Når det personlige publiseres

– 1970-tallets feministiske tidsskrifter hadde et mål om å bidra til politisk meningsdanning, men de bidro også til å utvide hva som er politisk. Bladene tok opp ting fra hverdagslivet, som slit i hjemmesfæren, kvinners avmaktsfølelse i intime relasjoner og følelse av mislykkethet i forhold til kvinneidealer, sier Synnøve Lindtner.

Lindtner er i gang med en doktoravhandling om feministiske tidsskrifter fra 1970-tallet og frem til i dag. Hun vil ha fokus på hvordan disse tidsskriftene har forsøkt å gjøre det personlige politisk, og hvordan dette har utfordret tradisjonelle former for politikk.

Lengsler, drømmer og problemer

1970-tallet regnes som en storhetstid for feministiske tidsskrifter. Ett at de viktigste bladene i perioden var Sirene, som kom med sitt første nummer i 1973. I lederartikkelen i det nummeret skriver redaksjonen:

… Vi (…) vil lage et blad som angår oss – som handler om vår hverdag og hvordan vi kan forandre den. Vi var lei av å lese i ukebladene at en ny hårfarge, kjole eller oppskrift er svar på våre problemer. (…) Gjennom det arbeidet vi har lagt ned og de møter vi har hatt med kvinner rundt omkring i Norge, vokste det frem en erkjennelse av at vi trengte et eget blad som tok opp de lengsler, drømmer og de problemer som vedkommer oss kvinner i dag.

– Det første nummeret hadde «Den undertrykte Liv Ullmann» på forsiden, og et førsteopplag på 5000. Det måtte trykkes opp igjen sju ganger, forteller Lindtner. De første årene skal opplaget ha ligget mellom 20 000 og 25 000, og Sirene var blant de mest leste feministiske tidsskriftene. 

Bladet ble først gitt ut av Cappelen, men løsrev seg i 1976, både på grunn av synkende opplagstall og fordi redaksjonen ikke ønsket å være avhengige av Mannen.

Litteraturviteren Christine Sarrimo har beskrevet den svenske litteraturoffentligheten på 1970-tallet som en arena som ville avdekke kulturens falske representasjoner av kvinnelighet, og skape sannere kvinnebilder. Gjennom en bekjennende, folkelig og pedagogisk stil skulle kvinner bevisstgjøres.

– Denne beskrivelsen passer godt på den norske virkeligheten også. Som Sirene skrev det: Ikke alle kvinner føler seg undertrykt, men vi vet at de er det! sier Lindtner.

Feministblad + ukeblad

Sirene definerte seg som en blanding av feministisk blad og et mer tradisjonelt ukeblad. Intensjonen var å utfordre de tradisjonelle bladenes virkelighetsbilde, og konkurrere om leserne.  

– De ville bevisstgjøre og engasjere «vanlige» kvinner, og være en møteplass der ulike feministiske saker ble identifisert og diskutert. I lys av slagordet «det personlige er politisk» oppfordret de kvinner til å dele og diskutere sine såkalt personlige problemer, for eksempel i spalten «Vårt besværlige underliv», og de beskrev temaer som hadde vært undertematisert i, eller ekskludert fra offentligheten gjennom intervjuer og historier «fra virkeligheten», samt dikt og noveller med bekjennende trekk, forteller forskeren.

Dette er eksempel på at man brukte andre kommunikasjonsformer og stemmer enn det som var forbundet med tradisjonell politikk, for å løfte frem og politisere tema som var ansett som private. Sirene brukte gjerne humor for å få fram budskapet sitt, som når forsidebildet var en naken mann med støvsuger, men de brakte også seriøst stoff, eksempelvis en novelle om å få diagnosen brystkreft.

For borgerlig

Bladet Kvinnefront kom for første gang ut i 1975, som et alternativ til Sirene. Utgiver var Kvinnefronten.

– Mange mente at Sirene var for borgerlig og hadde for mye fokus på sex. Selv om også Kvinnefronten først og fremst var et middelklassefenomen, la de fokus på arbeiderklassekvinners problemer, sier Lindtner. Også Kvinnefront brukte personlige fortellinger for å få fram budskapet, men retorikken var mye mer kamporientert.

Lindtner mener at kvinnetidsskriftene i denne perioden kan ses i lys av nye politikkforståelser som vokste fram i perioden rundt 1968. De var politisk uavhengige eller knyttet til den nye kvinnebevegelsen, og altså i stor grad fristilt fra eldre kvinneorganisasjoner eller politiske partier.

– Selv om økonomi og rettigheter stod på agendaen var den nye hovedfienden det borgerlige samfunn, kapitalismen og patriarkatet. Kampene fant nå sted utenfor tradisjonelle politiske arenaer, som i kulturdebatter og i hverdagslivet. Skriften ble en sentral form for politisk handling, å gjøre det personlige politisk handlet i stor grad om å publisere det, sier Lindtner.

Dette minner om Habermas' politikkbegrep: alle har rett og plikt til å delta i offentlig debatt.

– Ved å skrive åpent og fritt om kjøkkenerfaringer, underlivserfaringer og andre undertematiserte erfaringer deltok kvinnetidsskriftene i en kritisk debatt om hvordan samfunnet var og burde bli, sier Lindtner. Det nye i disse offentlighetene var at de insisterte på å snakke åpent og kritisk også om «private» erfaringer og interesser, og på denne måten utfordret de også eksisterende virkelighetsoppfatninger.

– Gjennom å åpne for personlige erfaringer viste de at bak begrepet «privat» fantes det systematisk vold mot kvinner, trakassering eller sykdommer som kunne avverges. I dag ses slike problemer som offentlige anliggender, påpeker forskeren.

Arvtakeren

Sirene ble lagt ned i 1983, to år før kvinnetidsskriftenes storhetstid regnes for avsluttet. Kvinnefront skiftet i 1981 navn til Kvinnejournalen og redaksjonen ble fristilt fra Kvinnefronten. I 2004 gjennomgikk tidsskriftet en større endringsprosess og fikk navnet Fett. Synnøve Lindtner skal også analysere hvordan dette bladet viderefører 70-tallets slagord om at det personlige er politisk. Foreløpig har hun tatt for seg det første nummeret.

– Førsteinntrykket mitt er at det er Sirenes tradisjon som videreføres i Fett. Redaksjonen ønsker at bladet skal være en arena hvor feministiske problemstillinger identifiseres og diskuteres. Men de vil også nå ut til et bredere publikum og være en del av den større offentligheten, sier forskeren.

– Det var lavere terskel for hva som kom på trykk i Sirene, og «vanlige kvinner» og grasrotaktivister kom til orde både i leserbrevspalter, innsendte dikt og noveller og i redaksjonelt stoff. Samtidig ser vi en tendens til at leserne ble tiltalt i en belærende tone. Fett har en annen strategi: de ignorerer «de vanlige», og snakker med og for folk som har høy kulturell kapital. Selv i leserbrevspalten har skribentene minst mastergrad, sier Lindtner. Men hun mener ikke derved at den private forankringen er borte.

Vennegjeng?

– Fett-skribentene tar også utgangspunkt i sitt eget hverdagsliv; men der feministene på 1970-tallet anså at de hadde mye til felles med kvinner fra Molde til Karasjok, opptrer Fett-feministene mer som en vennegjeng, mener Lindtner.

«Vanlige lesere» skal kanskje trekkes til bladet av kjendisstoffet: både Christina Aguilera og Linda Johansen vies plass i bladet. Men kvinner fra andre lag enn Fetts redaksjon inviteres i liten grad til å identifisere «nye» feministiske saker, eller til å diskutere kvinnesaken.

– På denne måten ser det ut til at Fett identifiserer noen urbane middelklassekvinners virkelighet og problemer knyttet til denne. Disse problemene er relevante for mange kvinner og menn, og bladet har dessuten fungert som springbrett for flere feminister som preger den generelle medieoffentligheten og setter feministiske saker på dagsorden. Samtidig er det mitt inntrykk at målsettingen med Fett er å være noe mer enn det marginale fenomenet det på denne måten blir, sier Lindtner.

– Jeg leser forsøkene på popularisering også som et ønske om å engasjere «vanlige» kvinner, gjennom å vise disse at det fremdeles er behov for feminisme i Norge i dag. Samtidig virker det som det er mindre viktig å være en arena der kvinner «rundt omkring i Norge» kan møtes for å dele og drøfte personlige erfaringer og synspunkter som deretter kan lede til nye virkelighetsforståelser.