– En plattform i Nordsjøen er en spesiell arbeidsplass, siden man bor og jobber på samme sted. Relasjonene, rommet og overgangen mellom arbeid og hjemmesfære er annerledes enn andre steder. Stedet er konstruert for å pumpe opp olje mest mulig effektivt. Det er trangt om plassen og muligheten til privatliv er begrenset, sier Ervik
Det finnes mange historier om de første pionerene som kjempet mot naturkreftene slik at Norge kunne bli den rike oljenasjonen vi er blitt. I all hovedsak er dette menns historier. Ragna M.L. Ervik ville få fram kvinnenes fortellinger om å arbeide offshore. Å jobbe på en plattform er ikke bare å være på en mannsdominert arbeidsplass. Det er noe mer:
– Når jeg snakker om å jobbe i Nordsjøen, bruker jeg etos-begrepet til antropologen Gregory Bateson, for å fange inn de ikke uttalte holdningene. Disse holdningene ligger som skjulte og ofte naturliggjorte strukturer omkring reisen til plattformen og omkring hva som må til for å klare å jobbe der. En av dem handler om menneskets kamp mot naturen, og da særlig mannens kamp for å kontrollere naturkreftene. Kvinners inntog i Nordsjøen har kanskje gjort noe med dette etoset. Dette var en av tingene jeg ville undersøke, sier Ragna M.L. Ervik.
Pionerenes erfaringer
Den første kvinnen som fikk offshorejobb på Ekofiskfeltet, som er stedet for Erviks studie, begynte i 1978. Hun arbeidet som sykepleier, før hennes tid hadde menn tatt seg av helsearbeidet også. Det var først da man bygget lugarer for to personer med eget bad, at kvinner kunne ta arbeid på lik linje med menn.
De første kvinnene ble møtt med stor skepsis og mange ganger som en sensasjon. «Paula», en av de som er intervjuet i Erviks studie, sier det slik: "Jeg husker blant annet en fjerntliggende plattform som er en pumpestasjon på vei til Tyskland, og da lå de med fotoapparater og tok bilde av oss når vi kom av helikopteret og til lunsjen så hadde de laget mye kaker og mye marsipankake for å feire at det kom kvinner om bord."
Kvinnene var en attraksjon, men det var ikke alltid de ble møtt med kake. Flere kunne fortelle om en litt mer aggressiv og fiendtlig holdning i starten.
Man må passe
Fortsatt er det bare ti prosent av de som jobber offshore som er kvinner. Og tittelen på hovedfagsoppgaven til Ervik er talende nok for deres situasjon: «man må passe».
– Uttrykket var en gjenganger i alle intervjuene jeg gjorde. Renholdere, kokker, plattformsjefer og ingeniører gjentok disse ordene når det var snakk om kvinner som jobbet offshore.
– Hva betyr det at man må passe?
– Noen krav gjelder for alle som jobber offshore; at de må kunne være atskilt fra familien, tåle lange dager og lite privatliv. Men for kvinnene offshore handler det også om andre krav. De må like å jobbe med menn, noe som betyr at de må tåle en røff tone og ofte litt grisete språk. Samtidig må de ikke være «løse på tråden», sier Ervik. Hun fikk høre om kvinner som hadde fått et slik rykte.
– Hvordan forholdt kvinnene seg til det?
– Kvinnene, særlig i cateringen, hadde en streng internjustis. Hvis ei av dem fikk et dårlig rykte, ville det gå utover alle, og det visste de. Det er fortsatt kvinnenes moral som blir diskutert, mens menn har lov til å prøve seg. Slik er det på dette feltet som på mange andre områder i samfunnet.
Ikke kle deg kvinnelig
Kvinnene kledde seg som mennene og lot ofte være å kommentere porno og grisete vitser, for ikke å skille seg ut.
– Kvinner i mer tradisjonelle kvinneyrker trenger ikke ta slike hensyn, fordi de ikke taper noe jobbmessig på å opptre som kvinner, mener Ervik Hun utdyper:
– Dette er noe jeg kjenner igjen fra min egen yrkeskarriere som maskiningeniør i mannsdominerte miljøer. Jeg passet på hvordan jeg gikk kledd, så jeg ikke skilte meg ut. Man blir sett på som en spesiell dame, som "en av gutta". Flere av kvinnene jeg intervjuet hadde også dette synet på seg selv.
– Hvorfor må man kle av seg kvinnelighet?
– Jeg tror det handler om et ønske om likeverdighet, om å få fokuset vekk fra kjønnet. I tillegg er det funksjonelt med skjorte og bukse. En plattform eller en anleggsplass er ikke stedet for høyhæla sko.
Ervik benytter antropologen Mary Douglas sitt begrep om anomali i forhold til kvinnene som jobber offshore; "et element som ikke passer inn i en gitt gruppe eller mønster". Deres inntreden førte det til et brudd med tankegangen om at en offshorearbeider var ensbetydende med mann. En av mennene i studien forteller hvordan han måtte omdefinere synet på sin egen jobb da en dame som var 1.50 høy, klarte jobben like bra som han.
Plattformens rom
Ragna Ervik bruker begrepet rom for å si noe om plattformen som helhet og om kjønnsdimensjonen ved arbeidsplassen. Hvordan et rom er konstruert kan sees som en forlengelse av individet og i denne sammenhengen, også av teknologien.
– Hva hadde plattformens konstruksjon og rom å si for kjønn?
– Bruken av rom er kjønnsbestemte. I badstua var det åpningstider og kvinnetider. Et annet poeng er hvordan en del av kvinnene var bevisste hvordan de kunne anvende rommet til sin fordel. En av plattformsjefene fortalte hvordan hun satt bak skrivebordet på kontoret sitt for å få den nødvendige autoriteten.
Plattformens rom endret karakter med kvinnenes inntreden. Sosiologen Erving Goffman brukte begrepene «frontstage» og «backstage» for å definere ulike former for selvpresentasjon.
«Frontstage» representerer man i offentligheten, «backstage» kan man slappe mer av. Da kvinnene kom, ble flere deler av plattformen «frontstage». Før kunne mennene oppholde seg i byssa og spise, iført makkoundertøy. De behandlet hele plattformen som en «backstage». Etter at kvinnene kom begynte mennene å passe mer på, de begynte å lukte bedre og språkbruken ble bedre. Noe som har økt velværet for alle på plattformen, mener Elvik.
Arbeidets kjønn
– Tradisjonelt har kvinner vært knyttet til den private sfære, mens menn er knyttet til den offentlige. På plattformen er kvinnene i flertall i yrkene som er knyttet til den private delen, som renhold og servering av mat, forteller Ervik. Hun konkluderer med at det har mer å si om arbeidet blir definert som et kvinne- eller mannsyrke, enn hvilke kjønn den som utfører jobben faktisk har.
– Hva man gjør offshore er avgjørende for hvordan man blir identifisert, derfor er jobb- eller yrkesidentitet så markant. Det er ikke mann - kvinne dikotomien som er det sentrale, men kjønnsaspektet ved de ulike jobbene, sier Ervik. Men understreker at arbeidet fortsatt er definert av menn, og når kvinnene har bevist at de «passer inn» blir de likevel definert ut av yrkeskategorien. Kvinnen i disse jobbene er fortsatt unntaket.
Positive erfaringer
Kvinnene som jobber offshore er fornøyde med jobbene sine. Både fordi lønna er høy og fordi det er mye fritid.
– Men de bryter med noen tradisjoner ved å forlate familien?
– Ja, de må overlate ansvaret til den som er hjemme. Selv om de ofte vasker seg ut av huset, før de forlater det. Noe jeg ikke tror mennene som jobber offshore gjør. En interessant ting er at alenemødrene jeg intervjuet styrte mer av sin egen fritid enn de gifte. De gifte følte at det var krevende å komme hjem, for det var ikke bare ungene som hadde krav på dem, men også ektemannen.
Kjønnsbalanse
– Hva tror du skal til for å få til kjønnsbalanse offshore?
– Kvinner må jo ønske og ville slike jobber. Problemet er at det er lite utskiftning. De som begynte var menn og det er mange som har blitt værende. Kanskje dette kommer til å endre seg om noen år. Det er jo en uttalt vilje til å øke andelen av det kjønnet som er i mindretall, men som sagt «man må jo passe», avslutter Ragna M.L. Ervik.