Voksne trenger analysekunnskaper

Traavik er opptatt av at vi må lære barn å stille spørsmål, selv om de får motstand. Først og fremst de vanskelige spørsmålene, som kan være ganske dagligdagse. Hun opplever at mange voksne avviser spørsmål de synes er upassende.

– Hvis barn, gjennom bildeboka, skal gis mulighet til å sette ord på hva de ser, og til å spørre hva alt betyr, rent strukturelt, da krever det noe helt spesielt av oss voksne. Det krever at den voksne klarer å sette ord på dette selv. Hvis de voksne ikke har analytisk kunnskap, blir det svært utfordrende å lese og å gi ærlige og utfyllende svar.

Sorgen over det tapte liv

– Men det gjelder ikke bare barn. Det gjelder også ungdom som må møtes i forhold til vonde opplevelser, for eksempel abort. I mitt materiale har jeg analysert ei bok som handler om dette. Første gang jeg leste den forventet jeg ei bok der anklage skulle rettes mot kvinnen. Men i boka De skæve smil av dansken Oskar K. med illustrasjoner av Lilian Brøgger, blir både kvinnens og det aborterte fosterets sorg over det tapte livet løftet fram, forteller Traavik.

– Det er fint at både mor og det uferdige liv blir gitt like mye omsorg av fortelleren. Det er en vakker måte å framstille et tema som er aktuelt for så mange ungdommer. Ungdommene trenger noen som kan ta vare på dem i en vanskelig prosess, og da kan denne boka være en åpning nettopp for det, sier forfatteren.

Bestandig forsoning med mor

– Har du sett noe på om bildebøkene for barn har endret seg?

– Vi har hatt bildebøker med problematiske temaer siden 1970-årene. Det som er nytt er at man i større grad presenterer sinte mødre, og mødre med vanskeligheter. Det er også et tydeligere fokus på mer problematiske foreldreroller. Forskere sier at guttene fremdeles er hovedpersoner, og at jenter er mer passive enn guttene er. Men det problematiske med jente- og kvinnerollene er tydeligere nå enn før, forteller forfatteren.

I alle bøkene Traavik har analysert vises samfunnsstrukturer svært tydelig, i alle fall om man er villig til å se det. Strukturene dreier seg i stor grad om kjønn.

– Jeg fant at bildene av mødre og fedre er svært stereotype. Ofte fremstilles fedrene som utydelige eller stakkarslige, mens mødrene i mange av bøkene både er sinte og skrikende, forteller Traavik.

– Et annet funn er at det nesten bestandig ender med forsoning mellom mor og datter. Denne konfliktløsningen er ikke så tydelig mellom fedre og sønner, eller fedre og døtre. Det kan skyldes at fedrene ofte blir perifere figurer i fortellingene. Slik opprettholdes mødre som den primære omsorgspersonen. Dette vises ved at mødrene spiller en mer tydelig rolle, og er mer til stede i bildebøkene enn fedrene, sier førstelektoren.

Ingen mødre som slår

– Mødrene ivaretar både omsorg og vanskjøtsel, og bruker psykisk vold mot barna i bøkene. Hvis vi ser det opp mot virkeligheten, så viser statistikken at det er flest menn som slår. Like fullt vet vi at kvinner også slår. I bildebøkene er dette derimot ikke tatt opp. Antagelig fordi det er skremmende at den såkalt nærmeste kan gjøre slike ting, sier Traavik.

– Når vi snakker om menns vold og menns overgrep, blir menn ofte provosert. Men jeg opplever at når vi snakker om kvinners vold og kvinners overgrep, reagerer kvinner ofte med sinne over det faktum at det i det hele tatt finnes kvinner som utøver vold. Som kvinner føler vi oss ikke truet i vår måte å være i verden på. Menn går derimot i forsvarsposisjon og sier at vi er jo ikke sånn, påpeker forfatteren.

– Menns benekting av det voldelige i mannskulturen er også en form for vold. Derfor er bildeboka Sinna Mann av Dahle og Nyhus så viktig å legge fram på alle aldersnivå, understreker hun.

Lovpålagt

Traavik understreker at taburelaterte tema kan framstilles på en humoristisk måte, og det er humor og sprell i mange av bøkene hun har analysert. Dessuten er bøkene av høy kvalitet, både bilde- og tekstmessig. Men Traavik har et helt bestemt uttalt mål med boka; å få lærere og andre som arbeider med barn til å ta opp tematikk som kan oppleves som vanskelig.

– Flere lærere sier at de ikke vil ta opp bøker som omhandler vanskelige temaer. Noen er kanskje redde for å bli involvert i noe de ikke vil tekkes inn i. Men de er forpliktet gjennom loven til å melde fra, hvis de har mistanker om at det foregår ting mot barn de ikke skal bli utsatt for, understreker Traavik, og legger til: Ulike fagplaner viser også til faglige forpliktelser overfor vanskelige tema. Dette er en fagkontrakt lærerne ikke kan velge bort.