Vaskekjerring bedre enn renholdsoperatør?

May-Len Skilbrei har studert forhandlinger og maktkamp som foregår mellom ’vaskekjerringer’ og deres overordnede om hvem skal ha rett til å bestemme hva på en arbeidsplass, og de mer symbolske kampene om hvilke ’valuta’ som teller i organisasjonen og hvem som hører hjemme der.

Det har skjedd store endringer i renholdsbransjen. Den private andelen utgjør en stadig større del. Samtidig har det, gjennom ’Ren utvikling, pågått forsøk på å skape orden i det som ble oppfattet som mye uryddighet og dårlige forhold. Og det har skjedd en profesjonalisering av yrket, ved at det midt på 90-tallet ble innført fagbrev i renhold. Renholderen fikk mulighet til bli renholdsoperatør. I takt med profesjonalisering og privatisering er renholdet i økende grad blitt standardisert. Der renholderne før ofte selv måtte bedømme hvor mye som skulle gjøres hver dag, og hadde stor fleksibilitet i forhold til når de utførte oppgavene, er dette nå nøye fastlagt i avtalen mellom renholdsbedriften og oppdragsbedriften. I denne avtalen ramses det opp hva som skal gjøres når – og hvor lang tid dette er ment å ta, helt ned til sekundene.

- I endringsforsøkene er det underliggende premisset at kjønn, eller rettere sagt kvinnekjønn, henger sammen med yrkets status og belønning på negativt vis, skriver Skilbrei. Hvis man bare kunne få omdefinert yrket til å bli mer mannlig, eller kjønnsnøytralt, ville både status og lønn bli bedre – mener mange.

Men renhold er og blir et kvinneyrke. Mens kvinneandelen i 1970 var 94,8 prosent, var den i 2000 90,9 prosent. Og den symbolske forbindelsen mellom profesjonelt renhold og det ubetalte arbeidet som utføres hjemme – kan ha konsekvenser for yrkets status og belønning. Derfor forsøker bransjen å fjerne seg fra dette. Noe som er en grunn til fagbrevet, til insisteringen på modernisering og på at arbeidet består i noe annet enn å være husmor. I lærebøkene og i renholdsutdanningen legges det vekt på at ordene som brukes i bransjen skal være andre enn de som benyttes i og om det ulønte husarbeidet. For eksempel kalles rommet der bøtter og vannkran befinner seg, renholdssentral, i stedet for bøttekott, selv om det er en kvadratmeter stort. Og renhold framstilles som en moderne jobb med karrieremuligheter, både for kvinner og menn. Arbeidstiden er ofte flyttet til dagtid, og renholderne får betalt for tid, ikke for utført oppgave. Arbeidstakeren må bli ut arbeidsdagen uavhengig av tempo i arbeidet, og det er ikke lov å ha med familiemedlemmer på jobb.

’Vaskekjerringene’ deltok ikke i endringsforsøk

Skilbrei fant at ’vaskjekjerringene’ i liten grad deltok i forsøkene på endring. Hvorfor?

- Selv om det høres ut som en utdatert problemstilling, har det at renholdsjobbene strippes for ’husmorvennlighet’ noen konsekvenser for hvorvidt jobben passer kvinner med omsorgsoppgaver. Jeg vil hevde at en del kvinner har mer å tjene på at profesjonelt renhold organiseres slik det har pleid å bli utført, enn de har å tjene på økt lønn og status, skriver May-Len Skilbrei.

Den tidligere fleksibiliteten er et viktig argument for kvinnene. En fleksibilitet som gjorde det valgfritt om man ville vaske klokka 17.00, 22.00, 02.00 eller 06.00. Tapet av denne fleksibiliteten går på bekostning av trivsel – og av muligheten til å kombinere med familieansvar. Dessuten gjør dagarbeid at renholderen møter kundene, direkte. Det kan gjøre ’tjenerrollen’ tydeligere, noe som gjør det vanskeligere å beholde verdigheten. At man ikke lenger kan ta med noen på jobb, gjør barnepass nødvendig. Og oppgaveorientert arbeid man selv kan avgjøre hvilke dager foregår er mer fleksibelt, og mer likt husarbeid, enn arbeid på tid, mener Skilbrei.

Renhold har vært et deltidsarbeidsmarked med rom for kvinner som ikke har satset på arbeidslivet på samme måte som kvinner som kvalifiserer seg til arbeid gjennom utdanning, og som på andre måter viser at de prioriterer lønnsarbeid gjennom kortere opphold ved barnefødsler. Mange av kvinnene May-Len Skilbrei møtte, viste da også klare tegn på at de likte jobben. Den var grei nok, eller de trivdes.

Skilbrei mener motstanden mot endringene kanskje ikke er en bevisst maktstrategi fra kvinnens side, men at det først og fremst er et ledd i identitets- eller verdighetsprosjekter. De insisterer på likheten mellom moderne renhold og husmorgjerningen, og kjemper for selv å få definere sine arbeidsoppgaver: Hvorfor skal de slutte å vanne blomster hvis de ser at det er nødvendig? Og hvorfor skal de legge om til tørrmopping hvis de mener at grønnsåpe, vann og klut er det beste? De mener kvinner er best egnet for renhold – og deres kjønnsidentitet er da også sterkt koblet til evnene de har til å holde hjemmet/familien i orden. Å holde fast på at det finnes en kvalitetsforskjell mellom deres eget og mannlige renholderes arbeid, selv om det eventuelt ikke synes, blir en god strategi når de ser ut til å ha behov for å forstå seg selv som spesielt godt egnet til å ha jobben.

- Ved å ta fagbrev er de med på å undergrave den kompetansen de mener at de allerede har. Ikke å delta på kurs blir et uttrykk for motstand mot at sjefenes måte å se yrket på skal være den dominerende, skriver Skilbrei.

Noen av lederne hun intervjuet ga også uttrykk for at det ikke var noen vits i å tilby kurs og karrieremuligheter til kvinnelige ansatte, fordi kvinner ikke ønsker ansvar på jobben.

Fra fleksibelt til rigid

- Motstanden jeg fant blant kvinner i flere bedrifter var ikke knyttet til fagorganisasjonen eller noen form for tradisjonell politisk aktivitet. I stedet oppsto det en form for kollektiv motstand mot mellomledere i de forskjellige bedriftene. I denne kollektive motstanden var kjønn sentralt på den måten at de brukte sitt flertall som kvinner mot den mannlige sjefen, de brukte sin ’husmorkompetanse’ som maktmiddel i møte med sjefens krav, og de brukte sin makt til å gjøre organiseringen av arbeidet mest mulig ’husmoraktig’, skriver May-Len Skilbrei.

Hun konkluderer med at det er lett å la seg lure av retorikken knyttet til moderniseringsprosesser i arbeidslivet.

- For mine informanter har utviklingen hatt en spesiell vri: Det fleksible, frie, oppgavestyrte og kreative arbeidslivet er blitt fortrengt av det rigide, upersonlige, intensiverte og klokkestyrte, og det er vel ikke slik vi trodde utviklingen i det norske arbeidslivet var?

Kvinnene hun snakket med så uføretrygd som den naturlige avgangen fra yrket. De trodde neppe de holdt helt til pensjonsalderen.