Kjønnsforskning hjelper oss å forstå samfunnet vi lever i

Kronikk

Kjønnsforskning hjelper oss å forstå samfunnet vi lever i

Kunnskap om utviklingen og effekten av likestilling er viktig. Det kan både motvirke polarisering og styrke kvinners rettigheter og demokratiet, skriver Mari Teigen.
More about Debatt
Kjønnsforskningen må fungere i dialog med samfunnet, beslutningstakere, sivilsamfunn og folk flest. Spørsmålene vi stiller må være relevante, skriver Teigen i denne kronikken.

Likestillingens utvikling har endret det norske samfunnet grunnleggende. Avstanden mellom menns og kvinners ressurser, makt og muligheter er vesentlig redusert i løpet av noen få tiår. I 1972 var avstanden mellom sysselsatte menn og kvinner på over 30 prosentpoeng, i dag er den på om lag fem. Samtidig er det fortsatt kjønnsforskjeller i å delta, ha tilgang på ressurser, makt og innflytelse på en rekke områder.

Likestillingsforskningen, den delen av kjønnsforskningen som studerer likestillingsutviklingen, har i samme periode utvidet perspektivet. Ingen av oss er kun kvinne eller kun mann. Stadig flere forsker med et perspektiv som kalles kjønn+, det vil si å analysere kjønnsrelasjoner i lys av flere ulikhetsdimensjoner, som klasse, etnisitet eller alder.

Les også: Nye redaktører med samfunnsfaglig tyngde

«Mye er gjort, men mye gjenstår!»

Med dette som bakteppe, la meg vise med eksempel hvorfor kjønnsforskning er viktig, og særlig akkurat nå.

I likestillingsdebatten får vi ofte høre at Norge har et av verdens mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder. Dette blir gjerne framstilt som et overraskende paradoks, og som et tegn på at underliggende patriarkalske strukturer stadig legger premissene for relasjoner mellom kjønn og utvikling av likestillingen. Slik har likestillingsparadokset vært mobiliserende: «Vi er ikke så likestilte som mange tror. Mye er gjort, men mye gjenstår!»

Hva er årsakene til at arbeidsmarkedet er kjønnsdelt? Endres det og på hvilke måter?

Psykologiprofessor Jordan Peterson er en av dem som hevder at det kjønnsdelte arbeidsmarkedet slett ikke er noe paradoks. I rike, likestilte land med høy grad av individuell valgfrihet, vil valgene på arbeidsmarkedet i større grad styres av enkeltpersonenes – biologisk betingede – preferanser, mener han.

Kvinner velger kvinnedominerte yrker, hevder han, fordi de fra naturens side er omsorgsorienterte. Hvis dette er riktig, vil mer reell likestilling mellom kjønnene føre til større kjønnsforskjeller i arbeidslivet, ikke mindre. I så fall er betydelige deler av offentlig norsk likestillingspolitikk ikke frigjørende, men tvert imot et forsøk på å overstyre de naturlige preferansene hver av oss har.

Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet

Med andre ord: Noen hevder at et kjønnsdelt norsk arbeidsmarked er et tegn på at likestillingsutviklingen er kommet for kort. Andre igjen hevder at det tvert imot speiler at kjønnene nå har fått frihet til å velge slik de selv ønsker.

Begge deler kan ikke være riktig på samme tid. For å bryte gjennom den polariserte debatten om dette trenger vi kunnskap om hvordan det faktisk står til: Har Norge ett av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene – og hva skyldes det i tilfelle?

Ved etableringen av CORE – senter for likestillingsforskning, sto det kjønnsdelte arbeidsmarkedet sentralt som forskningsfelt. Utgangspunktet var at kjønnsrelasjoner og (u)likestilling må forstås i lys av strukturelle, institusjonelle og politiske forhold.

Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet utgjør en grunnstruktur som henger sammen med en rekke andre kjønnsskjevheter, som lønn, arbeidstid, karriere og arbeid/familie-balanse. Dermed er spørsmålet: Hva er årsakene til at arbeidsmarkedet er kjønnsdelt? Endres det og på hvilke måter?

Forskningen viser at det norske arbeidsmarkedet uten tvil er kjønnsdelt. Det er imidlertid avgjørende å forstå tallene riktig: Norge hadde lenge ett av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder. Nå er kjønnsdelingen på retur. Europeisk sammenligning viser at Norge kryper nedover lista over landene med de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene.

Les også: Ulike veier til likestilling i Norden

Kvinner gikk inn i omsorgsyrker

Det er en hovedgrunn til at det nordiske arbeidsmarkedet lenge var mer kjønnsdelt enn andre. Fordi flere av oppgavene som kvinner tradisjonelt gjorde ubetalt i hjemmet – blant annet var knyttet til barnepass og eldreomsorg – ble de omgjort til betalte jobber i de nordiske, sosialdemokratiske velferdsstatene. Arbeidsmarkedet blir ikke like kjønnsdelt hvis kvinner jobber ubetalt hjemme.

Hvorfor ble ikke kvinnene håndverkere og industriarbeidere, men butikkansatte, rengjørere, helsearbeidere og barnehagelærere? Det henger sammen med hva de ønsket seg – det er klart. Men det har også å gjøre med arbeidsmarkedets mulighetsstruktur på 1960- og 1970-tallet. Samfunnet var i endring og etterspørselen etter arbeidskraft til velferdsyrkene var stor.

Siden har stadig flere kvinner tatt tradisjonelt mannsdominerte høyere utdanninger, som medisin, juss, økonomi og i økende grad ingeniørfag. Dette viser seg gjennom en vekst i yrker som er kjønnsblandede. Menns utdannings- og yrkesvalg har endret seg mindre, og kvinner kan ikke alene skape et likestilt arbeidsmarked. Poenget er kanskje banalt, men helsesektoren forblir kvinnedominert helt til flere menn velger å jobbe der.

I noen tradisjonelle kvinneyrker er det imidlertid vekst i andelen menn, blant annet innen rengjøring og kantine. Her ser vi en sammenheng mellom kjønn og etnisk bakgrunn: Andelen menn med innvandrerbakgrunn øker i yrker som tradisjonelt var dominert av kvinner.

Viktige sider ved kjønnsforskningen

Disse eksemplene peker frem mot tre viktige sider ved kjønnsforskning:

For det første at denne typen kjønnsforskning, som beskriver og forstår årsakssammenhenger, endring og stabilitet i grunnleggende strukturer, er vesentlig for å forstå hvordan samfunnet vårt utvikler seg.

Likestillingsforskningen holder fast ved et ideal om en kritisk anvendt samfunnsforskning.

For det andre at solid kunnskap om likestillingsutviklingen og virkninger av likestillingspolitikk er et viktig bolverk mot polarisering og nedbygging av kvinners rettigheter og demokratisk tilbakeslag. Den slagordpregede tendensen i likestillingsdebatten understreker behovet for en kjønnsforskning som gir gode, faktabaserte beskrivelser av endring og stabilitet. Dette er vesentlig for å utforme politikk, men også for hvordan vi forholder oss til hverandre som mennesker.

For det tredje: Den grenen av kjønnsforskningen jeg befinner meg innenfor, likestillingsforskning, har i liten grad vært opptatt av hva kjønn er og hvordan ideer om kjønn formes og kommer til uttrykk. Det kan ha vært en svakhet. Samtidig synes jeg det er vanskelig å se hvordan vi kan forstå hva kjønn er og betyr uten å ta utgangspunkt i folks erfaringer og virkelighet. I hvert fall om vi er opptatt av å forstå det bestandige og det foranderlige i sammenheng.

Les også: Likestilling – på stedet hvil

Vi må stille relevante spørsmål

Helene Aarseth appellerer i sitt bidrag i denne kronikkserien til en kjønnsforskning som er godt plantet i sitt egentlige prosjekt: samfunnsendring og frigjøring. Hun er bekymret for at det utvikler seg en arbeidsdeling mellom en anvendt forskning som underlegges direktoratenes nytteorientering og en kritisk forskning som blir stadig mer abstrakt. Slik trekker hun opp en stram todeling i et dystert bilde.

Etter mitt syn treffer beskrivelsen imidlertid den anvendte forskningen dårlig, da skillet mellom anvendt og kritisk grunnforskning ikke gir mening innenfor samfunnsforskning. Likestillingsforskningen holder fast ved et ideal om en kritisk anvendt samfunnsforskning, som er opptatt av å svare på de viktige spørsmålene i vår tid. Noen store, og noen ikke fullt så store spørsmål. Til sammen skaper denne forskningen en base av kunnskap, med vekt på grundighet og etterrettelighet.

Jeg er likevel enig med Aarseth i at det er lett å bomme om vi ikke utvikler kunnskapen i samspill med folks hverdagsliv, erfaringer og forståelser. Kjønnsforskningen må fungere i dialog med samfunnet, beslutningstakere, sivilsamfunn og folk flest. Spørsmålene vi stiller må være relevante.

Det finnes et rom mellom karikaturene av den abstrakte, kritiske kjønnsforskningen og den instrumentelle, nytteorienterte kjønnsforskningen. Der er det rikelig med muligheter til å innfri de tidlige kjønnsforskernes ambisjoner om å bidra til samfunnsendring og til kampen mot undertrykkelse, skjevfordeling og urettferdighet.