Begjærets grenser

Hovedpersonen i Vanære, David Lurie, er universitetsprofessor i litteratur, 52 år og skilt. Livet hans får en brå vending når en student anklager han for seksuell trakassering. David nekter for at han har gjort noe galt, og mangelen på tilståelse og unnskyldning koster han jobben. Han flytter fra Cape Town til Øst-Kapprovinsen, der han bor hos datteren Lucy, som driver en liten gård og er engasjert i dyrevern. En dag bryter tre svarte menn seg inn i huset. De slår David bevisstløs og voldtar Lucy.

En opprørt David trygler Lucy om å gå til anmeldelse, få en lege til å dokumentere skadene og flytte fra stedet der hun beviselig ikke er trygg. Men Lucy, som blir gravid som følge av voldtekten, vil ikke ta opp kampen, tvert imot. Hun går ikke til politiet og bestemmer seg for å beholde barnet. Seinere gifter hun seg med naboen, som unnlot å hjelpe henne da hun ble angrepet, for å få hans beskyttelse. Til gjengjeld må Lucy avstå sin jord til naboen som medgift.

– Nasjonsbyggende myte

J. M. Coetzee ga ut Vanære i 1999, fem år etter at Nelson Mandela ble valgt til president i det nye Sør-Afrika, ofte kalt «Regnbuenasjonen». Mange oppfattet romanen som en symbolsk beskrivelse av og et oppgjør med postapartheid-samfunnet, og reaksjonene var til dels sterke. Coetzees roman ble anklaget for å spre rasistiske stereotypier av blant andre regjeringspartiet ANC.

– Myten om svarte menns seksuelle aggresjon overfor hvite kvinner har påvirket lovverk og ideologi i Sør-Afrika siden 1800-tallet. Den spilte en viktig rolle i utviklingen av apartheidstaten, ikke minst i lovverket, som forbød seksuelle forhold på tvers av rase. Hvite kvinners seksualitet var en slags symbolsk grensepost mellom rasene, sier litteraturviter Tonje Vold, som nylig disputerte med avhandlingen At the Heart of Coetzee. Reading the Echoes of the Truth Commission, the ”Poethics” of Rape, and the Significance of South Africanness in J. M. Coetzee’s Novels 1997-2002.

– At Coetzee gir myten en så stor plass i en roman i 1999, var provoserende, sier Vold.

Symbolikk eller erfaring?

Coetzee selv har nektet å svare på anklagene om rasisme, utover at han en gang har skrevet at Vanære må leses «på sine egne premisser, ikke som en forkledd melding». Vold minner om at Coetzee tidligere har kalt svarte menns voldtekt av hvite kvinner for det ultimate koloniale marerittet i Sør-Afrika, og understreker at det neppe er ubetenksomhet som ligger bak valget av et så brennbart tema.

– Han vet hva han gjør når han tar opp dette, sier hun.

Vold tror noe av grunnen til at mange oppfattet romanen som et forsøk på å skildre tilstandene i postapartheid-Sør-Afrika, er at vi er vant til å lese voldtekt som symbol og ikke som erfaring.

– Voldtekten av Lucy blir forstått som en allegori over hvordan hvite blir behandlet i et land der svarte har makten, ikke som et overgrep mot et individ, sier Vold. Hun mener altså dette delvis henger sammen med den symbolske betydningen voldtekt har hatt i Sør-Afrika, men slår fast at voldtektsmyter har hengt ved vestlig kultur siden Antikken. Dette beskrives også i Vanære. I en scene betrakter David et bilde i en tradisjon man kan kalle framstilling av den «heroiske voldtekt». Maleriet viser ”Sabinerinnerovet”, da sabinerkvinnene ble røvet og voldtatt av de første romerne, for siden å virke som fredsmeklere mellom romere og sabinere. Voldtektene skildres nærmest som heltedåder, takket være dem kunne Roma grunnlegges.

– Hvordan kvinnene opplevde det hele, hører ikke med i fortellingen i det hele tatt. Det er lett å lese historien om Lucy som del av en slik tradisjon. Men det er viktig at Coetzees tekst slik jeg ser det, ber oss om ikke å stoppe tolkningen der, sier Vold.

En manns blikk på voldtekt

Heller ikke i Vanære kommer vi tett på ofrenes erfaringer. Handlingen beskrives via Davids blikk. Voldtekten av Lucy foregår bak lukkede dører, og David – og dermed leserne – får aldri vite nøyaktig hva som skjedde. Lucys motiv for å handle som hun gjør i etterkant av voldtekten, blir aldri presentert direkte.

– På ett nivå er Lucys valg nærmest uforståelige, og sikkert provoserende for mange lesere. Lest symbolsk kan hennes underkastelse framstå som en påstand om at hvite må finne seg i vold og ydmykelse for å kunne fortsette å bo i Sør-Afrika. Men på et annet nivå kan man lese valgene hennes som et uttrykk for at hun som voldtektsoffer er traumatisert, redd og fortvilet. At hun gjør som hun gjør for å gjenvinne en trygghet hun føler at hun har mistet og ut fra et overordnet mål om å få bli på gården sin og drive med det hun vil, sier Vold. Coetzees roman viser hvordan voldtekt påfører offeret skam. Lucy har ingen gode valg i sin situasjon, men velger likevel.

Vi får heller aldri høre historien til Melanie, den fargede studenten som anmelder David for trakassering etter at de to har møttes en rekke ganger og hatt sex. Det gjengis at hun er «medtatt» etter det David oppfatter som en affære. Ett av samleiene beskriver David som «ikke voldtekt, ikke helt, men ikke desto mindre uønsket, tvers igjennom uønsket». Når en komité fra universitetet konfronterer han med Melanies anklager om seksuell trakassering, føler han seg svært urettferdig behandlet.

– Det er stor kontrast mellom Davids sorg og sjokk over det som rammer Lucy og omsorgen han viser henne og den kyniske måten han behandler Melanie på. Til å begynne med ser det ikke ut til at David kobler de to hendelsene, men dette utvikler seg utover i romanen. Mot slutten kommer han med noe som ligner en innrømmelse av skyld i forhold til studenten,  kommenterer Vold.

Svarte kvinner kan ikke voldtas

Vold mener Davids dobbeltmoral blant annet kan knyttes til forestillinger om rase og synet på svarte kvinner som objekter. Øst-Kapprovinsen, der store deler av handlingen foregår, er et historisk åsted for grensestrider mellom xhosa-folk og settlere. Svarte kom som slaver herfra til Vest-Kapp, som hadde en stor populasjon av svarte kvinner og hvite menn. Svarte kvinner hadde ingen beskyttelse mot seksualisert vold i dette samfunnet.

– De kunne per definisjon ikke voldtas, siden de ikke var autonome subjekter, men ting. Mens hvite menn hadde forhold til slaver og andre ikke-hvite kvinner, skulle de hvite kvinnene, derimot, bare være tilgjengelige for hvite menn. De fikk slik en symbolsk verdi i kolonien. I 1951 kom den såkalte «Immorality act», som forbød alle seksuelle forhold på tvers av rase. Men det var sex mellom svarte menn og hvite kvinner som ble sett på som en trussel, sier Vold.

I en indre monolog etter at han har oppdaget at Lucys voldtektsmenn har stjålet bilen hans, beklager David seg over hvordan det å eie noe i det hele tatt er en risiko i Sør-Afrika, hvor det er for lite av alt. For å finne mening må man se på det som et sirkulasjonssystem, sier han til seg selv, der det som fins må sirkulere, slik at «alle får en sjanse til å være glade for en dag». «Biler, sko; kvinner også.»

– Semikolonet antyder at det tross alt er en forskjell mellom kvinner og gjenstander som biler og sko. Likevel inkluderes kvinner i massen av objekter som må sirkulere for at «alle», det vil si alle unntatt kvinner, skal være glade, sier Vold.

Sør-Afrika er et ekstremt voldelig samfunn, og voldtektsraten i landet er blant verdens absolutt høyeste. Tonje Vold minner imidlertid om at det er svarte kvinner som er absolutt mest utsatt for voldtekt. Svarte menns voldtekt av hvite kvinner utgjør bare en brøkdel av den seksualiserte volden.

Mannlig begjær og etikk

Før han innleder forholdet til Melanie har David i et år kjøpt sex regelmessig av den ”eksotiske”, altså ikke-hvite, prostituerte Soraya. Davids forhold til kvinner, som i begynnelsen er påfallende instrumentelt og lite omsorgsfullt, går som en rød tråd gjennom boka.

– Vanære gir en utforsking av mannlig begjær i et etisk perspektiv. Den diskuterer spørsmål som: Hva er begjær? Må man sette grenser for begjær, og i så fall hvordan? Hva er forskjellen på lidenskap og omsorg, og kan man føler begge deler samtidig? oppsummerer Vold.

Under «høringen» om historien med Melanie med universitetskomiteen opplever David at komitemedlemmene ikke bare krever en tilståelse og en forklaring, de vil også at han skal vise at han er oppriktig lei seg. David, som ønsker en ren rettslig prosess, svarer dem med å beskrive sitt begjær for Melanie i et parodisk poetisk språk, noe som provoserer komiteen.

– Coetzee spør her: Kan man sette ord på begjær? Og bør prosesser som skal gjenopprette rettferdighet strekke seg helt inn på det terapeutiske og private? Kan man tvinge fram en oppriktig beklagelse, oppsummerer Vold.
Hun leser «høringen» mot David som et ekko av Sannhetskommisjonen, som gjennom en omfattende serie vitnesbyrd fra både ofre og overgripere fra apartheidtida skulle legge grunnlag for et forsonet ny Sør-Afrika på 1990-tallet.

Kime av håp

David utvikler seg, fra å legitimere en voldtekt med eget begjær til å ha sex med en kvinne han ikke begjærer, fordi han føler omsorg for henne. Mot slutten av romanen vokser også Davids empati med dyrene han hjelper til med å ta vare på i Øst-Kapprovinsen.

– Mange har blitt provosert over at det er dyrene som til slutt vekker Davids medfølelse og identifikasjon med andre, og ikke mennesker. Men jeg oppfatter nok at Coetzee gjennom Davids forhold til dyr prøver å si noe om kroppen som sentrum for etikk. Det kroppslige er ikke avhengig av status, og vi er forpliktet til å forsøke å hindre lidelse hos alle kropper. Man kan altså ikke ha et instrumentelt forhold til noen, verken dyr eller mennesker. I dette leser jeg en slags kime av håp for det nye Sør-Afrika hos Coetzee, sier Vold, som understreker at Coetzee som forfatter ikke er kjent for å gi klare normative meldinger.

– Vanære har mange lag og er mer utforskende enn konkluderende. Coetzee har et våkent øye til alt som er dobbeltmoralsk og motsigelsesfylt, og er nok mer opptatt av å problematisere enn av å gi klare svar, avslutter litteraturviteren.