Begjær og feminisme

Lynne Segal, som er professor i psykologi og kjønnsstudier ved Birkbeck College, University of London, stilte spørsmålene om begjær og feministisk seksualpolitikk på konferansen "Heterosexual desire in gender equality discourse: A point of trouble?"

Hun svarte selv at det blir feil å stille spørsmål på denne måten. Rett og slett fordi makt, hjelpeløshet og frykt - ønsket om å dominere eller bli dominert, finnes i kvinner og menns seksuelle lyster og begjær. Derfor må spørsmålet være hvordan man forholder seg til dette, framfor om det er nødvendig å disiplinere våre fantasier, for å kunne skape en feministisk seksualpolitikk.

– Vi må ta opp og tenke gjennom paradokser og motsetninger i seksuelt begjær, understreket hun i sitt foredrag. Hvis man i stedet lar seg paralysere av sine egne kompliserte følelser, eller fornekter dem, så er det langt mer skadelig - både for en selv og andre.

Feminisme og seksualitet

– En ansvarlig seksualpolitikk bør oppmuntre til forståelse av kompleksiteten i intimitet og begjær. Den må sette oss i stand til å finne ut hvordan vi kan engasjere oss seksuelt, hvordan vi kan anerkjenne og bekrefte hverandres begjær, uten å skade, utnytte eller misbruke den andre. Det er opplagt at sex man tvinger seg til eller sex med barn, er helt uaktuelt i en slik sammenheng, sa Segal.

Hun etterlyser ettertanke og åpenhet i diskusjoner om seksualitet, og en seksualundervisning i skolen som er sensitiv og som gir ungdom økt selvtillit, trygghet og handlekraft. Segal mener en slik seksualundervisning vil være det motsatte av den kikkermentaliteten som preger mye av dagens seksualkultur og reality-TV, for ikke å snakke om den konservative religiøse tenkningen som preger den amerikanske regjeringen. Og det er ikke bare i USA man er forsiktige fra myndighetenes side.

– I Storbritannia legges det også stadig flere begrensninger på seksualundervisningen i skolen. Forsøk på å bevare ungdoms uskyld legger begrensninger på deres kunnskaper om seksualitet, sa Segal.

På langs og tvers av feministiske generasjoner

I foredraget brukte Lynne Segal historien om femti års kvinnefrigjøring og feministisk kamp, som et bakteppe for dagens diskusjoner om seksualitet og feminisme. Hun snakket om hvordan holdninger til seksualitet, kjærlighet og pornografi har endret seg fra generasjon til generasjon, men vektla også at mange diskusjoner og standpunkter går igjen på tvers av generasjonene. Dette underkommuniseres imidlertid ofte.

– Å erklære sin forskjellighet fra de som gikk før deg er målet for alle nye generasjoner som forsøker å finne sin egen stemme, Derfor er det vanskelig å kommunisere på tvers av generasjoner, også for feminister, fastslo hun.

Dessuten mener Segal det er vanskelig å snakker om entydige generasjoner. Da det kan være store forskjeller innenfor en generasjon, i både bakgrunn og standpunkter så store forskjeller at det kan synes som om man befinner seg på ulike kloder. Ett forhold kjennetegner alle generasjoner: De diskuterer lidenskapelig med seg selv, i minst like stor grad som de er i konflikt med de som kom før og etter seg. Slik er den yngste generasjonen kvinner lik sine mødre og bestemødre.

– I USA alene finnes det mer enn 70.000 sex-relaterte nettsteder, fortalte Segal.

– Og kvinner, særlig de unge, er blant de som surfer på disse nettsidene. Samtidig er det andre unge kvinner som utfordrer denne utgaven av kvinnelig seksuell frigjøring. Blant dem unge kvinner som mener at den tiltakende seksualiseringen av kvinner er den største trusselen mot kvinners frigjøring. Å overvære slike debatter, er nærmest som å høre ekkoer av feministiske stemmer og diskusjoner 25 år tilbake.

Fra husmoridyll til Rolling Stones

Lynne Segal begynte sitt historiske tilbakeblikk med sin egen generasjons mødre. De ble voksne på slutten av 1940- og 50-tallet, et tiår hvor en kvinnes mål var å få gullring på fingeren, deretter sex, og så barn. Når dette var unnagjort, kunne hun ta fatt på karrieren som husmor. Det var denne tilværelsen den amerikanske feministen Betty Friedan og hennes likesinnende gjorde opprør mot tidlig på 1960-tallet.

– Min generasjon kvinner ble voksne til 1960-tallets seksuelle frigjøring, sa Segal.

– Vi danset til de "slemme gutta" i band som Animals, Kinks og Rolling Stones. Vi nøt den seksuelle og orgastiske frigjøringen. Samtidig hadde det fortsatt alvorlige konsekvenser å bli gravid utenfor ekteskapet.

Hva skjedde så? Lynne Segal viste blant annet til kvinneaktivist og professor Sheila Rowbotham, som erklærte 1969 som "The Year of the Militant Woman". Hun argumenterte med at sekstitallets kvinner var oppdradd uten noe forhold til egen seksuell autonomi eller mål uavhengige av menns og at de forsøkte å frigjøre seg "simply by fucking". Men at de fant ut at de var like marginaliserte i egne seksualliv som kvinner før dem. Rowbotham og hennes likesinnede mistet imidlertid ikke troen på sex som en vei til makt for kvinner. Men det måtte være en frigjørende form for seksualitet med eller uten en mann. – Kvinner i min generasjon gikk fra å se sex som frigjørende til å søke frigjørende sex, sa Lynne Segal.

Fra feministisk fellesskap til sex-krig

Så kom 1970-tallet, innledet av det Segal beskriver som feministisk søsterskap og et sterkt fellesskap med erotiske undertoner. To viktige forhold som tradisjonelt hadde gitt menn makt over kvinners seksualitet, ble endret.

– Kvinner fikk kontroll over kropp og seksualitet i forhold til reproduksjon. Og ideen om at heteroseksualitet var den eneste naturlige seksuelle orienteringen for lykkelige og sunne kvinner ble utfordret, sa Segal.

Harmonien feminister imellom ble kortvarig. Parallelt med gleden over utviklingen av det som er blitt kalt den andre bølge av feminisme (den første var knyttet til kampen for stemmerett), utviklet det seg også en forsvarsmentalitet, mener Lynne Segal.

– En tendens til å sette i bås og fordømme, heller enn å søke engasjement og enighet.

Segal beskrev feministers debatt om seksualitet på 1980-tallet med begrepet sex-krig.

– Feminister argumenterte med at pornografien sto sentralt i underordningen og volden mot kvinner. En argumentasjon media hadde sans for, slo opp og brakte videre. Spørsmålet man skulle ta stilling til ble: er du for eller mot porno.

– Feministiske kampanjer mot pornografi ignorerte skiftende historiske og samtidige forskjeller innenfor pornografien, påpekte Segal.

– Catharine MacKinnon, amerikansk professor og kvinneaktivist, redefinerte til og med feminisme som "en teori om hvordan erotisering av dominans og underordning", skaper og opprettholder en hierarkisk kjønnsorden.

– Men, la Segal til. – Det fantes også kritikere av denne fokuseringen på pornografi. De spurte om ikke kvinner i stedet kunne utfordre pornografiens tradisjonelle sexisme og etterlyse alternativ porno. Slike spørsmål og mellomposisjoner var imidlertid ikke lette å innta i debatter hvor feminister ble oppfordret til å posisjonere seg for eller mot porno.

Fra enkle posisjoner til både/og

Lynne Segal mener 1980-tallets sex-kriger hadde røtter ti-femten år tilbake. Til feministene som var sentrale ved starten av den andre feministiske bølgen.

– Det som manglet i disse tidlige feministiske forsøkene på å erotisere likestilling, var begjæret: dets kompleksitet, dets forestillinger om makt, hjelpeløshet og fare. Dette brakte heteroseksuelle kvinner, samt noen lesbiske, på defensiven og åpnet for at enkelte lesbiske kvinner kunne hevde at de, og de alene, snakket på vegne av en autentisk feministisk seksualpolitikk, sa hun.

– Men behøver vi vokte og disiplinere våre seksuelle fantasier og alle eksplisitte uttrykk for dem? spurte Segal. Og svarte selv med å understreke at en feministisk seksualpolitikk ikke kan overse motsetninger og paradokser i det seksuelle begjæret.

Segal er opptatt av å fjerne tendenser til å rangere aktivitet foran passivitet, maskulinitet foran femininitet. Noe som ikke bare betyr å si ja til den tøffe heteroseksuelle kvinnen og den svake mannlige partneren. – Det innbærer i vel så stor grad å stille spørsmål ved om passivitet nødvendigvis er knyttet til underdanighet, skrøpelighet og mangel på handling, og å legge merke til sårbarheten og avhengigheten som er del av den maskuline fasaden, påpekte hun.

– Feminister som ikke vil slå seg til ro med enkle posisjoner, må finne måter å skape både seksuell frihet og frihet fra sexisme, både anerkjennelse av glede og lyst og avvisning av utnyttelse, misbruk og kommersialisering av særlig kvinners seksuelle begjær, understreket Segal.

– For feministers pågående strid for og mot porno har ikke bidratt til å løse problemene, men snarere bidratt til å bevare vår kroniske usikkerhet når det blir snakk om intimitet, fastslo hun.