– I forskningsmeldingen Vilje til forskning har de bare så vidt nevnt kjønn og likestilling der det er helt umulig å unngå, som for eksempel i forhold til FNs 1000-årsmål. Men her finnes ikke noe konkret om hvordan forskning på kjønn eller likestilling skal satses på eller følges opp, fastslår Rigmor Smith-Gahrsen som er leder for Forening for kvinne- og kjønnsforskning i Norge.
Går utenom
Kari Melby, professor ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU, gir plusspoeng til Regjeringen for økt satsing på forskning. Men hun mener det er påfallende at humaniora, og til dels også samfunnsvitenskapene, er så lite omtalt i meldingen.
– Og det tydeliggjøres ikke hvor viktig kunnskap om kjønn er, fastslår Melby. - Helse utpekes som et prioritert forskningstema. Jeg er skuffet over at det er så smalt definert, avgrenset til å omfatte helsefaglig og medisinsk forskning, sier hun.
– Her kunne man laget mye spennende ved å trekke inn velferd, livskvalitet, demokrati, kjønn og kultur.
– At kunnskap om kjønn er viktig er ganske åpenbart. Det burde være nok å
studere eliteundersøkelsen til Makt- og demokratiutredningen, som viser at norske samfunnseliter stort sett består av menn, å lese Statistisk årbok eller Human Development Report, sier Cathrine Holst, stipendiat ved Universitetet i Bergen. Hun legger til: Hvis vi skal forstå samfunnsutviklingen, kommer vi ikke utenom kjønn.
Men regjeringen går utenom, for i meldingen omtales forskning om offentlig sektor, Europa, velferd, makt, rett og demokrati, migrasjon og integrering, nesten uten at kjønn og likestilling nevnes.
Ingen nye tiltak for likestilling i akademia
– Det er positivt at Regjeringen legger stor vekt på kvalitet i forskningen, og at de vil styrke grunnforskningen. Men de problematiserer ikke kjønnseffekten av virkemidler som er satt inn for å øke kvaliteten, påpeker Kari Melby. To slike virkemidler som Regjeringen forslår å utvide, er Sentre for fremragende forskning (SFF) og Yngre fremragende forskere (YFF).
– Blant de 13 sentrene som hittil er utpekt finnes ingen som ledes av kvinner, og blant de 26 yngre talentfulle forskerne som ble utpekt i 2004, er det bare fire kvinner. Disse skjevhetene har fått mye oppmerksomhet i mange forskningsmiljøer, men drøftes ikke i meldingen, fastslår Melby.
– Jeg er forbauset over at regjeringen ikke foreslår nye tiltak for å forbedre kjønnsbalansen i akademia, sier hun, og viser til at det fremdeles er en kvinneandel i vitenskapelige stillinger på under 15 prosent i flere fag hvor andelen kvinnelige studenter har ligget på godt over 30 prosent i en generasjon. Mange kvinnelige studenter betyr med andre ord ikke automatisk mange kvinner i ledende stillinger.
Kvinner i forskning – komiteen for integreringstiltak ble nedsatt av Regjeringen i januar 2004. Komiteen skal gi anbefalinger om hva som kan bidra til å integrere arbeidet for likestilling i akademia. Kari Melby leder denne komiteen.
– Vi har i arbeidet med forskningsmeldingen gitt departementet konkrete råd om å stille tøffere krav til utdanningsinstitusjonene når det gjelder likestilling, fastslår hun.
– Vi har foreslått at det settes konkrete måltall for hva man ønsker å oppnå når det gjelder ledende stillinger i akademia, slik Regjeringen har gjort i forhold til styrer i allmennaksjeselskaper. Videre har vi foreslått at det etableres økonomiske insitamenter som kan fremme tiltak som gir økt kvinnerekruttering.
– Utdanningsinstitusjonene har i dag slike insitamenter for å stimulere til økt produksjon av studiepoeng og forskningspublikasjoner. Derfor burde det ikke være noe problem å legge inn tilsvarende for økt rekruttering av kvinner, sier Melby. Integreringskomiteen ønsker også mer forskning for å øke kunnskapsgrunnlaget når det gjelder likestilling i institusjonene.
Ikke noe av dette følges opp i forskningsmeldingen på de trekvart sidene som er viet likestilling i akademia. Det slås fast at kvinner er underrepresentert i vitenskapelige stillinger på alle nivå, og at underrepresentasjonen øker jo høyere opp i stillingshierarkiet man kommer. Videre at kjønnsfordelingen er særlig skjev innefor enkelte fag og sektorer, for eksempel teknologiske fag – der det kun er 6 prosent kvinner i vitenskapelig stillinger. Deretter understreker Regjeringen at det må være opp til institusjonene selv å velge hvilke virkemidler de vil bruke for å rette på dette. På ett punkt fastslås det særskilt at «institusjonene skal arbeide for å øke kvinneandelen»: i forhold til professor II-stillinger. Her er kvinneandelen under ti prosent. Men heller ikke her settes det måltall eller foreslås nye virkemidler.
Lyspunkter
Hvis Rigmor Smith-Gahrsen skal peke på lyspunkter i forskningsmeldingen, er det de to-tre stedene hvor det nevnes at fokus på kjønn, det vil i denne sammenhengen si kvinner, er viktig. Det gjelder helse, fred og utvikling.
– Vår oppgave må være å sørge for at dette ikke bare nevnes, men at det slås fast at det skal satses på kjønnforskning både på disse områdene og på andre, fastslår hun.
– Det er viktig at kjønnsperspektivet integreres i alle fagfelt, samtidig er det nødvendig å satse på kjønnforskningen som eget forskningsfelt. Kari Melby er enig.
– Det bør være et eget kjønnsforskningsprogram. Samtidig må kjønn og kjønnsperspektiver integreres i alle andre forskningsprogrammer og fagfelt. Kjønnsforskere må se dette som en mulighet, og erkjenne at de er konkurransedyktige med gode søknader, fastslår hun.
– I forskningsmeldingen fastslås det at Norge må satse på sine komparative fortrinn. At kjønnslikestilling er institusjonalisert slik det er i Norge, er et nasjonalt fortrinn. Vi bør utnytte den kunnskapen vi allerede har om dette og bygge ny, mener Rigmor Smith-Gahrsen.
Satser på Stortinget
Smith-Gahrsen tror ikke forskningsmeldingen er dekkende for hele det politiske Norges holdninger til behovet for kjønnsforskning. Det håper heller ikke Cathrine Holst at den er.
– Da mandatet for Makt- og demokratiutredningen ble vedtatt, var det Stortinget om sørget for å påpeke hvor viktig kjønn er, sier hun.
– Den jobben tror jeg Stortinget må gjøre igjen. Vi går mot valg, og jeg forventer at partiene som utgjør et regjeringsalternativ vil vise at de betyr en forskjell i forhold til vekt på kjønnsforskning og likestilling i akademia.
Svenskene satser
Kanskje kan de kikke over grensen til Sverige.
Der satses det på kjønnsforskning, eller genusforskning som det heter på de kanter. Omtrent samtidig med at Norge fikk en forskningsmelding, presenterte den svenske regjeringen en forskningspolitisk proposisjon: Forskning för ett bättre liv. Her fordobles satsingen på genusforskning. Den svenske regjeringen begrunner sin satsing slik:
– Att synliggöra genus i forskningen utvecklar ny kunskap, stärker kvaliteten og berikar forskningen.
– I tillegg fastslås det at kjønnsforskningen bidrar med viktig vitenskapskritikk, og at den gir et viktig kunnskapsgrunnlag for å skape bedre liv, forteller Rigmor Smith-Gahrsen.
Et eget kapittel i det svenske forslaget er viet genusforskningen. Det slås fast at finansieringen av egne professorater for å fremme genusforskning skal styrkes, at forskningsmiljøer og en egen forskerskole i genusvitenskap skal utvikles og styrkes.
– I tillegg understrekes det at forskningen om helse, velferd og sosiale spørsmål må bidra til kjønnsspesifikk kunnskap, at forskning om makt, rettferdighet og demokrati gir viktig kunnskap for å kunne skape et likestilt samfunn, og at menns vold mot kvinner er et område hvor det behøves mer kunnskap. Behovet for satsing på mer likestilling i akademia understrekes.
– Jeg tror ikke behovet for kjønnsforskning eller likestilling i akademia er så forskjellig i Norge og Sverige. Så forskjellene skyldes neppe ulike behov. Kanskje skyldes forskjellene at de som har skrevet meldingen i Norge ikke synes kjønn og likestilling er så viktig, mens de som har hatt ansvaret for den svenske proposisjonen har motsatt utgangpunkt, undrer Rigmor Smith-Gahrsen.
– Kanskje er dette også et uttrykk for at kunnskap om kjønn nettopp ikke er integrert i det norske utdanningssystemet?