Navnebytte som forplikter

I vår skiftet Kunnskapsdepartementet navnet på Komité for integreringstiltak – Kvinner i forskning til Komité for kjønnsbalanse i forskning. Ifølge forskningsleder Mari Teigen ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) signaliserer navnebyttet minst to utvidelser i komiteens tilnærming til likestillingsarbeidet i forskningssektoren.

– For det første defineres ikke lenger likestillingsutfordringer som ren kvinneproblematikk. Det nye navnet åpner for eksempel for å ta tak i utfordringer som menn kan støte på i forskningssektoren. For det andre blir likestilling forstått som lik og rettferdig fordeling, sier Teigen. 

Hun forteller at hun først stusset litt over navneendringen.

– Kjønnslikestilling kan forstås på flere måter. Når departementet velger å bruke begrepet kjønnsbalanse, strammer de inn tolkningsmulighetene. Derfor ble jeg først litt overrasket over navnet, men jeg har kommet til at jeg synes det er et spennende valg. 

– Likestilling kan av og til bli et dvaskt begrep; noe alle i forskningssektoren synes er vel og bra så lenge det ikke er nok spesifisert til at de må foreta seg noe. For eksempel kan institusjonene ha så skjev kjønnsfordeling de bare vil, så lenge de har alle rettigheter på plass. Da kan de argumentere for at det er likestilling i institusjonen, fordi alle ansatte i teorien har de samme mulighetene. Når departementet nå spesifiserer likestillingsbegrepet og sier at komiteen skal arbeide for kjønnsbalanse, kommer ikke institusjonene unna at det også handler om antallsmessige fordelinger.

Det synes Teigen er positivt.

– Samtidig er det en utfordring for komiteen å svare på det nye navnet. Det forplikter mer enn det gamle navnet, understreker hun.

Viktig med balanse

Teigen mener arbeidet for kjønnsbalanse i forskning kan begrunnes på flere måter.

– For det første kan vi si at det handler om demokrati og samfunnsansvar. Det skal være lik rett til lik deltakelse. I forlengelsen av det kan vi snakke om symbolverdi og hvordan institusjonene ønsker å framstå. Forskningssektoren er i seg selv en sentral samfunnsaktør. Etter min oppfatning er det dermed ekstra viktig å tenke grundig gjennom hva en formidler og hvordan en framstår.

I tillegg handler det om gode rollemodeller.

– Det er et argument som brukes i mange sammenhenger hvor en ønsker jevnere fordeling av kvinner og menn. Likevel tror jeg det er få steder hvor argumentet er mer relevant enn i akademia. Det handler direkte om undervisning og om hvem som forvalter et fag. Her skal seniorforskere veilede og gi råd til juniorer, og dette får konsekvenser for unges yrkesvalg. Det er viktig for forskerrekrutteringen at institusjonen framstår som åpen og tilgjengelig for potensielle forskere av begge kjønn, påpeker Teigen.

– Kanskje skal det enda mer til for menn å velge noe utradisjonelt enn for kvinner? Historisk sett har det vært flere kvinner som har valgt mannsdominerte yrker enn motsatt. Det er enda et argument for at navneendringen til Kif – fra kvinner til kjønn – er viktig.

Det siste argumentet dreier seg ifølge Teigen om perspektiver i forskningen.

– Sterk underrepresentasjon av ett kjønn kan også ha noe å si for hvilke temaer det forskes på og hva som regnes som god forskning. Jevnere fordeling av kvinner og menn kan derfor gi større bredde i forskningsperspektivene. 

I tråd med tradisjonen    

Norsk likestillingspolitikk har i flere tiår brukt kjønnsbalanse som et mål på likestilling.

– Om det ikke har vært snakk om en helt lik fordeling av kvinner og menn, har i hvert fall veldig skjeve fordelinger blitt sett på som manglende likestilling. I tillegg står et frihetsprinsipp sterkt i norsk likestillingspolitisk tradisjon. Med frihetsprinsipp tenker jeg blant annet på krav om frihet fra diskriminering og krenkelse.

– Tror du at frihet og fravær av diskriminering gir mer kjønnsbalanserte fordelinger?

– Hmm. Skal vi tro på Harald Eia og det han argumenterte for i programmet Hjernevask, så vil mer frihet gi mer kjønnsstereotype og tradisjonelle yrkesvalg. Jeg mener vi har sett en utvikling de siste tiårene som motsier Eias hypotese. Langt flere kvinner har i dag yrker som tradisjonelt har vært mannsdominert, påpeker Teigen.

Hun mener at kjønnsskjevheter er med på å reprodusere seg selv. At stereotype forestillinger om hvordan jenter og gutter skal være og hva de skal drive med, har mye å si for hvilke karrierevalg vi tar.

– Derfor bør det være et politisk mål å bidra til å redusere de kjønnstypiske valgene. Det gjelder i samfunnet som helhet og innenfor bestemte områder – som akademia.

Gjennomtenkte tiltak

– Kan tiltak for å skape kjønnsbalanse redusere folks frihet?

– Ja, det kan skje. Derfor er det viktig å tenke gjennom hvilke tiltak for økt kjønnsbalanse som er rimelige og rettferdige. Jeg tror det er en grunn til at EU-lovgivningen satte foten ned for øremerking av professorater. Når det gjelder ansettelsespolitikken bør institusjonene i stedet aktivt jobbe fram tiltak og rutiner som ikke framstår som i strid med individuelle rettigheter, og som ikke utelukker søkere av det ene kjønn, sier Teigen.

Hun understreker at det ofte er høyst uklart når tiltak faktisk krenker slike rettigheter.

– For eksempel mener jeg at kvotering til styrer ikke gjør dette, fordi en styreposisjon ikke er noe en søker på, men noe en velges til fra et stort felt av mulige kandidater. Hva som er relevante kvalifikasjoner, er omfattende og i utgangspunktet uavklart, det er gjerne flere personer som skal velges, og de som velger, har mange representasjonshensyn å ivareta. Da vil det være gode grunner for å ta med kjønn som ett av disse hensynene. Når det er snakk om én professorstilling som skal besettes, stiller situasjonen seg litt annerledes. Da har jeg mer sans for andre, proaktive tiltak. Men det utelukker ikke svært så aktive søkeprosedyrer for å finne fram til aktuelle kandidater av det underrepresenterte kjønn.

Generelt synes hun det både er uproblematisk og svært viktig at forskningsinstitusjonene arbeider for kjønnsbalanse.

– Og da nytter det ikke å la arbeidet hvile på ildsjeler, for de vil etter hvert forsvinne. Det må være snakk om et institusjonalisert likestillingsarbeid som er godt forankret i toppledelsen, understreker Teigen.

Denne saken er også publisert hos Ressursbank for likestilling i forskning.

Artikkelen ble oppdatert 02.11.2010.