Tradisjoner i bevegelse

Uma Narayan er professor i filosofi ved Vassar College i Hudson River Valley, nord for New York City. Hun er født inn i indisk middelsklasse, vokste opp i Bombay og Uganda, men har de siste tjue årene bodd i USA. I løpet av et forskerkurs ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning og Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, foreleste hun med utgangspunkt i boka Dislocating Cultures. Identities, Traditions and Third world feminism.

«Dislocate»er et sentralt begrep for Narayan. I ordboka oversettes «locate» med plassere, lokalisere, stedfeste. Men sjekker du «dislocate», oversettes det med å få ut av ledd, sammenbrudd, forstrekking. Å få ut av ledd er det som kan skje med en skulder eller arm i skibakken ved påsketider, og det er smertefulle greier. Så hva er det Narayan gjør når hun setter kultur ut av ledd? Hun tar en kultur, som den vestlige eller indiske, og utforsker historie, sammenhenger og tilblivelse.

– Kultur oppfattes gjerne som noe konkret og fast definert, der folk er lokalisert og hører til. Jeg vil utfordre denne måten å forstå kultur på. For ser vi nærmere på hvordan kulturer blir til, er verken kulturer eller folks tilhørighet i dem særlig fast definert, sier Uma Narayan.

Kolonialisering

Hun konstaterer at begreper som vestlig kultur og indisk kultur oppsto med kolonialiseringen.

– Begrepet vestlig kultur brukes første gang omkring 1600. Kolonimaktene omtalte seg selv som del av en vestlig kultur som skulle bringe sivilisasjon til usiviliserte deler av verden. Vestlig kultur ble satt opp mot det man mente var kolonienes kultur. Frihet og likhet ble framholdt som kjennetegn ved vestlig kultur, til tross for at slaver, kolonialiserte og kvinner ble nektet politiske og sivile rettigheter, påpeker Narayan.

– Det fantes ingen indisk kultur før den britiske kolonialiseringen, fordi det ikke fantes noe India. Nasjonale eliter i India ga tilsvar på kolonimaktenes taler om at vestlig kultur var sivilisasjon. Idealiserte bilder ble skapt også av indisk kultur, blant annet av kvinnen som opphøyet gudinne, forteller Narayan.

Kvinnen var sentral i konflikten mellom kolonimaktene og nasjonalistbevegelsene i den tredje verden. Barnebryllup og sati (enkebrenning) ble brukt som bevis for manglende sivilisasjon i et land som India.

– Diskusjoner om skikker som barnebryllup og sati bidro til å skjule at kvinner var annenklasses borgere i alle kulturelle sammenhenger, påpeker Narayan, og fortsetter:

– Ofte rettferdiggjøres praksiser og institusjoner som er skadelig for kvinner ved å henvise til nasjoners historie og kulturelle tradisjoner. Da framstår gjerne både nasjon og kultur som naturlig gitt, ikke som de historiske konstruksjoner de er. Kulturer må finne opp sin fortid, og når de gjør det, dekker de over hvordan kulturen ble til i politisk kamp. Derfor må feministisk arbeide også omfatte nye måter å fortelle nasjoners historie på, mener Narayan.

Tre generasjoner indiske kvinner

Selv forteller hun historier om kvinnene i sin egen familie. Slik bryter Narayan med inntrykket av stillstand i indisk kultur og tradisjon. Begge hennes bestemødre ble giftet bort som 13-åringer. Noe som var typisk for kvinner av deres generasjon i dette indiske lokalmiljøet.

– Men som mange andre kvinner med samme kaste- og klassebakgrunn, ble min mor ikke gift før hun var 21 år. Selv nektet jeg å gifte meg arrangert, sier Narayan. Hennes valg sammen med hennes feministiske skepsis til ekteskapet blir gjerne (bort)forklart som vestliggjøring. Hun mener vestliggjøring – påvirkning av vestlige ideer og praksiser - fungerer som en retorisk merkelapp, og at det brukes for å sette et negativt stempel på endringer i hva som er passende for en indisk kvinne. 

– Endringer i giftealder og en friere stilling for kvinner henger sammen med økt vekt på at jenter skal ha utdanning. Noe som ikke ensidig kan forklares med vestliggjøring, men som er følge av komplekse samhandlinger mellom institusjoner, individer og politiske agendaer.

Hva som anses som passende for en kvinne varierer med bosted, kaste, religion og klasse.

– 13 år er fortsatt en passende giftealder, dersom du bor i enkelte fattige og landlige deler av India. Og indiske tenåringsjenter eksporteres ut av landet som ektefelle for eldre og rikere menn, fastslår Narayan.

– Jeg bruker historiene om min familie til å rokke ved ideen om at indisk kultur bare har én modell for hva som var og hva som er passende kjønnsroller for kvinner.

Dette mener Narayan er viktig å poengtere både i møte med religiøse fundamentalister i India, og i diskusjoner med vestlige feminister.

– Ofte refererer vestlige feminister til en indisk kultur, og bruker kultur og tradisjon som forklaring på kvinneundertrykking, sier Narayan. Det skjer for eksempel når såkalte «dowry-murders» er tema, det vil si drap på kvinner knyttet til medgift, gjerne kamuflert som kjøkkenulykker. Narayan kaller forklaringen som benyttes «død som følge av kultur».

– I USA myrdes også kvinner av sine ektemenn. Men der forklares aldri slike drap med amerikansk eller kristen kultur. Et tankeeksperiment er å lage en sammenheng mellom amerikanske hustrudrap og amerikansk våpenkultur. Dette er nærliggende fordi de aller fleste av disse mordene skjer med skytevåpen. Men det er vanskelig å få aksept for en slik kobling fordi den ikke gjøres i USA. Kvinnemishandling og drap i amerikanske familier løsrives fra kultur. Men når man vil forklare kvinnemishandling i den tredje verden, virker det meningsfullt og logisk å bruke kultur og tradisjon som årsaksforklaringer.

Narayan mener dette skyldes en essensialistisk oppfatning av den tredje verdens kultur. En oppfatning av indisk eller afrikansk kultur som ett fenomen, som i tillegg er statisk. Det finnes én indisk kultur som brenner kvinner til døde og én afrikansk som kjønnslemlester.

– En slik statisk og uhistorisk forståelse av tradisjon og kultur er feil og farlig. Farlig fordi den svarer til forståelsen fundamentalister bruker når de viser til tradisjon og kultur som argument for at kvinners rolle skal være som før. I tillegg fratar den feminister valgmuligheter, fordi den skygger for at indisk kultur rommer mange ulike praksiser og syn.

Identitet – ikke privat, men politisk

Uma Narayan taler varmt for en feministisk politikk og organisering bygget på mangfold og allianser.

– En viktig lærdom fra 1970-tallets kvinnekamp er at kvinner er ulike. Man må ta hensyn til forskjeller kvinner i mellom, på basis av rase, klasse, seksualitet. Mitt inntrykk er at vestlige feminister har den innsikten når det gjelder vesten, men at de ikke har forstått ulikheten kvinner i mellom i store og langt fra heterogene områder som Afrika og India. På samme måte finnes det indiske feminister som ser indiske kvinner som én gruppe.

Og det er en tendens til å betrakte identitet som noe du har eller ikke har, basert på enkelte fastlagte kriterier. Har for eksempel Uma Naryan rett til å kalle seg tredje verden feminist etter 20 år i USA?

– Identitet og kultur er ikke noe folk bare har helt privat. Det er offentlige spørsmål som debatteres, forhandles og fortolkes, understreker professoren.

– Den enkelte posisjonerer seg i forhold til kulturer og forsøker å definere hva disse kulturene er, samtidig som de posisjonerer seg. Identitet er alltid del av politiske diskurser, politiske forståelsesmåter, som forhandles og hevdes ulikt av forskjellige grupper. Identitet er politikk, mener Narayan. Slik er det også for feminister.

Regnbue

Narayan tror på regnbuepolitikk og en feministisk organisering der man tvinges til å engasjere seg i saker som ikke nødvendigvis angår en selv til daglig.

– Ett eksempel er multietniske grupper der man lærer å drive antirasistisk arbeide sammen. Der man ikke tenker på antirasistisk arbeide som en oppgave for en bestemt identitetsgruppe, men som politiske saker. Det som teller bør ikke være din identitet, men din vilje og evne til å jobbe med sakene politisk. De som er medlemmer av en undertrykt gruppe har kanskje selv en dypere innsikt i hva undertrykkelsen handler om, men det er jo ikke umulig for andre å forstå en del av dette.

– En misoppfatning om politikk, som jeg også ser hos mine studenter, er at folk som tilsynelatende har samme identitet også deler politiske tanker og praksiser. Så når mine kvinnelige studenter finner en kvinne i et mannsdominert akademia, tenker de: flott, hun kan bli min mentor. Men så viser hun seg å være «a butch on wheels». Og de blir kjempeskuffet. Vi vet det, men synes aldri å lære det: folk som ser ut som deg behøver ikke å være de som representerer deg best.

Feminisme – teori i flere utgaver

– Feminisme er en politisk teori, slik også liberalisme og marxisme er det. Og som liberalisme kommer feminisme i flere utgaver, fastslår Narayan. Noen forskjeller handler om ulike standpunkt i politiske saker.

– I USA har feminister omfattende diskusjoner om pornografi og i India diskuteres det hvordan man skal håndtere kjønnselekterende aborter. Slike diskusjoner er et tegn på styrke og vitalitet. Uenighet er ikke mangel på respekt, men det motsatte. Og jeg mener det også er nødvendig å diskutere hvem vi representerer som feminister? Representerer vi alle kvinner, eller representerer vi feministiske ideer om hvordan politikk og samfunn bør være? Vi må ikke ende opp med en politisk profil som undertrykker kvinner som vil leve andre liv enn det feminister anbefaler, understreker professor Uma Narayan. I månedsskiftet mai-juni kommer hun tilbake til Oslo, for å holde ett av hovedinnleggene på konferansen "Crossroads: Debating Women's Rights, Religion and Racism".