Kongelig makt

– De fleste historikere framstiller hertuginne Ingebjørg i negative ordelag, mens hennes ektemake hertug Erik har et godt ettermæle. Jeg startet arbeidet med en idé om at dette hadde med kjønn å gjøre, forteller Øiesvold. Hun ønsket å fokusere på kjønnshistorie i sin hovedoppgave, og ble tipset om hertuginne Ingebjørg av sin veileder. – Så fulgte Erik med på lasset, siden de var gift, og fordi jeg trengte et sammenligningsgrunnlag, forteller hun. Oppgaven er en historiografi – det vil si at Øiesvold skriver ’historie om historie’. Hun gikk ikke selv grundig inn i primærkildene om Ingebjørg og Erik, men så på hvordan historikere har behandlet disse skikkelsene, og hvordan framstillingene av dem endrer seg over tid.

Kongsdatter og kongsmor

Ingebjørg ble født omkring 1301, som eneste ektefødte barn av den norske kongen Håkon V. Siden hun ikke hadde brødre var hun rettmessig arvtaker til den norske tronen, men som kvinne kunne hun ikke selv sitte som regjerende monark. Det var derfor viktig å få henne godt gift, slik at hun kunne bli mor til en passende mannlig tronarving. I en alder av to år ble hun trolovet med Erik, broren til den svenske kongen Birger. – Hun ble antagelig gift som elleveåring, men flyttet ikke til Sverige før hun var 14. Innen hun var 17, hadde hun født en sønn og en datter, forteller historikeren. Så var altså arverekken til den norske tronen sikret.

Erik var en god del eldre enn Ingebjørg og hadde allerede en solid posisjon i Sverige da ekteskapet ble inngått. Han var imidlertid ikke fornøyd med å bare være bror av kongen og hertug med store landområder. Med hjelp fra sine mange tilhengere og den yngre broren Valdemar forsøkte han å velte Birger fra tronen. For Erik og Valdemar endte dette dårlig, de ble tatt til fange og døde i senere i fengselet. Men mens de to satt i fangenskap, arbeidet Ingebjørg og Eriks tilhengere med å promotere sønnen Magnus som arving til den svenske tronen. Etter Eriks død satt den unge enken igjen med en sønn som i en alder av 2-3 år arvet den norske tronen fra sin morfar. Kong Birger var lite populær etter at han ifølge visse kilder hadde sultet sine brødre til døde og dessuten lagt harde skatter på sine undersåtter. Han ble landsforvist, og kort tid etter ble lille Magnus Eriksson også valgt til svensk konge.

Gallionsfigur eller maktmenneske?

– Det er vanskelig å si i hvor stor grad Ingebjørg hadde personlig makt gjennom ektemannens og sønnens posisjoner. Kanskje ble hun bare brukt av kretsen rundt henne, men det kan også være at hun selv grep etter makt, mener Øiesvold. Konger og aspirerende konger hadde ofte kort levetid i de dager, og barnekonger var slett ikke uvanlig. Den reelle makten lå da i hendene på et formynderstyre – i kong Magnus Erikssons tilfelle separate styrer for Norge og Sverige. Det var vanlig i de nordiske landene at kongsmoren ledet sin sønns formynderstyre, noe også Ingebjørg gjorde. – Ingebjørg var den eneste som var medlem av begge disse styrene, så hun fikk en sentral stilling i forhold til den politiske utviklingen i perioden, forteller Øiesvold. På bakgrunn av de etterlatte kildene er det umulig å si hvorvidt Ingebjørg faktisk utøvde makt, men hun satt i en posisjon hvor hun på tross av sitt kjønn kunne ha gjort det.

– Både Erik og Ingebjørg hadde sterke posisjoner på grunn av sin familiebakgrunn, sier Øiesvold, og fortsetter: – Men jeg tenker meg at de også må ha hatt en personlighet som gjorde at de klarte å framheve seg selv. De kongsmødrene som i likhet med Ingebjørg valgte å ta del i sine sønners formynderstyre var ikke nødt til å gjøre dette. Det går jo da an å spekulere i at de kvinnene som deltok i styrene trivdes i en maktposisjon, mener historikeren.

I den grad kvinner fikk makt, var det gjennom mannlige familiemedlemmer og deres posisjon i samfunnet. – Det som kommer klarest fram i kildene er makten kvinner hadde som formyndere for sønner eller andre mindreårige mannlige slektninger, forteller Øiesvold. Som medlem av formynderstyrer finnes navnene deres på dokumenter. Det er langt vanskeligere for historikere å finne beviser på at kvinner hadde innvirkning gjennom fedres og ektemenns maktutøvelse.

Historiens behandling av Erik og Ingebjørg

– Som nevnt får Ingebjørg mye negativ omtale i historieverkene, og jeg forventet at denne kritikken ville være knyttet til at hun var kvinne, sier Øiesvold. Ingebjørgs handlemåte skiller seg lite fra ektemannens. Begge framstilles som maktsøkende, men der Erik gis gjennomgående positive karakteristika, får Ingebjørg en mye mer hardhendt behandling – hvis hun da ikke anses som helt ubetydelig. Spesielt fra historikere fra 1800-tallet kunne man forvente at kritikken mot Ingebjørg var basert på at hun trådte over grensene for sitt kjønn. – Men jeg klarte faktisk ikke å finne tegn på at historikerne ser dette som ukvinnelig oppførsel, sier Øiesvold. De norske 1800-tallshistorikerne, opptatt som de var av nasjonsbygging, var misfornøyd med Ingebjørgs ’mangel på nasjonalfølelse’, og mener at hun sviktet sitt fedreland til fordel for Sverige. – Et av verkene omtaler henne litt syrlig som en ’jentunge’, men da er det snarere hennes alder enn hennes kjønn som er gjenstand for kritikk, mener historikeren. Historikerne Øiesvold har studert ser ut til å godta at som kongelig hadde Ingebjørg rett til å forsvare sin sønns interesser, uavhengig av sitt kjønn.

Så hvorfor får Ingebjørg så mye hardere medfart enn sin mann? – Det skyldes nok kildene snarere enn historikerne, mener Øiesvold. Den viktigste kilden til historikernes framstilling av Erik er Erikskrönikan. Dette er den første kjente rimkrøniken fra Sverige, og framstår som et rent propagandaverk for Erik, som beskrives som en fantastisk mann. 1800-tallshistorikerne ser ut til å ha tatt dette for god fisk, og selv etter at kildekritikken utviklet seg i historiefaget på 1920-tallet ser det ut til at det er vanskelig for historikere å løsrive seg fra dette bildet av Erik. Ingebjørg på sin side har gjort et mye mer beskjedent nedslag i kildene: kun ti tørre diplomer hvor hun er nevnt har overlevd århundrene siden hun levde. Ett av disse omtaler hvordan hertuginnen ble kastet ut av det svenske formynderstyret. – Dette diplomet har blitt vektlagt av historikere helt fra 1800-tallet, og har slik jeg ser det lagt grunnlag for det negative synet på hertuginnen, mener Øiesvold.

Kjønn allikevel en faktor?

– Nå må det sies at alle historikerne i mitt materiale er menn, sier Øiesvold. Dette skyldes de kriteriene hun satte til valg av historieverk: hun så på oversiktsverk som var blitt brukt i undervisning, skrevet av norske og svenske historikere mellom 1800 og 1999. Det viste seg at det ikke fantes slike verk av kvinnelige forfattere. – Jeg tror det har stor betydning for framstillingen av Ingebjørg at forfatterne er menn. Kildene fra så langt tilbake er få og tilfeldige, og historieskrivingen baserer seg derfor på tolkning. Da er det av stor betydning hvem som tolker, og mannlige og kvinnelige historikere leter gjerne etter forskjellige ting, mener historikeren.

– Jeg har sett på verker over en lang periode, og man vil i en slik sammenheng forvente at også mannlige historikeres oppfatning av kvinners rolle har endret seg, sier Øiesvold. Men historiefagets utvikling har faktisk gjort at Ingebjørg er blitt stadig mer usynliggjort i nyere historieverk. Med økende kildekritikk samt fokus på et helhetsbilde av en periode framfor tolkning av enkeltpersoner, forsvinner Ingebjørg ut av den skrevne historien.