Ung makt

– Tall fra Medborgerundersøkelsen som er gjort i forbindelse med Makt- og demokratiutredningen viser at blant ungdom i alderen 14-23 år er jentene langt mer demokratisk engasjerte enn jevnaldrende gutter. Det er jentene som synes politikk er viktigst, og at det er bra å være aktiv i organisasjoner. Jentene har da også i størst grad erfaringer fra organisasjonsarbeid og de deltar i større grad i utenompolitiske aksjoner, forteller Guro Ødegård.

Og mens jenter i 9. klasse opplever klasseromsmiljøet som åpent, gjør ikke guttene det i samme grad. Guttene har ikke tilsvarende følelse av at de selv kan påvirke egen skolehverdag.

– Jenter i den alderen oppleves som mer modne enn guttene. Det gjør nok også at de får mer ansvar, sier Ødegård.

– I de første ungdomsårene er det jentene som leder an. Når tar guttene over ledelsen?

– Forandringen inntreffer når jentene går ut i arbeidslivet og starter egen familie, mener Ødegård.

– Da møter de livets realiteter, med forhandlinger om hvem som skal være hjemme med barna og et arbeidsliv som ikke alltid er like godt tilpasset forpliktelser og ansvar. Mange unge kvinner går inn i svært tradisjonelle roller i familien. Det er kvinne som tar foreldrepermisjon og bruker kontantstøtte, det er kvinnene som tjener minst, og det er mennene som har flest lederstillinger.

Når kjærligheten ’rammer’

I boka Ungdom makt og mening beskriver professor i pedagogikk, Monica Rudberg, tre generasjoner kvinner og deres møte med den romantiske kjærligheten. ’Dagens unge jenter tilpasser seg en ny kjønnsvirkelighet, hvor det stilles klare krav på deres autonomi og selvrealisering som individer og samfunnsmedlemmer’, skriver hun. I utgangspunktet har de 18-årige jentene Rudberg har intervjuet et svært rasjonelt bilde av kjærlighet og valg. Når de intervjues på nytt 10 år etter, er ikke alt blitt slik de planla. Når kjærligheten ’rammer’ og hjertet blir som en ’våt såpe’, er det ikke alltid at verken rettferdighetssans eller målrettede overveielser føles helt relevante, mener Rudberg.

Sosialantropolog Inger-Lise Lien beskriver innvandrerungdoms frihet, makt og motmakt.

– Innvandrerjenters mulighetshorisont i forhold til å gjøre egne valg er mindre enn de fleste andre jenters. Deres handlinger begrenses av tradisjonelle rammer, mens brødrene har større spillerom, understreker Ødegård.

– Men samtidig viser undersøkelser at i enkelte grupper av jenter med innvandrerbakgrunn er det flere som tar høyere utdanning, enn det er blant etnisk norske jenter?

– Ja, i noen grupper er dette riktig. Men ellers tror jeg ganske mange unge jenter, uansett bakgrunn, opplever å møte seg sjøl i døra i overgangen til en mer voksen tilværelse. De tror de har full frihet til å velge, men opplever at begrensningene er ganske store.

Strømmer ikke til partier og valglokaler

Guro Ødegård mener ungdom har mer makt nå – enn for tre tiår tilbake, det vil si forrige gang det ble laget en Maktutredning. Antall år i utdanning er blitt flere for de fleste – og med det også ungdomstiden. Begrepet ’ungdom’ rommer både tenåringer og såkalt ’unge voksne’.

– Ungdomstida betraktes ikke lenger kun som en overgangsperiode til voksenlivet. En periode hvor de unge skal sosialiseres til gagnlige voksne. Det forventes at ungdom har medvirkning på sine egne premisser og de er ønsket som deltakere i det politiske liv, sier Guro Ødegård.

Men unge mennesker strømmer ikke til partiorganisasjoner og valglokaler. Tvert imot. Rekrutteringen til politiske organisasjoner har vært synkende. Ødegård advarer mot å se det som et uttrykk for mindre engasjert enn før.

– De handler mer om at de velger andre arbeidsformer mer knyttet til enkeltsaker og ad-hoc-aksjoner, sier hun.

– Hvorfor velger de slik?

– Det kan egentlig være like stor grunn til å spørre hvorfor voksne også velger slik. Valgdeltakelsen er lavest blant ungdom, men den er synkende i alle aldersgrupper. Det samme er tilfelle med medlemstallet i politiske partier og i mange ’voksne’ organisasjoner som jobber med politiske spørsmål.

– I tillegg opplever de yngste at den formelle politiske dagsorden i liten grad består av saker som angår dem direkte. Tenk på hvilke tema som tas opp i TV-debatter før et valg. Det er mye barnehager, pensjoner, eldreomsorg og skatt. Den politiske dagsorden handler ikke så mye om de sakene førstegangsvelgere er opptatt av. Dette kan også være en årsak til at de ikke deltar. Ett eksempel på at saker har stor betydning er valget i 1989. Da sto miljøvern sentralt i valgkampen, og dette var et valg hvor ungdom i større grad lot seg mobilisere enn hva de hadde gjort før, og hva de gjorde senere, sier Guro Ødegård.

Dessuten øker valgdeltakelsen med økende forpliktelser. Livssituasjon og etablering har faktisk vel så mye å si for valgdeltakelse som alder. Blant førstegangsvelgere som er gift, har egen bolig, jobb og fagforeningsmedlemskap er valgdeltakelsen nesten like høy som blant langt mer erfarne velgere.

Sosialt skjev representasjon

En tilleggsutfordring for demokratiet er at unge som deltar i formelle politiske organer ikke er sosialt representative.

– Unge skoleflinke mennesker som kommer fra familier der politikk diskuteres mye, er overrepresenterte i organisasjoner og partier. Mens deltakelsen i ad-hoc-organisasjoner og demonstrasjoner favner videre. Det virker som om disse alternative måtene å jobbe politisk tiltrekker seg unge mennesker fra et bredere sosialt spekter, sier Guro Ødegård.

– Kan det formelle demokratiske systemet leve med at ungdom vender seg vekk og at representasjonen er sosialt skjev?

– Nei, jeg tror noe kommer til å skje. Faren er at det politiske systemet mister legitimitet når stadig færre deltar på disse arenaene, og de som deltar ikke representerer det brede lag av befolkningen.

– Men er det ikke mye motstand mot endring i systemet – vil det klare å endre seg innenfra?

– Det er ekstra vanskelig å endre organisasjoner, for de som er medlemmer ser ofte ting annerledes enn de som ikke synes at deltakelse er så aktuelt for dem. Men jeg tror det vil tvinge seg fram, særlig som en følge av lav valgdeltakelse og velgere som stadig vandrer fra det ene partiet til det andre, sier Guro Ødegård.