Valgfri kontra likestilt foreldrepolitikk

I boka gir redaktørene Anne Lise Ellingsæter og Arnlaug Leira et bilde av forholdet mellom politikk, familieliv og likestilling i de nordiske landene.

Sammenligner vi med resten av Europa, har familiepolitikken i de nordiske landene mye til felles. Men det er også interessante forskjeller i Norden, sier professor i sosiologi Arnlaug Leira. Hun får følge av Anne Lise Ellingsæter, også hun professor i sosiologi. Ett eksempel er kontantstøtten. Finland og Norge har en kontantstøtteordning. Det er de alene om i Norden.

– I Sverige ble det vedtatt kontantstøtte i 1994. Men da sosialdemokratene vant tilbake regjeringsmakten samme år, stoppet de ordningen før den var iverksatt. Dette til forskjell fra Norge, der kontantstøtten videreføres,  selv om både Arbeiderpartiet og SV i den sittende regjeringen er i mot, sier hun.

Valgfrihet

Sverige, Norge og Island har en fedrekvote som del av foreldrepermisjonen. I Danmark fjernet de i 2001 ordningen med at to uker av permisjonstiden var forbeholdt far. Argumentene for å ta vekk de to obligatoriske ukene, var at ordningen reduserte valgfriheten i familien, og at de to ukene til far førte til høyere utgifter på det offentlige budsjettet.

Anette Borchorst skriver om dette i boka om foreldreskap i Norden. Hun mener vedtaket har sammenheng med at offentlig likestillingspolitikk aldri har stått sterkt i Danmark. Selv om antallet fedre som tok ut permisjon i tidsrommet 1998-2001 økte fra 7 prosent til 24 prosent, var ikke dette noe sentralt argumen i debatten, ifølge Borchorst. Hun mener at hva som blir definert som et offentlig ansvar og hva som blir sett på som privat, er avgjørende for om likestilling er et mål i foreldreskapspolitikken.

I den danske debatten om fedrekvoten ble den politiske debatten dominert av familiers rett til valgfrihet, mens de positive likestillingspolitiske effektene av fedrekvoten ble forbigått i stillhet. Ellingsæter mener argumentasjonen om valgfrihet er noe som preger debatten om foreldreskapspolitikk i alle de nordiske landene, men at det varierer hvor sterkt dette argumentet vektlegges.

–  Diskusjonen om såkalt valgfrihet var helt sentral i kontantstøttedebatten i Norge, mens det i Sverige har vært mer fokus på kvinners mulighet til å delta i arbeidslivet. Likestilling og valgfrihet blir satt opp imot hverandre. Det ligger mye makt i hvilke begreper som brukes til å beskrive et politisk problem, sier Ellingsæter

–  Er det en motsetning mellom likestilling og valgfrihet?

–  Nei, kommer det kontant fra begge professorene. – Men når far fortsatt er hovedforsørger, så burde spørsmålet heller være valgfrihet for hvem, og med hensyn til hva, sier Leira. Ellingsæter følger opp: - Foreldrenes valg kan ikke ses uavhengig av familiens økonomi, materielle ressurser og mulighetene til mor og far. Den økonomiske forskjellen mellom mor og far er tilstede i de fleste familier, sier Ellingsæter.

Reformer for likestilling

Likestilling kommer ikke av seg selv, slår Leira fast. – Det er ingen selvfølge at vi går mot et mer likestilt samfunn. En av forfatterne i boka, Kari Skrede bruker begrepet "likestilling light" for å beskrive de nordiske landene.

Kvinner har høy yrkesdeltakelse, men mannen er fortsatt hovedforsørger, og en stor andel av den kvinnelige arbeidsstokken jobber deltid og i lavlønnsyrker i offentlig sektor. Leira mener at de politiske skillelinjene i foreldreskapspolitikken fortsatt er synlige.

– Høyre- og venstreaksen er i høyeste grad til stede i norsk foreldreskapspolitikk. Venstresiden mener man skal ha likestilling som et mål, mens høyresiden vil at det skal være en mulighet, sier Leira. Men det er ingen entydig sammenheng mellom familieendring og politisk reform, legger hun til. Massemobiliseringen av mødre til arbeidsmarkedet startet et godt stykke før storstilt barnehageutbygging og sjenerøse fødselspermisjoner. Når det gjelder fars inntog i spebarnsomsorgen kom imidlertid den politiske reformen først. I Norge var fedrekvoten viktig.

– Det er politisk enighet om at fedre skal ta en større del av omsorgsansvaret, men det er uenighet om og i tilfelle hvilke reformer som faktisk fører til dette, sier Ellingsæter.

Hun viser til en undersøkelse som viser hvor mange prosent fedre tar av en samlet foreldrepermisjonen. På Island tar fedrene ut 27 prosent, i Sverige 18 prosent, i Norge 8 prosent, mens de i Danmark og Finland tar ut omtrent 5 prosent. Hun mener tallene henger sammen med hvilke land som har størst fedrekvoter.

– På Island er en tredjedel av foreldrepermisjonen forbeholdt far. Politiske reformer burde fremme likestilling, og ikke basere seg på en tradisjonell arbeidsdeling. I arbeidslivet er det et uttalt ønske om å fremme likelønn og mot et kjønnsdelt arbeidsmarked, mens likestilling ikke er like selvfølgelig i foreldreskapspolitikken, sier hun. Ellingsæter mener det hadde vært bra om velferdsrettigheter ikke var familiebaserte, men individuelle. Her ligger Norge etter for eksempel Sverige.

Tilsynsklemme

I Sverige og Danmark har foreldre rett til barnehageplass, og nesten alle barn går i barnehage. For eksempel gjelder dette nærmere 90 prosent av toåringene, sammenlignet med i overkant av 50 prosent i Norge. Her til lands har det vært spesielt vanskelig å finne plass til de under 3 år.

Billige og gode barnehager er den viktigste forutsetningen for at kvinner kan delta i yrkeslivet mener professorene. I Norge har full barnehagedekning vært et mål lenge, men Leira mener dette lenge var et lunkent politisk mål.

– Hvorfor har ikke Norge klart å få til full barnehagedekning?

– Å bygge barnehager et kommunalt ansvar, og det er opp til kommunene å prioritere barnehageutbygging. Dette har blitt en sovepute for de ulike regjeringene, mener Leira. Ellingsæter legger til: – I tillegg trodde alle at innføringen av kontantstøtte skulle føre til at foreldre valgte bort barnehager, men det skjedde ikke. Kontantstøtten har ikke ført til noen betydelig nedgang i kvinners yrkesaktivitet. Nå må dette sees i sammenheng med arbeidsmarkedssituasjonen, sier Leira. I Norge har ledigheten vært lav. I Finland har mødrene brukt kontantstøtte i større utstrekning, men der har arbeidsledigheten også vært høy.

Ellingsæter mener den norske debatten har vært lite preget at av at barnehager er bra for barn under tre år. – I Sverige og Danmark har fokuset vært mye sterkere på at kvinner skal ha rett til arbeid. I Norge synes man å være mest opptatt av at det beste for barna er å være hjemme, fortrinnsvis med mor, sier Ellingsæter. Hun mener begrepet "tidsklemme", som blir brukt for å beskrive kvinners forhold til arbeid og familie, er et eksempel på opptattheten av at mor får for liten tid med barna.– Men slik jeg ser det, er foreldres "tilsynsklemme" sterkt undervurdert. Mange småbarnsforeldre bruker mye tid på å organisere hverdagen, fordi de ikke får barnehageplass. Målet med foreldreskapspolitikken burde være at også kvinner deltar i produksjonen og blir økonomiske selvstendige og full barnehagedekning er det beste virkemiddelet for å få til dette, mens kontantstøtten har til hensikt å fungere motsatt, sier Ellingsæter. Derfor mener hun kontantstøtten er en dårlig reform.

Robust velferdsmodell

De nordiske velferdsstatsmodellen ble spådd en dyster framtid på begynnelsen av 90-tallet, og dette er noe av bakgrunnen for boka. - Vi ville se på utviklingen av den nordiske velferdsstatsmodellen i en politisk kontekst hvor modellen både har vært under indre og ytre press. Det ytre presset handler mye om at velferdsstaten bør reformeres slik at den tilpasses den globale økonomien, og i foreldreskapspolitikken har mye av det indre presset handlet om den såkalte valgfriheten, sier Leira. Professoren mener den nordiske modellen har vist seg å være mer robust enn antatt: - Både Sverige og Finland opprettholdt velferdsordningene i foreldreskapspolitikken, selv om det var økonomiske nedgangstider på 90-tallet, forteller hun.

Leira mener at selv om det er viktig å være utålmodige i forhold til likestilling, så har det skjedd mye på de siste tretti årene: - I 1975 var det tolv ukers fødselspermisjon i Norge, ingen pappakvote og barnehagedekningen var under 10 prosent. Mens vi dag har 44/54 uker fødselspermisjon med henholdsvis 80 og 100 prosent lønnskompensasjon. Av dette er ni uker forbeholdt mor, seks uker fedrekvote for far. I tillegg har far rett til to ukers permisjon ved mors nedkomst. Barnehagedekningen for 3-5-åringene er på over 80 prosent. Det er ikke nok med litt likestilling, men de nordiske landene skiller seg fortsatt ut i internasjonal sammenheng, sier Leira. Ellingsæter følger opp med å fortelle at den nordiske velferdsmodellen blir sett på med fornyet interesse i utlandet: - Internasjonale størrelser som Anthony Giddens og Ulrich Beck snakker varmt om den nordiske modellen, særlig siden kvinner i Norden i større grad enn resten Europa føder barn og deltar i arbeidslivet, avslutter Ellingsæter.