Våren 1957 kom Norges første sakprosabok om homoseksualitet. Den var skrevet av Øivind Eckhoff under pseudonymet Finn Grodal, og hadde tittelen Vi som føler annerledes.
- For mange var boka første møte med en virkelighet de ikke trodde fantes, eller som de kanskje trodde de var alene om, forteller Vigdis Bunkholdt. Hun er psykolog og kom som student med i Det norske forbundet av 1948, samme år som boka kom ut. Hun ble snart en god venn av Eckhoff og hans daværende samboer Arne Heli. Eckhoff og Heli var to av grunnleggerne av Det norske forbundet av 1948.
- Boka var virkelig en øyeåpner og ga en rekke nye perspektiver sammenlignet med alt det jeg inntil da hadde lest om homoseksualitet i gamle leksika og tilsvarende. Ingenting av det hadde jo vært verken særlig opplysende eller spesielt oppmuntrende, husker Bunkholdt.
Bok for allmennheten
I Arne Helis selvbiografi, som kom ut like før han døde i fjor, beskriver han hvordan ideen om en bok vokste fram ikke så lenge etter at Det norske forbundet av 1948 var stiftet. Boka skulle «nå ut til et størst mulig publikum, primært til andre homoseksuelle, men også til allmennheten», skriver Heli.
Finn Grodal lot seg inspirere av en rekke andre verker om homoseksualitet, utgitt i USA og Europa for øvrig i årene etter andre verdenskrig.
- De to viktigste forbildene hans var D.W. Corys bok Homosexual in America. A Subjective Approach fra 1951, og briten Gordon Westwoods bok Society and the Homosexual fra 1952. De er alle skrevet av en homofil mann som både snakker ut fra egne erfaringer og trekker veksler på dem, samtidig som han støtter seg på forskning og litteratur, påpeker sosialantropolog Hans Wiggo Kristiansen. Han jobber for tiden på et større homoforskningsprosjekt og underviser på kurset Homoforskning ved Universitetet i Oslo, der ett kapittel fra Vi som føler annerledes nå er på pensumlista.
- Grodal er en viktig forløper for homoforskningen, ved at han populariserer og gir tilgang til veldig mye av datidens forskningslitteratur, samtidig som den dokumenterer blant annet det arbeidet DNF-48 drev med på 50-tallet, sier Kristiansen.
Tidlig organisering
Stonewall-opprøret i New York 27. juni 1969 regnes for å markere startskuddet for den moderne homobevegelsen. Da slo homofile og transseksuelle for første gang tilbake under nok en politirazzia av baren Stonewall.
Men allerede etter andre verdenskrig hadde homofile både i USA og Europa begynt å organisere seg. Begrepet «homosexual» ble langt på vei erstattet med «homophile», for å understreke at homoseksualitet handlet om mer enn sex. Organisasjonene la vekt på å drive folkeopplysning, og hadde avkriminalisering av homoseksualitet som sitt viktigste mål.
Finn Grodal, boka hans og Det norske forbundet av 1948s virksomhet var på alle måter en del av denne internasjonale «homophile»-bevegelsen.
- Vi som føler annerledes er ett av de modigste uttrykkene for den diskrete homofil-bevegelsen før Stonewall. Den ble skrevet i en tid da samfunnsklimaet var svært fiendtlig overfor homoseksualitet. Kinsey-rapporten fra 1948, som viste at seksuell omgang mellom mennesker av samme kjønn var langt vanligere enn man inntil da hadde trodd, skapte nemlig en moralsk og politisk panikk, og homofobien ble en del av den kalde krigens fiendebilde, forteller den svenske homoforskeren Jens Rydström.
Kamp for avkriminalisering
Her i Norge var seksuell omgang mellom menn kriminalisert helt fram til 1972. Bispemøtet i 1954 kalte homoseksualitet «en samfunnsfare av verdensdimensjoner» og sendte Stortinget en høylydt protest mot forslaget som var kommet om å oppheve paragraf 213 i Straffeloven.
Arne Heli beskriver hvordan Vi som føler annerledes nærmest var «født i dølgsmål». Det at den var skrevet under pseudonym, hadde den til felles med det aller meste som ble skrevet i jeg-form om homoseksualitet på 50-tallet, som blant annet tidligere nevnte D.W. Cory og Gordon Westwoods bøker. Pseudonymet gjorde at «en større lansering dessverre var helt utenkelig. Aschehoug kunne ikke legge opp til noen storstilet offentlig presentasjon av Vi som føler annerledes», skriver han i selvbiografien.
- Mange av kapitlene i Grodals bok er direkte knyttet til den virksomheten Det norske forbundet av 1948 drev, både i forhold til endringer i straffeloven og informasjonsarbeid generelt. Den dokumenterer også godt det samarbeidet de etablerte med fagfolk og forskere. Dessuten er bispebrevet fra 1954 gjengitt, sier Hans Wiggo Kristiansen.
Vi som føler annerledes diskuterer spørsmål som «Kan homoseksuelle opplevelser forårsake varig homofili?», «Typer av homofile» og «Den homofiles situasjon, livsstil og mentalitet», og gir «Råd til den unge homofile». I ettertid har kapitlet «Spørsmålet om homoseksualitetens årsaker», der Grodal blant annet diskuterer ulike familieforhold som kan virke uheldig inn, og avslutningskapitlet «Forebyggelse av homofili» vært gjenstand for mye kritikk. Forfatteren Gerd Brantenberg harselerte for eksempel med årsaksforklaringene i romanen Opp alle jordens homofile fra 1973.
Må leses i lys av samtiden
Kristiansen deler ikke denne kritikken.
- Jeg tror at de som gjør narr av boka egentlig ikke har lest den ordentlig. Etter min mening går det nemlig veldig klart fram at Grodal ikke mener at det på noen måte er positivt å bekjempe homoseksualiteten. Men man må se boka i lys av den homopolitiske kampen som foregikk på den tiden, og se at argumentene hans er en del av den samfunnsdebatten som pågikk da.
Kristiansen advarer mot å tolke Grodal som om boka skulle vært skrevet i 1975.
- Dette med faren for «forføring til homofili» var jo ett av motpartens viktigste argumenter, og derfor var det viktig for Grodal å vise at selv om homofili kan være miljøpåvirket, var legningen noe som festet seg veldig tidlig i barndommen, og etter det kunne man ikke gjøre noe med saken. De faktorene han peker på som midler til forebygging av homoseksualitet, er egentlig veldig progressive ting. Han ønsker å bli kvitt seksualfiendtligheten og tabuene i samfunnet, vil ha vekk særoppdragelsen av jenter og gutter, ha mer kontakt i familien og slike ting. Han har dessuten spennende diskusjoner om kjønn, og er trolig en av de første som bruker begrepet «lesbisk» om homofile kvinner i norsk offentlighet, sier han.
Lest over hele Skandinavia
Med unntak av noen gode anmeldelser i blant annet Dagbladet og Verdens gang, ble Vi som føler annerledes stort sett tiet i hjel i den norske offentligheten. Den fant likevel lesere over hele Skandinavia. Andreaz Wasniowski, som i disse dager legger siste hånd på doktorgraden om det svenske Riksförbundet för sexuellt likaberättigandes historie, kan fortelle at boka ble anmeldt i RFSLs medlemsblad.
- Anmelderne her likte ikke tittelen - de mente at homofile ikke skiller seg fra heterofile, og derfor ikke «føler annerledes». Men de syntes boka som sådan var bra, og sendte den blant annet til myndigheter og ulike personer de mente burde lese den.
Boka ble trykket i 4000 eksemplarer, hvorav 1000 ble sendt til Danmark for salg der. I dag, femti år senere, er Vi som føler annerledes et ettertraktet samleobjekt hos antikvariatene.
(Kilde: Store norske leksikon)
