– Tegneseriefiguren Pondus er fremstillingen av den norske gjennomsnittsmannen. Han drømmer om å bli fotballproff, men er egentlig ganske fornøyd med å spille bedriftsfotball og se på tippekampen. Han har ikke store ambisjoner i livet og vil holde på sine gutteaktig gleder, sier Ane Møller Gabrielsen. Hun har levert masteroppgaven «Harde baller og myke menn - maskulinitet i Pondus» ved Institutt for tverrfaglig kulturstudier ved NTNU.
– Det fantastiske med Pondus er at selv om figurene lever veldig karikerte liv, så utvikler de seg. Jokke, bestevennen til Pondus og notorisk skjørtejeger, får seg for eksempel kjæreste i løpet av 2006, sier kulturviteren. Hun hadde lest og ledd av Pondus i mange år, og forteller at hun ville vise at Pondus ikke var så ille:
– Det har vært en diskusjon om «stygge Pondus damer» og jeg syns ikke det var så ille, siden damene til Jokke var altfor karikerte. Derimot fant jeg masse myter om maskulinitet som ble bekreftet, sier Gabrielsen.
Pondus ble skapt av Frode Øverli på midten av nittitallet og handler om bussjåføren Pondus og bestevennen Jokke, som går på trygd og bor hjemme hos mamma. Pondus er gift med sykepleieren Beate. Stort sett foregår handlingen på puben, hvor Jokke blir sjekka opp eller sjekker helt ekstremt stygge damer, mens han sikler på bartenderen Turid-Laila.
Likestillingsideal og «guttekultur»
Gabrielsen mener hovedingrediensene i Pondus sitt mannsideal er fotball, pubkultur og rockemusikk, og trekker paralleller til England. Der oppstod begrepet om «the new lad», som var en viktig populærkulturell trend på 90-tallet, og Gabrielsen mener at forfatteren Nick Hornby med bøker som «Fever pitch» og «High Fidelity» er uttrykk for denne.
– Det handler om retten til å være mann, men «the new lad» var mye råere enn Pondus. «The new lad» er kynisk, bruker dop og ser på damer som prydgjenstander som er til for å brukes, sier hun og understreker at slik er ikke idealmannen i Pondus, for her er den guttete oppførselen blandet med et likestillingsideal.
– I ekteskapet til Pondus er det tilsynelatende likestilling, men Beate og han har veldig ulike oppgaver. Hun er den fornuftige, som gjør husarbeidet, mens han ser på fotball og drikker øl på puben, sier Gabrielsen og vet at det er mange Pondus fans som vil reagere på fremstillingen.
– Selv om Beate er en av få figurene som blir fremstilt som fornuftig og «normal», er hun forvist til hjemmet, til å snakke i telefonen, baksnakke venninne sine og irettesette Pondus` barnslige oppførsel. Det gutteaktige fra «the new lad»-kulturen og likestillingsideal blir miksa sammen i Pondus, sier hun.
Morten Harper, som har skrevet mye om tegneserier, tar Pondus for seg i Samtiden 03/2005. Han mener at Pondus` popularitet skyldes at harrymaskuliniteten blir usynliggjort i resten av mediebildet, men Gabrielsen er ikke helt enig:
– Med fremveksten av mannebladet FHM og nytt opptrykk av boka «Slik er menn» ser det heller ut til at det er kult å være harry, særlig hvis du gjør det med en ironisk distanse.
Er Pondus homofob?
En sentralt trekk ved harrymaskuliniteten er homofobien. Gabrielsen mener homofobi er blitt synonymt med Pondus:
– Pondus sin homoangst blir latterliggjort i serien, samtidig blir homsene er veldig karikerte i serien. Vi ler, men det er som oftest på homsenes bekostning, sier hun.
– Hvorfor er homoangsten så viktig i Pondus?
– Den er helt sentral for at karakterene skal fremstå som menn. Homoseksualiteten er en trussel for Pondus. Det motsatte av å være feminin er å være maskulin, og det motsatte av å være homo er å være hetero, og den viktigste måten å vise at man er mann på er at man er hetero. «Skikkelige menn» ligger ikke med andre menn, sier Gabrielsen og henviser til den politiske filosofen Judith Butlers forståelse av kjønn og seksualitet. Å være mann er ikke noe man er født til. Det er noe som gjøres gjennom handlinger.
– Maskuliniteten må gjøres i Pondus akkurat som den må gjøres i det virkelige liv, og da må man for all del ikke fremstå som feminin, sier hun. I oppgaven bruker hun begrepet hegemonisk maskulinitet, for å beskrive hva som er idealmannen i Pondus.
– Idealmannen i Pondus er «en vanlig fyr» som liker rockemusikk, å se på fotball og drikke øl. Og han vil ha sin livsstil og holdninger i fred. Man skal bruke kroppen, men ikke trene av forfengelighetsårsaker. Man skal være opptatt av pene damer, men ikke være utro. Man skal fiske, men ikke drive med bodybuilding. Man skal ikke snakke om følelser, men heller ikke være kynisk og kald, forteller hun. Gabrielsen mener at tegneserien klarer å balansere så bra mellom den myke, likestilte mannen og harrymannen at alle trekker på smilebåndet.
Ironisk distanse?
Men er det mulig å kreve av tegneserier, som først og fremst skal være morsomme, at de skal spre gode holdninger? Kan man ta alt karikerte figurer gjør på alvor og ikke se ironien?
– Det er mange som har sagt at jeg går glipp av alt når jeg ikke ser på humoren, men fordelen med å gå inn med teori og analysemetoder er at man trenger igjennom hva som tilsynelatende er uskyldig. Det er i det selvsagte at viten om vårt samfunn kommer fram, sier hun. Ironien er ifølge henne et tveegget sverd. I oppgaven refererer hun til hva Lynne Segal har skrevet om ironien i blader som ligner på den norske utgaven av For Him Magazine (FHM):
– Ironi setter menn i stand til å ta avstand fra kvinnehat, homofobi og tradisjonelle «tøffhets»-ideal, hvilket er sofistikert og bra, mens de samtidig gir utløp for nettopp slike reaksjonære, anti-feministiske fantasier, hvilket ikke er så bra.
– I noen tilfeller er ironien i Pondus helt åpenbar, men når det gjelder homofobi er det tvetydig. Homofobien latterliggjøres, men samtidig reproduseres stereotype oppfatninger av homofile, sier hun og mener Pondus leseren får i pose og sekk. - Ironi handler om å si det motsatte av hva man mener, mens man samtidig får sagt det.
– Det blir opp til leseren om det blir synliggjøring eller latterliggjøring. Jeg tror mange lesere får bekreftet sine fordommer og de kjønnstereotype valgene de gjør, sier hun.
– Så er likestilling og Pondus mulig å forene?
Nei, jeg tror ikke det. Så lenge damene i serien er stereotype. Turid-Laila, som driver baren, drømmer bare om å få seg mann. Til og med den øldrikkende og fotballspillende kjæresten til Jokke bruker mesteparten av tiden på å passe på han. Men vi kan jo håpe at Øverli våger å bryte A4 mønsteret. Det kunne for eksempel vise seg at Turid-Laila var lesbisk, avslutter Gabrielsen.
