Tårevått opprør

- Tradisjonelt har Skrams kvinner gjerne blitt forstått som tragiske skikkelser, og bøkene som sammenbruddsromaner i den naturalistiske tradisjonen. Men Constance og de andre kvinnene har gitt meg en følelse av opprør og styrke som ikke blir grepet i denne forståelsen, sier Christine Hamm, som slik ble inspirert til en nytolkning av romanene. Resultatet presenterer hun i boka Medlidenhet og melodrama. Amalie Skrams romaner om ekteskap, som tar for seg de kvinnelige hovedpersonene i romanene Constance Ring, Forrådt, Fru Inés og Lucie.

Usympatiske heltinner

”Constance løftet hodet og så på henne. Ansiktet var smertelig fortrukket, øinene hadde et fortvilt uttrykk. Munnen var presset sammen i forbitrelse. Med en energisk bevegelse kastet hun overkroppen bakover og sa med stille kraft: «Hvis du jager mig fra dig i aften, tante, så går jeg like bort og dreper mig, nu kan du gjøre hvad du vil». (Amalie Skram, Constance Ring)

Slik reagerer Constance Ring når en tante ber henne bli hos ektemannen, til tross for at han har gjort tjenestejenta gravid. Voldsomme bevegelser, teatralske ansiktsuttrykk, selvmordstrusler. Constance og de øvrige kvinnelige hovedpersonene i Amalie Skrams ekteskapsromaner er ikke akkurat tapre og stilltiende ofre for patriarkatet. Tvert imot har Skram ofte fått kritikk for at hun gjør kvinnene så overdrevent selvmedlidende og usympatiske, på grensen til frastøtende.

- Både i samtida og ettertida har mange lesere hatt problemer med å forstå Skrams kvinner. De er vakre, intelligente og kommer fra gode hjem. Hvorfor går det da så dårlig med dem? Og hvorfor er de så overdrevne og dramatiske?

Melodrama

Hamm mener kritikken beror på en misforstått tolkning av Skrams figurer.

- Skram mener å framkalle leserens medlidenhet med kvinnene. Hun betraktet evnen til å vekke medlidenhet som en avgjørende kvalitet ved litteraturen, sier Hamm.

- Hun forsøker å vise hvordan posisjonen de er satt i tvinger fram overdrivelsen og teatraliteten hos kvinnene. De lever i ekteskap og i et samfunn der de ikke blir sett og forstått. Å ta i bruk teaterets virkemidler og iscenesette seg selv, blir en måte å overleve på.

Til sin analyse henter Hamm inspirasjon fra den amerikanske Stanley Cavells filosofi om det han kaller «den ukjente kvinnens melodrama». Cavell viser hvordan Hollywoodfilmer fra 40-tallet som har fått stempelet «tåreperser» egentlig er arvtagere etter Ibsens Et dukkehjem. Som Nora føler kvinnene i filmmelodramaene at deres ekteskap ikke er et ordentlig ekteskap. Ektefellene snakker ikke sammen, og kvinnene må få en bekreftelse på sin eksistens uavhengig av sine ektemenn.

Hovedpersonene i filmene oppdager at de mangler en stemme og ikke blir hørt, at de er «ukjente». Derfor begynner de å tvile på sin egen eksistens. For å bekrefte at de faktisk finnes og for å gjøre seg kjent for sin ektemann, må kvinnene ty til en melodramatisk iscenesettelse av seg selv.

Også Constance opplever at stemmen og dagligspråket svikter henne når hun forsøker å kommunisere om sin desperasjon over ekteskapet hun lever i. Derfor tyr hun, som i eksempelet ovenfor, til det Hamm kaller overekspressivitet.

- Det vil si at hun bruker overdrevne ord og gester for å "si alt", hun vil så å si ikke bare gi uttrykk for sine følelser, men vise frem dem på en mer direkte måte enn gjennom dagligspråket. Men det melodramatiske uttrykket kan egentlig bare forstås av henne selv, og dermed blir det tomt, sier Hamm.  

- For eksempel kan trusselen om selvmord virke patetisk, med mindre man erkjenner at Constance ikke har noe dagligspråk for å uttrykke sin fortvilelse.

Operaaktig

Melodramaet er essensielt i for eksempel operaer. Hamm ser klare paralleller til opera i Skrams ekteskapsromaner. Constance blir stadig tausere ettersom romanen utvikler seg. Men tankene hennes blir bare mer og mer ekspressive og de indre monologene minner ifølge Hamm om hevnarier. Constances tanker når hun oppdager at også mann nummer to bedrar henne er et godt eksempel:

«Hun vilde ha hevn, hevn, om hun så skulde kjøpe den med sitt blod. Det sved og brente i hjertet, det stakk og suget for brystet--. Hvor det vilde svale og kjøle å føle sig hevnet-. 'Svale, svale, svale' gjentok hun utallige ganger.» (Amalie Skram, Constance Ring)

- Constance dør også en operaaktig død, der hun tenker gjennom sitt liv så å si med dolken i seg, forteller Hamm.

Selvbiografi

Likhetene mellom Skrams liv og Skrams litteratur har ofte blitt påpekt. Som Constance Ring, Ory (Forrådt), Fru Inés og Lucie opplevde også Skram å leve i et ulykkelig ekteskap. Hamm advarer imidlertid mot å legge altfor stor vekt på det selvbiografiske.

Tendensen til å lese Skrams romaner som selvbiografier har iblant gjort at man har sett dem som selvmedlidende framstillinger av Skrams egne problemer, sier Hamm. Hun mener lidelsene Skram beskriver ikke er særegne for Skrams egne erfaringer.

- De fleste av datidas kvinner ville antakelig kjenne seg igjen. Og de mellommenneskelige problemstillingene hun tar opp er jo sentrale for de aller fleste. Hvordan skal man forstå hverandre? Hva skal man gjøre når det ikke lykkes?

Hamm mener dessuten motsetningen mellom kunsten på den ene sida og erfaringene på den andre er falsk.

- Skram-forskningen har, som annen forskning på litteratur skrevet av kvinner, til tider sittet fast i denne fella: Man har ment at man måtte velge om man ville lese Skram som en kvinne som har levd under bestemte samfunnsforhold, eller om man ville lese henne på lik linje med mannlige forfattere, det vil si som en stor forfatter med allmenn interesse.

Irene Engelstad, som er en av de mest sentrale Skram-forskerne, begrenset seg i sin avhandling om Skrams ekteskapsromaner til Skrams tekster for ikke å blande sammen det personlige og det litterære. Hamm erkjenner at dette grepet kanskje var nødvendig i sin tid, men tror et slikt skille nå er unødvendig og et tilbakelagt kapittel innen litteraturvitenskapen. Selv lar hun seg inspirere av både Toril Moi og Simone de Beauvoir.

- Begge disse har vist at det som sies med en personlig stemme ikke nødvendigvis er uinteressant for andre, avslutter Hamm.