Spiddet Hitler på hjemmebane

Spiddet Hitler på hjemmebane

Virginia Woolf mente at kampen mot fascisme og despotiske patriarker måtte stå på hjemmebane, og med pennen som våpen. Forskeren Anka Ryall har nylig publisert en monografi over den britiske forfatteren og feministen.

Mer om Litteratur
Mer om Feminisme
Virginia Woolf fotografert av George Charles Beresford i 1902. (Foto: Wikimedia commons/public domain)

 «Jeg blir mer og mer overbevist om at det er vår plikt å ta fatt i Hitler på hjemmebane og spidde ham, om så bare med tuppen av en gammel blekkflekket penn,» skrev forfatteren Virginia Woolf i et brev i 1937.

– Med det mente hun at man måtte kjempe mot despoter også i hverdagens England. Kampen mellom sivilisasjon og barbari sto der også. Essayet Tre guineas kan leses som et antipatriarkalsk anklageskrift som tar for seg alt fra apostelen Paulus, via velmenende viktorianske familiefedre, til moderne diktatorer som bilder på ondskap. Hun gjør det tydelig hvem som styrer og hvilke verdier de deler, forteller professor i kjønnsforskning Anka Ryall.

Ryall foreleste på et seminar i Tromsø 8. mars. Seminaret markerte utgivelsen av to nye bøker: Ryalls norske monografi Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger og Merete Alfsens nye oversettelse av Woolfs to viktigste feministiske essays: Et eget rom fra 1929 og Tre guineas fra 1938.

Et eget rom og 500 pund

– Woolf skrev alltid som feminist, men disse to tekstene er hennes største kjønnspolitiske verker. Et eget rom er mest kjent, og Woolfs tese om at for å kunne skrive, må en kvinne ha et eget rom og 500 pund er kjent også for mange som ikke har lest essayet, forteller Anka Ryall, og fortsetter:

Tre guineas er en bok Woolf hadde et heftig behov for å skrive, men den ble i mange år generelt avskrevet som et beklagelig sidespor. Dette endret seg først ved feministisk litteraturforskning på 1970-tallet, hvor essayets skarpe samfunnskritikk fikk anerkjennelse.

Mens Et eget rom handler om litteraturens framtid, har Tre guineas altså et større politisk prosjekt: Bekjempelsen av patriarkatet også i England.

– Det er nettopp det at den prøver å spidde Hitler på hjemmebane, det vil si i en vanlig engelsk hverdag og offentlighet, som gjorde boken så provoserende. Igjen og igjen viser den til ubehagelige analogier mellom tradisjonelle tanker om kjønn og samtidens fascisme og rasisme.

Rasende Woolf

Selv om Tre guineas fortsatt er mindre kjent enn Et eget rom, blir den i dag ofte vurdert som et enda viktigere kjønnspolitisk bidrag.

– Her åpner Woolf opp for et raseri som i det tidligere essayet bare ligger mellom linjene, mener Ryall.

Det første essayet tar for seg kvinner og litteratur, mens Tre guineas på overflaten handler om kvinner og krig.

– Men begge har et langt videre nedslagsfelt, og gir fra ulike vinkler en analyse av middelklassekvinners situasjon i Woolfs samtid. Utestegning er gjennomgangstema i begge, sier forskeren.


Virginia Woolfs to største kjønnspolitiske verker, Et eget rom og Tre guineas, er nå utgitt på norsk i Merete Alfsens oversettelse (Pax forlag).

Tre guineas er skrevet som et langt brev til en fremstående mannlig advokat som tre år tidligere hadde spurt Woolf hvordan hun mente at krig kunne forebygges. Han har tre forslag: underskrive opprop, bli medlem av en fredsforening og bidra med pengestøtte.

– Ingenting burde være enklere, men som kvinne har forfatteren samtidig motforestilling mot alle tre, forklarer Ryall.

Essayet svarer også på henvendelsen fra to kvinner som begge ber om støtte, henholdsvis til ombygging av et kvinnecollege og til en forening for kvinner i profesjonelle yrker.

Essayet er formet som et brev, og brevskriveren bestemmer seg for å donere én guineas til hver av de tre. Myntenheten guinea, som tilsvarer vel ett pund, var utdatert, men fremdeles brukt om bidrag til foreninger og institusjoner. Woolf valgte den derfor som symbol på at kvinner bare har beskjedne midler til rådighet.

– Woolf levde på en tid hvor utdanningsinstitusjonene var åpnet for kvinner, og ekteskapet ikke lenger eneste var mulighet til forsørgelse. Samtidig observerte hun at menn fortsatt besitter nesten all økonomisk makt, og dette skapte en avgrunn som skilte kjønnene innenfor samme sosiale klasse, påpeker Ryall.

Ubehag overfor kvinnebevegelsen

– I begge essayene viser Woolf et ubehag overfor kvinnebevegelsens prosjekt, sier Ryall.

I Et eget rom bruker hun den fiktive Mary Beton som talerør. Mary mener å observere at gapet mellom kvinner og menn har blitt større, ikke mindre, av kvinnekampen.


Anka Ryall. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

– Bokens Mary mener at kvinnenes nødvendige kamp for rettigheter og selvbestemmelse har forsterket bevisstheten om at menn og kvinner reelt sett har ulike interesser. Avstanden mellom kjønnene har økt, noe som har hatt negative konsekvenser for samtidslitteraturen. Hun oppfatter menns bøker som «støyende kjønnsbevisste» og ser med gru for seg «en fremtid preget av rendyrket selvhevdende virilitet» à la det man kunne observere i Mussolinis Italia på 1920-tallet, forteller Ryall.

Det er på bakgrunn av ideologiske strømninger som hevder en absolutt motsetning mellom kvinner og menn, man bør forstå Woolfs forsvar for androgyni.

– I Et eget rom framstiller hun androgyni som et ideal om en skaperevne som overskrider de begrensningene som ligger i et enkjønnet sinn. Woolf mente at stor kunst er ikke fanget i kjønnede erfaringer.

Kvinner ikke mer fredelige enn menn

Woolf var sterkt uenig med de mange som på 1930-tallet mente at det å være mot krig var å være passiv overfor fascismen. I Tre guineas bruker hun bilder av ofrene for den spanske borgerkrigen i en argumentasjon både mot krig og mot fascismen.

– Woolfs brevskriver har imidlertid ingen tro på at kvinner av natur er mer fredselskende enn menn. Hele samfunnet må endres hvis fred skal være målet. Heller enn å gi penger til å bygge om et kvinnecollege etter mønster av mannscollege, foreslår Woolf å øremerke pengene til fyrstikker og bensin, så det hele kan brennes til grunnen.

Utdanningsinstitusjoner og profesjoner for kvinner bør fremelske andre og mer siviliserte verdier. Bare hvis kvinner på denne måten kan bli samfunnsdeltakere uten å gi avkall på sin status som outsidere kan de kanskje være med på å hindre krig, mente Woolf.

Barsk og tøff forfatter

– Når man først har fått Virginia Woolf under huden, blir man aldri ferdig med henne. I boken min har jeg lagt vekt på engasjementet hennes. Woolf var ingen forfinet beboer av et elfenbenstårn, men en barsk og tøff forfatter, sier Ryall.