Tidens krav

– Vi trenger religiøse begrunnelser for kvinners rettigheter, men det forstår ikke dere, sier Mir-Hosseini. Hun setter blikket i meg, som den hvite sekulære feministen jeg er, og fortsetter: – Når man er muslim, så tror man at Koranen er Guds ord. Det kan du like eller ikke like, men slik er det for en milliard mennesker.

Mir-Hosseini var en av hovedtalerene på konferansen ”Conceptions of Islam” i Bergen. Hun er en av de fremste teoretikerne på kvinners situasjon i den muslimske verden og islamsk feminisme. – Jeg hadde nok aldri vært en muslimsk feminist om det ikke hadde vært for den iranske revolusjonen, sier hun. I Iran er ethvert menneskes liv preget av religiøse fortolkninger av kjønn. For eksempel har alle offentlige bygninger separat inngang for menn og kvinner. På veien inn blir kvinnene utsatt for religiøs inspeksjon: Er de tilstrekkelig tildekket? Har de for mye sminke? Mir-Hosseini har laget en film om iranske kvinners forhandlinger i religiøse skilsmisse-domstoler, og bruker sitt vitenskapelige virke for å arbeide for muslimske kvinners rettigheter.

Hvit feminisme

Mir-Hosseini mener at 70-tallets internasjonale kvinnebevegelse, og dermed også den i Iran, var preget av en hvit feminisme. Det var tabubelagt å kjempe for kvinners rettigheter innenfor et religiøst rammeverk. Motsetningen mellom politisk islam og feminisme ble sett på som absolutt.

– Motsetningen er ikke fruktbar. I Iran fikk kvinnene som kjempet for iransk selvstyre og mot shahens diktatur valget mellom nasjonalisme og feminisme. Det var og er et umulig valg, sier hun og understreker at den feministiske religiøse diskursen henter sin legitimitet fra Koranen, sharia og nyfortolkninger. Dermed slipper feministene anklagen om at de er en del av et kolonialt prosjekt.

– Hvordan sharia praktiseres er ideologi og ikke religion, sier hun og trekker fram to fortolkningskamper som reformistene står ovenfor. Den første er å insistere på skillet mellom sharia og fiqh. Sharia betyr ”veien” og den veien er laget av Gud. Fiqh betyr forståelse. Sharia er hva som er Guds lov, mens fiqh er de menneskeskapte fortolkningene. – Klassisk fiqh hevder at loven slår fast at kvinner og menn er forskjellige og skal fylle ulike roller i samfunnet, sier Mir-Hossaini.

Den andre fortolkningskampen handler om å skille mellom de religiøse ritualene og organiseringen av de troende.

– Koranen slår fast ritualer om bønn og hengivenhet til Allah, men ikke hvordan samfunnet skal organiseres, sier professoren.

Målet er å dokumentere at kvinners situasjon og rolle i den muslimske verden er et resultat av menns fortolkninger, og ikke av religionen selv. – Det er 6324 vers i Koranen som handler om rettferdighet, mens det er seks vers som kan legitimere dominans over kvinner.

Politisk islam gir muligheter

Mir-Hosseini trekker fram at det er et paradoks at ”the return to sharia” fører til muligheten for en muslimsk feminisme. De politiske islamistene åpner muligheten for en nyfortolkning av Koranen, og dermed også for en feministisk nyfortolkning. Islamsk feminisme har tre hovedfiender, ifølge Hossaini. For det første har man tradisjonalistene, som ikke ønsker noen forandring. I den andre gruppen har man islamske fundamentalister, som søker makt og vil gå tilbake til en førmoderne fortolkning av Koranen. Den siste gruppen er sekulære fundamentalister.

– De sekulære fundamentalistene er vel så dogmatiske som de islamske fundamentalistene og hevder at religiøs praksis aldri kan bli rettferdig. Det som preger alle gruppene er at de har en veldig essensialistisk forståelse av kjønn og islam, sier hun og nevner den tidligere nederlandske politikeren Ayan Hirsi-Ali som et eksempel på en sekulær fundamentalist.

 – Det underlige er at fundamentalistene, både de sekulære og de religiøse, fremstiller islam på samme måte. De sekulære fundamentalistene gir dermed sin ”hovedfiende” mulighet til å definere religionen, sier hun.

Kan likeverd bli rettferdig?

I de senere årene har flere tradisjonelle muslimske lærde gått ut med påstander om kvinners rettigheter i islam, med utsagn som ”islam gir grunnleggende rettigheter til menn og kvinner” og ”islam beskytter og hedrer kvinner”. Mir-Hosseini er skeptisk til flere av de islamske lærde som baserer seg på at kvinner og menn har ulike roller å spille i samfunnet. De begrunner det med fortolkning av Koranen og den menneskelige natur. Slik blir polygami, kvinners begrensede rett til skilsmisse og kvinners tildekning forklart og rettferdiggjort.

Det er med andre ord ikke nok, ifølge Mir-Hossaini, med generelle paroler om kvinners og menns like verdi.

– Enten er man for kjønnsrettferdighet eller så er man ikke. Hvis man holder fast ved at menn og kvinner ikke kan fylle samme funksjon i et samfunn, så låser man kvinner i underordning. Den formen for likeverdsargumentasjon er misforstått rettferdighet, sier hun.

Finnes det en framtid for muslimsk feminisme? Professoren peker på utviklingen i Malaysia, hvor organisasjonen Sisters of Islam har fått gjennomslag, og den nye familielovgivningen i Marokko, som gir menn og kvinner like rettigheter på papiret. Jeg spør om muslimsk feminisme er en taktisk, framfor en prinsipiell strategi. Mir-Hosseini svarer ikke direkte på spørsmålet, men slår fast:

– Dette er hva tiden krever av oss.