Kjønnsforskningen har endret vår forståelse av krig og fred

Kronikk

Kjønnsforskningen har endret vår forståelse av krig og fred

Kjønnsforskningen har tilført freds- og konfliktstudier banebrytende kunnskap. Det har utfordret vår oppfatning av hva som truer internasjonal fred og sikkerhet, både internasjonalt og her hjemme, skriver Torunn L. Tryggestad.
More about Krig
Kvinners deltakelse i fredsprosesser har en positiv effekt både på fredsavtalenes kvalitet og lengden på freden, skriver PRIO-forsker Torunn L. Tryggestad.

Kjønnsforskningens bidrag i freds- og konfliktstudier er av relativt ny dato både nasjonalt og internasjonalt. Det var først på 1990-tallet at denne typen forskning begynte å slå rot. Dette skjedde parallelt med den kalde krigens slutt, og med at det vokste frem en liberal, normativ verdensorden der man fokuserte på menneskelig sikkerhet.

Synliggjorde kvinners roller 

1990-tallet var også preget av en eksplosiv økning i antall borgerkriger, der sivile stadig oftere ble mål for krigshandlingene. Omfattende bruk av seksuell vold gjorde at «kroppen som slagmark» ble et begrep. Det oppsto et stort behov for å kartlegge, analysere og forstå de nye krigenes dynamikk – ikke minst fra et kjønnsperspektiv.

Hvordan rammet krigene kvinner og menn forskjellig? Hvilke ulike roller spilte kvinner og menn i krigshandlingene? Og hva med freds- og forsoningsarbeidet? Hvilke konsekvenser burde den kjønnede kunnskapen få for internasjonale aktører som forsøkte å mekle fred og gjenoppbygge samfunn etter krigene?

Å fokusere på kjønn innenfor freds- og konfliktstudier sprang ut av et konkret, erfaringsbasert behov for mer kunnskap om realitetene på bakken, og da særlig kunnskap om kvinners situasjon og rettigheter.

Les også: Opp med døren – inn med kjønn

Forskningens spede barndom

Kjønnsforskningen innenfor freds- og konfliktstudier var i det første tiåret kvalitativ. Man fokuserte på case-studier og det å synligjøre kvinners situasjon og roller. Den ble også drevet frem i tett samspill med en transnasjonal kvinnebevegelse som krevde at kvinner fikk delta fullt ut i alle beslutninger som har med internasjonal fred og sikkerhet å gjøre.

I mange tilfeller var forskerne også aktivister, og jobbet tett sammen med aktører innenfor blant annet FN-systemet med å påvirke og utforme ny politikk.

Kvinner er viktige bidragsytere til å løse konflikter og bygge fred.

1990-tallets forskning la et viktig kunnskapsgrunnlag som blant annet bidro til at FNs Sikkerhetsråd i oktober 2000 vedtok Resolusjon 1325 om Kvinner, fred og sikkerhet. Denne progressive resolusjonen forpliktet det internasjonale samfunnet til å inkludere kvinner i alle faser av fredsmekling, konflikthånderting og fredsbygging, og å bekjempe konfliktrelatert seksuell vold.

Resolusjonen anerkjente kvinner som aktører – og ikke primært som ofre – i krig og konflikt. Ikke minst fremhevet resolusjonen at kvinner er viktige bidragsytere til å løse konflikter og bygge fred.

Arbeidet med å iverksette resolusjonen, og de senere oppfølgingsresolusjonene, skapte ytterligere behov for forskningsbasert kunnskap. Kjønnsforskningen – både i Norge og internasjonalt – har vært særlig banebrytende på to områder; konfliktrelatert seksuell vold og kvinner som deltakere i fredsprosesser.  

Konfliktrelatert seksuell vold

I dag har forskningen på konfliktrelatert seksuell vold blitt omfattende og er nærmest å regne som en egen underdisiplin av freds- og konfliktstudier.

Forskningen har bidratt til å synliggjøre en type vold som tidligere ikke ble snakket om, eller som ble definert som en «uheldig konsekvens» av krig. Den har kategorisert og kartlagt omfanget av denne typen vold, og utvidet vår forståelse av hvorfor og hvordan seksuell vold er et særlig effektivt våpen i krig.

Bruk av seksuell vold som våpen i krig blir nå definert som brudd på folkeretten.

Forskningen har også gitt oss dypere kunnskap og innsikt i hvem overgriperne er. Lenge trodde man for eksempel at det primært var opprørsgrupper med svak disiplin som utøvde seksuell vold. Nå vet vi at regulære, statlige styrker står for en svært høy andel av denne typen vold.

Den seksuelle volden, som tidligere ble sett på som et privat anliggende, blir i dag definert som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Bruk av seksuell vold som våpen i krig blir nå definert som brudd på folkeretten.

I FN har man etablert et eget kontor og en spesialutsending på konfliktrelatert seksuell vold, som arbeider for å forebygge og bekjempe denne typen vold. Det har også vokst frem en sterk, kvantitativ forskning på området, både i Norge og internasjonalt.

Les også: Advarer mot enkle sannheter om kvinner i krig

Endret FNs arbeidsmetoder

Et annet område av freds- og konfliktstudier der bruken av kjønnsperspektiv har hatt stor påvirkning, er på analyser av freds- og forsoningsarbeid. Ny kunnskap fra denne forskningen har ført til at internasjonale aktører som FN, og enkeltstående land med stort fredsengasjement, som Norge, har endret strategier og arbeidsmetoder.

Da tiårsjubileet for Resolusjon 1325 skulle markeres i 2010 ble det klart at lite eller ingenting var oppnådd med hensyn til økt kvinneandel i internasjonalt fredsarbeid, og særlig i fredsmekling. Tilsvarende fantes det heller ikke så mye systematisk forskning på kjønn og fredsforhandlinger eller -bygging.

En rekke uttalelser og rapporter, blant annet fra FNs generalsekretær, etterspurte bedre data som kunne bevise at det å inkludere kvinner i fredsarbeid ville utgjøre en kvalitativ forskjell.

Kvinner i fredsprosesser

Noe forskning ble bestilt av blant andre UN Women, mens andre forskere iverksatte større, systematiske forskningsprosjekter på eget initiativ. Denne forskningen bidro til å dokumentere den faktiske situasjonen: En forsvinnende liten andel kvinner deltar i fredsmekling og fredsprosesser.

Den kjønnede freds- og konflikt forskningen har også modnet.

Forskningen har også gjort andre svært viktige funn. Den viser at der kvinner faktisk deltar i fredsforhandlinger er sannsynligheten større for at man oppnår fredsavtaler, enn i forhandlinger med bare menn. Forskningen viser videre at fredsavtaler signert også av kvinner inneholder flere bestemmelser som tilgodeser kvinner, og har større sannsynlighet for å bli iverksatt.

Selv om eksemplene er få konkluderer denne forskningen med at kvinners deltakelse har en positiv effekt både på fredsavtalenes kvalitet og lengden på freden. Dette er funn som i dag legger føringer for hvordan land som Norge tilrettelegger sitt fredsengasjement og prioriterer arbeidet, blant annet i Sikkerhetsrådet.

Kjønnsforskningen har modnet  

Mari Teigen viser til at likestillingsforskningen har utvidet sitt perspektiv gjennom de siste tiårene. Det samme gjelder den forskningen på kjønn innenfor freds- og konfliktstudier. Denne forskningen har etter hvert blitt så omfattende at den har etablert seg som et eget fagområdet innenfor disiplinen. Og forskerne omtaler seg gjerne som kjønnsforskere, selv om mange ikke er formelt skolert innenfor kjønnsforskning.    

Den kjønnede freds- og konflikt forskningen har også modnet. I dag utfordrer den de grunnleggende normative, liberale premissene som har preget fagdiskusjonen og politikkutformingen omkring kjønn, fred og konflikt siden 1990-tallet. Dette gjelder ikke minst hvordan vi forstår begrepet kjønn, som inntil nylig stort sett har vært ensbetydende med kvinner.

Denne ensidige forståelsen av kjønn blir utfordret av dem som er opptatt av å bringe mannsperspektivet inn i kjønnsforskningen. Men også av dem som ønsker en ikke-binær, interseksjonell tilnærming.

Innenfor freds- og konfliktstudier har også nye generasjoner av kjønnsforskere kommet til. Det inkluderer forskere med formell skolering, som i større grad er interessert i teoriutvikling fremfor aksjonsorientert forskning.  

Idet vi akkurat har lagt tjueårsjubileet for Resolusjon 1325 bak oss kan vi slå fast at kjønnsforskningen innenfor freds- og konfliktstudier uten tvil er inne i en spennende brytningstid.

Lytt også til episoden i Kildens podkast Kjønnsavdelingen om FN-resolusjonens aktualitet i dag.