Kvinner tjente gjennomsnittelig 84,5 prosent av det menn tjente i 2005. Hva skjuler seg bak tallet? Dersom man vet årsaken til kvinners lave lønninger, kan det gi en viktig pekepinn om hva som burde gjøres. Likelønnskommisjonene til Karita Bekkemellem lar vente på seg, men diskusjonen om hvordan man best kan oppnå likelønn er basert på forskning om hva gjennomsnittet skjuler.
– Gjennomsnitt er en uelegant måte å måle forskjellen mellom menn og kvinners lønninger, sier rådgiver i Statistisk sentralbyrå (SSB) Knut Håkon Grini. Han mener tallet 84, 5 prosent ikke får fram nyansene når det gjelder utdanning, alder og lønnsutvikling over tid.
– Forskjellen i menn og kvinners lønn handler først og fremst om hvor menn og kvinner jobber, og om hvilke karriereutvikling de har. For å spissformulere kan man si at kvinner har en bra start, men stopper tidlig, mens menn er "still flying high!" Det skyldes at de jobber i ulike yrker. Kvinner jobber i offentlig sektor og menn i privat sektor, sier Grini.
Et eksempel på et slikt kvinneyrke i offentlig sektor er sykepleierene.
– En sykepleier når toppen av lønnsstigen etter 10-15 år i jobb, mens en ingeniør kan fortsette å stige på lønnsskalaen, sier Grini. Det finnes lite direkte diskriminering av menn og kvinner i de samme yrkene. Bak gjennomsnittstallet skjuler det seg også en økt forskjell mellom kvinner.
Kvinner har begynt å gå inn i mannsdominerte høystatusyrker. Dermed øker forskjellen mellom kvinners lønninger.
– En av grunnene til forskjellen i gjennomsnittslønn mellom menn og kvinner er så stor er fordi menn sprer seg utover skalaen, mens kvinner stort sett befinner seg i en samling i bånn. Derfor kan man både se positivt og negativt på at forskjellen i inntekt øker kvinner imellom, sier han.
Ulikt lønn for likt arbeid?
Professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, Geir Høgsnes, viser til den samme statestikken når han argumenterer for at de kvinnedominerte yrkene må endre strategi. I artikkelen "Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn og betydningen for stillingsnivå" av Høgsnes, Roy A. Nielsen og Trond Pettersen, vises det til at kvinner ikke utsettes for mer direkte lønnsdiskriminering når de er i lederyrker. Utviklingen fra 1980 til 1997 er at det blir mindre og mindre direkte diskriminering ovenfor kvinnelige ledere. Dette forsterker antakelsen om at det er hvor kvinner jobber og deres avansemuligheter som er avgjørende for lønnsforskjellen mellom menn og kvinner. Høgsnes etterlyser andre tiltak for likelønn.
– Kvinner må utnytte markedsmekanismene i arbeideslivet, selv om det fører til ulik lønn for likt arbeid i en periode, sier Høgsnes. Han mener at økt spredning av kvinners lønninger vil minske forskjellen mellom menn og kvinners gjennomsnitt. Men de kvinnedominerte forbundene i LO er skeptiske til Høgsnes sin løsning.
– Problemet er at LO ønsker en lavtlønnsprofil på lønnsoppgjørene. Det er vel og bra det, men det hjelper ikke sykepleiere og lærere. Alle kvinnedominerte yrker kan ikke ha samme strategi, sier professoren.
Tidsfordelingen
Forsker ved Statistisk sentralbyrå (SSB) Ragni Hege Kitterød mener det også er nødvendig å se lønnsutvikling i sammenheng med tidsfordelingen blant småbarnsforeldre. Hun har sett på tidsbruk blant par med barn i Norge. Hennes data viser en skjev fordeling mellom mor og fars tidsbruk.
– Selv når mor jobber mye, jobber nesten alltid far enda mere, sier Kitterød. Tallene viser at det er mor som tilpasser seg til barna. Kvinner som jobber mye, bor sjelden sammen med en mann som jobber mindre, mens fedre som jobber mye, ofte har en partner som jobber klart mindre enn dem selv. Fordelingen av arbeidet er avhengig av utdanningsnivået til mor, men selv høyt utdannende kvinner har gjerne menn som jobber mer enn henne når de har små barn.
Med disse tallene i mente er det verdt å spørre om kvinner og menn har lik lønnsforhandlingssituasjon på arbeidsmarkedet:
– Det er klart at det må gjøres noe med kvinners tilknytning til arbeidsmarkedet også, sier Geir Høgsnes, men understrekker at dette ikke gjør noe med den enkelte kvinnes forhandlingsposisjon i forhold til lønn.
– Det er først og fremst når det gjelder muligheten til opprykk at familiesituasjonen får betydning. Skal vi oppnå likestilling i arbeidslivet, må velferdsordninger bli kjønnsnøytrale og det må legges til rette for at fedre skal ta ansvar, avslutter Høgsnes.
