Fødselskontroll, barnehelse og kvinners rettigheter og plikter

Issue:
1-2
2018

Fødselskontroll, barnehelse og kvinners rettigheter og plikter

Sammendrag:

Med utgangspunkt i norsk fødselskontroll ved mødrehygienekontorene og innsats for barnehelse i kontrollstasjonene, drøfter denne artikkelen om fødselskontroll ble sett som en rettighet, en medborgerlig plikt eller en uakseptabel praksis. Innsatsen for fødselskontroll i Norge var inspirert av den internasjonale seksualreformbevegelsen, som også arbeidet for mødre og barns helse og bidro i bekjempelsen av spedbarnsdødeligheten. Senere introduserte fødselskontrollforkjemperne også perspektiver som vektla sosialhygieniske og eugeniske forhold. Samtidige private og offentlige initiativ etablerte kontrollstasjoner for barn, gjerne etter fransk inspirasjon. Kontrollstasjonene for barn var i liten utstrekning engasjert i fødselskontroll.

I stor grad ble helsestasjonene drevet frem av de kvinnelige filantropene, men når slike stasjoner ses i sammenheng med mødrehygienekontorer, blir det tydelig at også de siste var involvert i arbeidet og dessuten at offentlig støtte var viktig både i etablering og drift. Stortinget støttet også mødrehygienekontorene fra slutten av 1930-tallet. Det var spenninger om fødselskontroll mellom de radikale feministene og arbeiderkvinnenes organisasjoner på den ene siden og de borgerlige filantropiske kvinneforeningene på den annen, men helsestasjonsloven av 1972 førte sammen de to typene institusjoner: mødrehygienekontor og kontrollstasjoner for barn.

Nøkkelord: kvinners rettigheter, helseborgerskap, prevensjon, kontrollstasjoner, eugenikk


Fram til 1970-tallet var det mye motstand i Norge mot at kvinner skulle få opplysning om og tilgang til prevensjonsmidler, og abortspørsmålet var svært kontroversielt. Samtidig var det stort engasjement for det fødte barnet, gjennom institusjoner som skulle bidra til bedre sped- og småbarnehelse. Private organisasjoner og kommuner bygde ut helsetiltak for sped- og småbarn, og da lov om helsestasjoner ble behandlet i Stortinget i 1972, ble særlig det private engasjementet understreket – og loven sett som kronen på verket for dette engasjementet (Ot. prp.nr. 65 (1970-71); St.forh. 5.juni 1972: 583-590). Mindre påaktet er at denne loven indirekte også kronet arbeidet for prevensjonsopplysning (mens selvbestemt abort måtte vente til 1978), og denne artikkelen handler om framveksten av institusjoner for begge deler: for bedre barnehelse og for fødselskontroll.1

De institusjonene vi undersøker har hatt ulike navn opp gjennom historien. De første tiltakene for å fremme barns helse er fra årene like før 1910, og navn som barnepleiestasjoner, melkekjøkken og kontrollstasjoner ble brukt. Kontrollstasjon ble etter hvert mest vanlig. Mot slutten av mellomkrigstiden kom de første helsestasjonene og etter annen verdenskrig ble dette et vanlig begrep. Noen kontrollstasjoner og helsestasjoner ga etter hvert tilbud om svangerskapskontroll. Mødrehygienekontorene har en annen historie. Den går tilbake til 1924, da det første mødrehygienekontoret åpnet i Oslo, og flere kom til på 1930-tallet. De hadde mødrene i sentrum, med tilbud om rådgivning om fødselskontroll, men de tilbød også kontroll av sped- og småbarn. Med lov om helsestasjoner av 1972 fikk kommunene ansvar for denne tjenesten. Etter at loven ble implementert i 1974, gikk både kontrollstasjoner og mødrehygienekontor inn i helsestasjonsvirksomheten.

Vår undersøkelse omhandler tidsrommet fra de første institusjonene kom, til loven om helsestasjoner ble vedtatt, og vi viser hvordan internasjonale barnehelse- og fødselskontrollbevegelser i starten av perioden inspirerte norske aktører. Vi er spesielt opptatt av to spørsmål: Hvordan tematiserte forkjempere og motstandere av fødselskontroll kvinners rettigheter og plikter, og hvilken rolle spilte frivillige filantropiske organisasjoner, politiske bevegelser, stat og kommune i kontrollstasjons- og mødrehygienesaken? Vi vil for det første vise at det viktigste varige skillet mellom aktørene og deres institusjoner ikke gjaldt barnekontroll versus fødselskontroll, men synet på fødselskontroll som rettighet; for det annet at både mødrehygienen og barnekontrollen alt i mellomkrigstiden ble hjulpet frem ikke bare av private, men også av offentlige aktører. At det offentlige bidro vesentlig også før vedtaket av loven om helsestasjoner i 1972, er mindre vektlagt i historiene om tiltak for fødselskontroll og barnehelse i tiårene før dette.

Materialet vår artikkel bygger på er, i tillegg til tidligere forskning, offentlige dokumenter (budsjettproposisjoner, meldinger og debatter i Stortinget), materiale fra mødrehygienekontorene i Oslo og Bergen, samt tekster fra Karl Evang og andre som engasjerte seg i arbeidet. Vi bruker videre en utførlig beretning om de første seks årenes virke ved den første kommunale helsestasjonen i Oslo (Toverud 1946) og beretninger om kontrollstasjoner og mødrehygienekontor fra de omfattende oversiktene over sosialt arbeid i Norge (Storsteen 1937, 1952, 1953). Kildene viser hvordan kontrollstasjoner og mødrehygienekontor ble framstilt og forstått av aktørene som drev dem, og hvordan de ble sett utenifra og ovenfra.

Forskningens todeling

I forskningen framstår gjerne kontrollstasjoner og mødrehygienekontor som institusjoner med helt forskjellige arbeidsområder (Schiøtz 2003: 239-247; Seip 1994: 106-110). I én forstand er det riktig. Historien om Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) etter 1945 viser for eksempel hvordan foreningen satset på kontrollstasjoner, men avgrenset seg fra fødselskontroll (Bjarnar 1996). Forskningen om mødrehygienekontorene legger på sin side mest vekt på seksualopplysning og prevensjon, som jo også var kontorenes viktigste oppgave, men underkommuniserer barnehelsearbeidet (Blom 1980; Danielsen 2000; Goller 1974). I arbeider om Katti Anker Møller er derimot hennes engasjement for barns livsforhold og helse og for fødselskontroll ført sammen (Haavet 1994; Lie 2008). Hennes kjente tale Frivillig moderskap fra 1915 gjennomsyres av krav om mødrebeskyttelse for å sikre barnas og mødrenes liv og helse, i tråd med kravene fra den internasjonale seksualreformbevegelsen (Elvbakken 2015). Der finner vi også holdningen om at fødselskontroll bør være en rett.

Perspektiver på rett og plikt

Den amerikanske historikeren Linda Gordon ser retten til fødselskontroll som del av et «modern citizenship», like viktig som «the fight for unions, the environment, jobs, and a fair tax structure» (Gordon 2012). Hun trekker trådene tilbake til seksualreformbevegelsen i Europa som alt på slutten av 1800-tallet og i USA på begynnelsen av 1900-tallet ville omforme «the nature of women’s rights – indeed of human rights – to include free sexual expression and reproductive self-determination» (Gordon1976: 207). Gordon introduserer med det fødselskontroll som en medborgerlig rett, en kvinnerett, og del av menneskerettighetene, og fra slutten av 1960-tallet ble reproduktive rettigheter inkorporert i menneskerettighetene.2

Ida Bull påpeker at enkelte leger i Norge midt på 1920-tallet talte om retten til barnebegrensning (Bull 1977: 403, 406). Ida Blom har funnet at oppfatningen om at kvinner selv måtte bestemme antallet barn de skulle få, var begynt å gjøre seg gjeldene blant unge overklassekvinner ved inngangen til 1900-tallet (Blom 1980: 119); derimot ikke blant arbeiderkvinnene. Blant arbeiderklassekvinnene var selvbestemmelse i høyden et «våpen i klassekampen» (Blom 1980: 144). Mot slutten av 1930-tallet var det likevel «antydning» til at fødselskontroll også dreide seg om kvinnenes frigjøring (Blom 1980: 146). Vi vil vise at synet på fødselskontroll som rett sto sterkt ikke bare hos grunnleggeren av mødrehygienekontorene, Katti Anker Møller, men fra 1920-tallet også blant arbeiderkvinnene. Dette perspektivet ble etter hvert også arbeiderbevegelsens.

Ordet plikt i sammenheng med fødselskontroll knytter vi til «health citizenship» eller «medical citizenship». Det angår på den ene siden samfunnets plikt til å beskytte borgernes helse, på den annen borgernes plikt til å ta de helsevalgene som er riktige for samfunnet (Porter 2011). Da blir retten til å bestemme barnetallet avhengig av hva som defineres som samfunnsmessige interesser; plikten kan så å si undergrave retten.

Borgernes plikt til å ta riktige valg er blitt mer vektlagt i de siste tiårene (Huisman og Oisterhuus 2014), men den svenske historikeren Annika Berg viser at Axel Højer, som i 1935 ble medisinaldirektør i Sverige, allerede i 1920-årene omtalte fødselskontroll som en del av et medisinsk medborgerskap. Samtidig som samfunnets bidrag til å holde innbyggerne friske ble større, ble fødselskontroll forutsatt å være en del av borgernes selvstyrelse: «individerna förutsattes kunne fostras til själva välja det som var bäst för samhället i det långa loppet» (Berg 2009: 149). At fattige ikke fikk for mange barn «framhölls som en förutsättning för individernas och samhällets hälsa» (Berg 2009: 150). I andre sammenhenger kunne flere barn være et mål, men i mellomkrigstiden var det velkjente toner i den ny-malthusianske bevegelsen og blant eugenikere at færre barn bidro til «bedre» barn og en sterkere nasjon (Gordon 1976: 303 ff.). Mange også utenfor disse bevegelsene istemte det. Ifølge Tove Mohr, Katti Anker Møllers datter, ble Møller tidlig på 1900-tallet inspirert av de engelske ny-malthusianernes arbeid for å bekjempe fattigdom ved å begrense barnetallet (Mohr 1968: 193-96), og Aina Schiøtz viser at befolkningskvalitet og samfunnsøkonomi var viktige hensyn i mellomkrigstidens diskusjon om befolkningsregulering (Schiøtz 2003: 239).

Perspektiver på frivillighet og offentlig velferd

I tillegg til spørsmål som angår rett og plikt, berører historien om mødrehygiene og barnekontroll forholdet mellom frivillighet, stat og kommune. Den lange linjen i velferdshistorien er at frivilligheten gikk i front for å etablere velferdsordninger, at kommunene ofte fulgte etter og noen ganger overtok ansvaret, mens staten påtok seg stadig flere oppgaver i etterkrigstiden (Grønlie 1991; Seip 1994). Det kunne ofte skje i et partnerskap, det Tore Grønlie omtaler som et velferdspolitisk spleiselag (Grønlie 2006). Dette er relevant for institusjonene vi ser på. Når det gjelder kontrollstasjonene, viser Ove Bjarnar for eksempel at NKS etter 1945 fikk politisk og økonomisk støtte til å drive dem, og ellers samarbeidet med myndighetene (Bjarnar 1996: 315 ff).

Ove Bjarnar, sammen med Siri Jørgensen Bjarnar, har også hevdet at det var de frivillige kvinneorganisasjonene, som NKS, som fremmet kvinneinteresser og ledet an i velferdspolitikken helt frem til 1970-tallet (Bjarnar og Bjarnar 2013: 591, 593). Gitt blant annet sanitetskvinnenes motstand mot fødselskontroll, som arbeiderbevegelsens kvinner definerte både som kvinnesak og velferdssak, passer ikke vår sak inn i en slik analyse. Det var uenighet blant kvinnene om fødselskontroll, og dermed var dette ingen «kvinneinteresse» alle entes om. Samtidig var det valgte stortingsrepresentanter, kvinner som menn, som støttet bevilgninger til mødrehygiene og kontrollstasjoner helt fra spørsmålet ble reist på 1930-tallet (Andresen og Elvbakken 2017).

Fram til annen verdenskrig – to institusjoner og to historier

Seksualopplysning og prevensjon var kontroversielt i perioden, blant annet fordi mange betraktet sex for sexens skyld som syndig og følgelig kampen for opplysning om og tilgang til prevensjon som moralsk forkastelig. Abort var forbudt og regulert i straffelovens § 245 fra 1902.3 Mødrehygienekontorene fikk liten støtte fra de store frivillige kvinneorganisasjonene, så selv om vi vil se barne- og fødselskontroll i sammenheng, hadde de to typene institusjoner ulike mål og oppgaver, og dessuten forskjellige inspirasjonskilder.

Kontrollstasjoner: for god ernæring mot spedbarnsdødelighet

Kontrollstasjonene i Norge har en forløper fra 1907. Da tok den første norske professoren i pediatri, Axel Johannessen, initiativet til en kontrollstasjon for barn ved Rikshospitalet.4 Han var opptatt av den høye og sosialt skjeve spedbarnsdødeligheten og viste at barn født utenfor ekteskap hadde høyere dødelighet enn andre. Gjennom sin internasjonale orientering og deltakelse i internasjonale konferanser hadde Johannessen fått særlig god innsikt i det franske arbeidet for å redusere spedbarnsdødeligheten, og modellen for hans kontrollstasjon var de franske spedbarnskonsultasjonene. Siden 1892 hadde de drevet opplysning og opplæring, og ved behov delt ut melkeblandinger (Berg 2009: 96-97). Hovedsaken var spedbarnsernæring, og pediatrien ledet virksomheten.

Berg viser hvordan Højer i mellomkrigstiden så konsultasjonene som et potensielt førsteklasses apparat for å styre og oppdra moderne borgere (Berg 2009). Det var et problem at arbeidet oftest var overlatt til frivilligheten – dermed manglet den styring som et offentlig engasjement kunne gi. I mange vestlige land, ikke bare de nordiske, ble det franske mønsteret med frivillige fulgt opp og under ulike navn ble lignende institusjoner etablert fra slutten av 1800-tallet og i de første tiårene av 1900-tallet (Weiner 1995: 54 ff.).

I Norge kom flere initiativer for å etablere kontrollstasjoner for barn. Én ble etablert ved fødeavdelingen i Bergen. Oslo menighetspleie startet én i 1911, og utvidet snart til tre. Bergen menighetspleie drev også en stasjon, det samme gjorde Bergen kommune. Menighetene hentet inspirasjon fra Danmark (Styr 1937: 336-73, 340). I Trondheim stod Frelsesarmeen for den første kontrollstasjonen, «Sildråpen», som åpnet i 1912 (Lande 2002). Den bidro med riktig melkeernæring til vanskeligstilte kvinners spedbarn. Arbeiderpartiets kvinnekonferanse i 1925 hadde barnepleiestasjoner på programmet. Katti Anker Møller innledet til diskusjon, og det ble vedtatt å henstille til partiet om å sette barnepleiestasjoner på valgprogrammet. Barnepleiestasjonene skulle være offentlige tiltak til beste for barns helse.5

Sanitetskvinnene åpnet «spebarnsklinikk og melkekjøkken» i Oslo i 1914 for kvinner som ikke ammet. Melkekjøkkenet ble siden lagt ned, men det ble etablert nye klinikker i hovedstaden og i Oslo omegn med til sammen seks åpningsdager i måneden (Styr 1937: 340). Kontrollen av spedbarna kunne utvides til barn opp til sju år, og til svangerskapskontroll. I sin omtale av NKS i 1937 skriver Jahn at foreningen drev to stasjoner i Oslo og om lag 40 andre steder (Jahn 1937: 807). Kontrollstasjonene var enkle å etablere, og de holdt gjerne til i menighetshus eller andre forsamlingshus. Distriktslegen, eller en annen lege, og sykepleier skulle være til stede ved kontrollene. Flere steder hadde sanitetskvinnene sanitetssøstre som stilte opp, og ellers var det organiseringen de sto for: De skaffet vekter og stelleutstyr, la til rette for en eller for flere åpningsdager i måneden, og de hjalp til ved kontrollene. For sanitetskvinnene hadde likevel tuberkulosearbeidet størst plass i mellomkrigstiden (Jahn 1937), noe som reflekterer at tuberkulosearbeidet var det viktigste forebyggende arbeidet i perioden (Ryymin 2009).

Ved utgangen av 1930-tallet, som vist i Social håndbok for Norge, var det fortsatt svært få kontrollstasjoner i Norge; i byene var det en håndfull og sanitetskvinnene drev om lag 40 stasjoner på landsbasis. I tillegg til det frivillige arbeidet hadde også noen kommuner etablert institusjoner under navnet helsestasjoner. Den første var Skedsmo (1936), så fulgte Rjukan og Tinn, og i 1939 åpnet Sagene kommunale helsestasjon i Oslo. Den ble ledet av pediateren Kirsten Utheim Toverud. Stasjonen nådde ut til mange barn, og både den og andre tok imot både spedbarn og småbarn. Det var dårlig tannhelse som motiverte til også å nå litt større barn; samtidig ble småbarnsalderen ansett som viktig for barnets senere utvikling (Toverud 1946: 10).

Pediateren Toveruds profesjonelle blikk var rettet mot barnet, særlig ernæringen, som også var sentral i kontrollstasjonsarbeidet. Fødselskontroll lå utenfor Toveruds profesjonelle interessefelt. I beretningen om Sagene helsestasjon 1939-1944 finnes rett nok et kapittel kalt «Mødrehygiene som den er gjennomført ved Helsestasjonen». Gravide fikk helsekontroll og ble gitt veiledning om kosthold og levevaner, men ikke opplysning om fødselskontroll eller seksualhygiene (Toverud 1946: 93 ff.). At Toverud ble medlem av Kristelig folkeparti (KrF) og tok initiativ til å opprette partiets kvinnelag, taler for at hun, som partiet, var motstander av fødselskontroll.

Vi har nevnt at professoren i pediatri, Axel Johannesen, hentet inspirasjon fra fransk politikk. Toverud hadde forbindelse til amerikansk pediatri både i mellomkrigstiden og etter andre verdenskrig (Schiøtz 2014: 36, 42). Hun så nok også til andre europeiske land, og i 1938 holdt hun et radioforedrag hvor hun roste Østerrike og Tyskland for å ha initiert offentlig «helsearbeid for mødre, spedbarn og småbarn» (Toverud 1938). Selv hadde hun gått inn for at kontrollstasjonene både måtte ta seg av småbarna og drive svangerskapskontroll for å få ned spedbarnsdødeligheten (Seip 1994: 108), og dette gjenfant hun i tysk og østerriksk offentlig politikk. Toverud kjente derimot neppe til den tvungne pronatalismen i Tyskland etter 1933, med forbud mot abort og prevensjon – bortsett fra for personer som ble betraktet som «mindreverdige» (Grossmann 1995: 137-165).

Mødrehygienekontorene: for kvinners rett over egen kropp

Mødrehygienekontorene tok utgangspunkt i kvinnenes og mødrenes situasjon. I sin kjente tale fra 1915, «Moderskapets frigjørelse», definerte Katti Anker Møller (1915: 92) fosteret som «en del av kvinnen selv», og dermed noe hun måtte ha full råderett over – slik «frihet og rådighet over ens egen kropp er et selvfølgelig retsgode for enhver som lever i en fri stat».6 Det var en krenkelse av kvinnen og et angrep på hennes frihet at det ikke var adgang til abort, og det gjaldt ikke minst siden kunnskap om prevensjon og adgang til prevensjonsmidler var begrenset og mange barn ville bli født inn i vanskelige kår. Mødre og barn måtte beskyttes, samtidig som kvinners råderett over kroppen måtte sikres. Dette sammenfaller med programmet for den internasjonale seksualreformbevegelsen (Elvbakken 2015). Møllers tale fra 1915 var et politisk manifest, hun talte for offentlig innsats for mødrehelse og opplysningstiltak, men hun talte ikke konkret om organiseringen av slike. Talen ble brukt som inspirasjon for etableringen av mødrehygienekontorer, som de fant for eksempel i Holland og i England.

I seksualreformbevegelsen ble det tatt til orde for at kvinner ikke trengte å være fødemaskiner, og radikale grupper, særlig av anarkister og syndikalister, reiste kampen for kjærlighet uten barn og for seksualitet uten frykt for svangerskap (Gordon 1978). Å redusere omfanget av illegale og farlige aborter var et viktig mål (Grossmann 1995). Mødrebeskyttelse dreide seg om å beskytte gravide i yrkeslivet, og forhold som å sikre inntekt og husvære for enslige mødre. Fram mot utbruddet av første verdenskrig var det organisering for denne kombinerte innsatsen i en rekke land, særlig i Tyskland, men også i Sverige og i Danmark.

Møllers tale må ikke minst ses i lys av at det i Norge anno 1915 var vanskelig å få tilgang til kunnskap om og adgang til prevensjon, selv om postordresalg av kondomer og pessar foregikk. Ikke engang hos legen kunne kvinnene vente å få hjelp (Bull 1977: 399-400). Straffeloven hadde bestemmelser mot opplysning om prevensjon i § 377. Det var faktisk ikke lovlig før på 1970-tallet, selv om bestemmelsene sjelden ble håndhevet (Blom 1980: 192). I 1922 kunne Det medisinske fakultet ikke anbefale å dele ut opplysningsbrosjyrer som Møllers oversettelse av den engelske mødrehygienekontor-gründeren Mary Stopes «Brev til utslitte mødre» (Bull 1977: 402-03; Blom 1980: 204-05). Flertallet var ikke mot opplysning, men legene selv måtte stå for den. Et mindretall mente derimot opplysning ville bety «nationens selvmord» og fremme usedelighet.

I tråd med den radikale seksualpolitikken åpnet Møller og arbeiderbevegelsens kvinner i 1924 det første mødrehygienekontoret i Norge. Arbeiderkvinnene arbeidet for å sikre offentlig støtte, og i 1932 bad Rikstrygdeverket Det medisinske fakultet utrede om opprettelse og drift av slike kontorer hadde så stor medisinsk og sosialhygienisk betydning at de burde få støtte fra trygdekassen (Hoel, 1933: 239). I 1932, i krisetiden, ble det flertall for opplysning og for at mødrehygienekontorene hadde stor betydning. Medisinaldirektøren og stadsfysikus i Oslo hadde inspisert oslokontoret og konkluderte med at det dekket et stort sosialt behov og dessuten bidro til å hindre de «kriminelle aborter» (Hoel 1933: 240). På bakgrunn av denne anbefalingen godtok Rikstrygdeverket at de lokale trygdekassene gav støtte til mødrehygiene, men bare dersom de hadde tilgjengelige fondsmidler.

Oslo mødrehygienekontor var et aksjeselskap, og blant aksjehaverne var både Arbeiderpartiets og Norges kommunistpartis kvinneorganisasjoner (Mathisen 2009). Formålsparagrafen besto av fire punkter: å spre seksuell opplysning, gi sakkyndig veiledning i bruk av uskadelige prevensjonsmidler og å forhandle eller utdele slike, å undervise kommende mødre i svangerskapets helselære, spedbarnsstell og ernæring, hjelpe med å skaffe «praktisk og rimelig» spedbarnsutstyr, og endelig å hjelpe til med å etablere mødrehygienekontor andre steder.7 Spedbarnskontroll hadde altså plass ved siden av seksuell opplysning og prevensjonsopplysning, og kontoret tilbød også praktisk hjelp. Siden abort var forbudt, kunne kontoret bare bidra med å henvise videre til lege, men det var i samtiden neppe tvil om hva som var Møllers syn i abortspørsmålet. Etter at Mohr i 1926 trakk seg tilbake (Mohr 1968: 206), videreførte arbeiderkvinnene innsatsen og krevde opphevelse av straffelovens forbud mot abort (§ 245) ved en rekke anledninger. At abort ble legalisert i Sovjetunionen fra 1917 inspirerte i mange land til krav om legalisering av abort (Grossmann 1995). I de skandinaviske landene ble det utarbeidet forslag til abortlover midt på 1930-tallet. Danmark og Sverige fikk relativt restriktive abortlover i 1937 og 1938. Straffelovrådets forslag til abortlov i Norge fra 1935 ble imidlertid ikke behandlet. På den ene siden mobiliserte arbeiderkvinnene sterkt til støtte for et liberalt lovforslag, på den annen mobiliserte religiøse organisasjoner sterkt mot. Det var mange grunner til at noe lovforslag ikke ble fremmet. Et lovforslag ble etterlyst i Stortinget i 1939, men regjeringen ville avvente erfaringer fra Sverige og Danmark før den la fram sitt forslag.8

Etter at mødrehygienekontoret i Oslo var åpnet, bidro flere arbeiderkvinnelag til å etablere nye mødrehygienekontorer. Sosialistiske legers forening, etablert i 1931, og Populært tidsskrift for seksuell opplysning, gikk kraftfullt inn for prevensjons- og seksualopplysning, med mødrehygienekontorene som en institusjon for dette. I Social håndbok for Norge i 1937 ga legen og sosialisten Nic. Hoel en status for arbeidet. Det var kontor i Oslo, Drammen, Skien, Odda, Trondheim, Harstad, Ålesund, Narvik og Bergen. Det hadde også vært kontor i Stavanger, men det hadde måttet legge ned som følge av økonomiske problem. Det ble arbeidet for å åpne kontorer i Hamar, Tromsø, Rjukan, Hønefoss, Sandefjord og Tønsberg (Landsforeningen for mødrehygiene, beretning for 1934).9 Andre steder som nevnes er Sarpsborg, Moss, Halden, Fredrikstad og Berlevåg (Blom 1980: 207).

Det kunne ta lang tid å få etablert et mødrehygienekontor – ofte var den lokale motstanden stor. Arbeiderkvinnene i Bergen begynte planleggingen i 1930, men først i 1936 ble kontoret åpnet, i samarbeid med den borgerlige Bergens Kvinnelige Diskusjonsklubb og med kommunal støtte. Kanskje tok det så lang tid fordi motstanden var særlig sterk i hjemfylket til det nystiftede KrF. Motstanden gjaldt to forhold, moral og befolkningspolitikk, begge typiske argumenter mot mødrehygienekontor. Moralvernforeningen argumenterte mot kommunalt bidrag fordi samfunnet da sanksjonerte «den moralske utglidning». Overlegen ved Kvinneklinikken hadde også moralske anfektelser, men fulgte en annen linje: Det ville bli «den hvite rases undergang» hvis barnebegrensningen i Europa skulle fortsette.10 Dette var et kjent syn fra den europeiske fødselskontrolldebatten (Gordon 1976: 142 ff.; Bashford 2014: 108 ff.), likeså fra den norske (Bull 1977: 414-16). Kvinnene kunne ikke tillates selv å bestemme hvor mange barn de ville føde; globale interesser, nasjonens og hele Europas fremtid sto på spill. Særlig aktivt ble nedgangen i fødselstallene i Norge brukt mot mødrehygienekontorene: Blant gifte kvinner mellom 15 og 44 år hadde den sunket med nesten 36 % fra 1920 til 1930 (Blom 1980: 60-63).

Karl Evang, som i 1938 ble medisinaldirektør og Axel Højers norske kollega, argumenterte derimot kraftig mot at lave fødselstall skulle hindre utbredelse av prevensjon. Fødselskontroll var viktig for et samliv uten frykt for barn og for kvinners rett til å velge når de skulle få barn.11 Befolkningsutviklingen ble imidlertid også brukt som argument for fødselskontroll. I de øvre sosiale lag ble det født færrest barn, og det var frykt for at den skjeve sosiale fordelingen kunne å føre til økte sosiale utgifter og, ikke minst, dårligere befolkningskvalitet. Legen og venstrepolitikeren Ingeborg Aas argumenterte for at mødrehygienekontorene kunne spille en viktig rolle for å utjevne fødselshyppighetens sosiale «misforhold»:

Hvis man vil oppnå en utjevning slik at fødselshyppigheten ikke skal fortsette å avta forholdsvis mest i de skapende og mest begavede familier, kan det nok ikke oppnåes ved at tvinge disse til at sette flere barn til verden. Men den kan opnåes ad en annen vei. At gjøre de andre befolkningselementer delaktige i den kunnskap som de førstnevnte øiensynlig er i besiddelse av. Menneskesamfundet er nu engang ikke innrettet som et stutteri, hvor man efter behag kan sette på det verdifulle avkom og hindre rasket fra at leve op. Men (…) får vi først mødrehygienekontor, så vil nok læger, sykepleiersker, jordmødre, kanskje en og anden sjælesørger og andre sosialt interesserte som har innpass i slummens rike, vite at benytte sig av dem og sende de rette av gårde.12

Det var langt fra Møllers tale om moderskapets frigjørelse i 1915 til denne eugenisk inspirerte argumentasjonen for mødrehygiene i 1934. Det var også langt fra arbeiderkvinnene i Bergen, som understreket «sin uavviselige rett, selv at bestemme hvor mange barn de under de givne forhold ønsker».13 Samtidig viser internasjonal fødselskontrollhistorie at «fødselskontrollørene» allierte seg med eugenikerne for å oppnå det de ønsket, dels fordi de støttet tenkningen (Bull 1977: 417), dels fordi de ikke helt trodde på kraften i sin egen argumentasjon (Lennerhed 2002: 49 ff). Slik er det ikke overraskende at «befolkningskvalitet» ble et argument også i den norske debatten for fødselskontroll, men gitt Møllers, Evangs og arbeiderkvinnenes utgangspunkt – kvinners rett til selv å bestemme – var dette en annen argumentasjonslinje: De fattige kvinnene skulle påvirkes til å gjøre det samme som deres mer velstående medsøstre allerede gjorde fordi det var bra for samfunnet. Det var Højers helseborgerskap som ble mobilisert.

Formannskapet i Bergen vedtok til slutt å støtte mødrehygienekontoret, men ikke uten betingelser. Det måtte føres journal «for hvert enkelt tilfelle hvor antikonceptionelle midler gis (…). «Der angis motiveringen for at disse midler er gitt, undtagen hvor vedkommende kvinne er henvist fra lægen».14 Rikstrygdeverket innførte en lignende kontrollklausul da det i 1933 godtok at trygdekassen kunne støtte mødrehygienekontorene, og Det medisinske fakultet argumenterte for å føre et nøyaktig kartotek «med uttømmende oplysninger om samtlige tilfelder slik at indikasjonene og rammen for kontorets virksomhet stadig lar sig kontrollere».15 Prisen for offentlig støtte var at det skulle være samfunnsmessig kontroll med hvem som fikk prevensjon og hvorfor de fikk det.

Statlige bevilgninger til kontrollstasjoner og mødrehygienekontorer

I 1938 kom den første statlige bevilgingen til kontrollstasjoner og mødrehygienekontorer. Det var strid i Stortinget, ikke om å gi støtte til kontrollarbeidet, men til mødrehygienen. Arbeiderpartiet som regjeringsparti sikret støtten, under store protester særlig fra de to representantene fra KrF. Støtten til disse institusjonene var del av en post for forebyggende helsearbeid (Andresen og Elvbakken 2017). Selv med konflikt ble det flertall i Stortinget for støtte også til mødrehygienekontorene. Mot slutten av 1930-tallet levde dermed institusjonene så å si side ved side, tross ulik praksis: Mødrehygienekontorene inkluderte spedbarnskontroll, men omvendt holdt de fleste kontrollstasjonene seg langt borte fra prevensjonssaken.

Dette skillet fikk stor betydning under 2. verdenskrig, da NS-regimet stengte og avviklet mødrehygienekontorene. Dermed ble deler av den tyske politikken for fødselskontroll også til politikk i Norge. Kontrollstasjonene fikk derimot ros på grunn av sitt viktige arbeid for spedbarna.16 Ikke dermed sagt at de ble drevet uten innblanding. NKS oppsummerte krigsårene med at myndighetene søkte å gripe inn, men at foreningen berget kontrollstasjonsarbeidet «ved å møte kravene med bestemte avslag» (NKS 1946: 198).

Mødrehygiene, barnekontroll og stat etter 1945

Ved fredsslutningen stod mødrehygienekontorene på bar bakke, og motstanden mot fødselskontroll var ikke blitt borte i løpet av krigen. Men den ble svakere etterhvert, ikke minst etter at Norges første abortlov ble vedtatt i 1960. Kontrollstasjonene hadde derimot kunnet ekspandere under krigen, og fortsatte med det etter fredsslutningen.

Gjenoppbygging

Sanitetskvinnene hadde om lag 40 stasjoner i 1937, i krigsårene økte foreningens helsestasjoner sterkt, og i 1946 kunne NKS skilte med hele 270 kontrollstasjoner (NKS 1946: 197). Mange kommuner bidro til å re-etablere mødrehygienekontorer etter krigen. Bergen mødrehygienekontor fikk for eksempel kommunalt bidrag, samt støtte fra Bergen Trygdekasse, Hordaland Trygdekasselag og Laksevåg kommune. Til sammen utgjorde dette i 1946 rundt ¾ av kontorets nettoinntekt.17 Andre kommuner bidro også, eller etablerte mødrehygienekontor eller helsestasjoner med prevensjonsopplysning (Evang 1947: 58-60).

Fra 1947 inngikk antall kontrollstasjoner i offentlig helsestatistikk, men det ble ikke skilt mellom hvem som drev stasjonene.18 Dette året var det i underkant av 500 stasjoner, hvorav 63 var i byene. Ti år senere, i 1957, var antallet økt til drøyt 1300, med 112 stasjoner i byene. I 1952, da det var 1050 stasjoner, drev Sanitetsforeningen halvparten (Klem 1953: 438-443). I 1963 var 250 av landets 1400 helsestasjoner kommunale (Det norske arbeiderparti 1964). Forfattere som skriver om antallet stasjoner (som Sundal 1952) vektlegger forskjeller mellom de store helsestasjonene i byene og de små kontrollstasjonene i bygdesamfunn, som kunne ha bare én åpningsdag i måneden. Det var uansett en omfattende utbygging av kontroll- og helsestasjoner i etterkrigstiden. Mens det i de store byene ble bygd ut offentlige helsestasjoner med bredt tilbud, var mønsteret utenfor byene at sanitetskvinnene i større grad tok seg av små og enkle stasjoner, med korte og sjeldne åpningstider. Dette innebar også at kvinner i byene lettere kunne oppsøke stasjoner som gav prevensjonsopplysning og råd om prevensjon, enn kvinner på landet – der slike tilbud ikke fantes.

Helsedirektør Evang var ikke fornøyd med helsestasjoner eller kontrollstasjoner som ikke inkluderte fødselskontroll. I programmet for å gjenreise folkehelsa framhevet han veiledning i prevensjon som like viktig som barnekontroll og kontroll av gravide (Evang 1947: 57). Alle burde ha tilgang til kunnskap om hvordan de kunne beskytte seg mot uønsket graviditet og hvor de skulle henvende seg: «Mødrehygienekontorene gir denne kunnskap, og bidrar derved positivt til å bygge opp kvinnens legemlige og sjelelige helse, muliggjøre mere harmoniske ekteskap, og forebygge skilsmisser, samtidig som kontorene ved sin virksomhet er et ledd i kampen mot de sunnhetsfarlige kvakksalverabortene» (Evang 1947: 58).

Evang ville bygge ut kontorer som ga veiledning og solgte prevensjon over hele landet, i samarbeid med kommuner, organisasjoner og enkeltpersoner. På Stortinget var imidlertid prevensjonsopplysning fortsatt et stridspunkt. Det ble klart i mai 1946, da Stortinget behandlet innstilling fra helsekomiteen om bevilgning til «ymse medisinale formål», deriblant kontrollstasjoner (B. innst. S. nr. 77, 1946). Noen av stasjonene drev, het det i saksframlegget, opplysning om prevensjon og salg av prevensjonsmidler. Det reiste seg protester fra KrF i allianse med høyrekvinnen Claudia Olsen. To argumenter gikk igjen: At det nå «for samfunnets eksistens» var viktigere enn noensinne med folkevekst, og at det ikke kunne være riktig at staten støttet en virksomhet som ville fremme «løse forbindelser» og umoral (St. forh.1946: 873). Argumentene var som i mellomkrigstiden, men befolkningspolitiske argument var tydeligere. Noen kunne likevel godta prevensjonsveiledning for gifte, på medisinske og sosiale indikasjoner, men for all del ikke fritt til enhver.

I diskusjonen ble kjente sosiale og medisinske argumenter for fødselskontroll presentert. De pekte i retning av en ny velferdspolitikk. Rettighetsperspektivet var sterkt representert. Da Arbeiderpartiets Rakel Seweriin siterte Møllers motto «vi elsker morskapet og vil dets vel, men under full frihet og eget ansvar», var det en klar referanse til retten til fødselskontroll (St. forh. 1946: 882). Det radikale rettighetsperspektivet fra begynnelsen av 1900-tallet var altså ikke glemt, og Svein Olsen Øraker, også Arbeiderpartiet, formulerte med stor selvfølgelighet hele spørsmålet om fødselskontroll som et spørsmål om rett (St. forh. 1946: 886): «Skal folk selv ha rett til å bestemme om de vil ha barn, eller skal det overlates til tilfeldighetene? Eller rettere kanskje: Skal det offentlige hjelpe til å sette folk i alminnelighet i stand til å gjøre bruk av en slik selvbestemmelsesrett?» Ragna Karlsen, Arbeiderpartiet, talte om rett med begrepet frihet (St. forh. 1946: 893): «Kvinnene selv må få lov til å bestemme hvor mange barn de skal ha (…). Det ropes om frihet. Men jeg vil spørre om det ikke er den største frihet at et menneske selv får lov til å bestemme over seg selv.»

Sosialkomiteens forslag ble vedtatt (69 mot 37). Selv om budsjettposten ble diskutert på 1940- og 50-tallet, fortsatte Stortinget å bevilge penger til mødrehygiene- så vel som til kontrollstasjonsvirksomhet. Bare få kontrollstasjoner ga veiledning i bruk av prevensjon, i 1948 var det bare 36 av 175 stasjoner som søkte om statlig støtte, og bare de færreste av disse igjen gjorde det systematisk (Iversen 1952: 210). At det var så få, var trolig grunnen til at Helsedirektoratet i 1948 ga nye retningslinjer for tildeling av midler: Det forutsattes at det ble gitt veiledning om prevensjon (Iversen 1952: 211; Strøm 1956). Den radikale helsedirektør Evang, som hadde vært redaktør av Populært tidsskrift for seksuell opplysning på 1930-tallet, hadde altså fortsatt opplysning om seksualitet og prevensjon på programmet.

Den vanskelige balansen: Prevensjonsopplysning i private kontrollstasjoner

I Sanitetsforeningen ble det åpen strid om prevensjonsopplysning i 1948. Spørsmålet ble aktualisert av Helsedirektoratets retningslinjer for å kunne søke bidrag fra Stortingets engangsbevilgning på mer enn to millioner til helsestasjonene i 1948 (St. meld.34, 1950). I tillegg var det konkurranse: I Bodø var Sanitetskvinnene i 1948 bekymret for at kvinner heller ville søke til et planlagt kommunalt mødrehygienekontor enn til foreningens kontrollstasjon. Derfor ville de starte med prevensjonsveiledning (Bjarnar 1995: 102). Hovedstyret i NKS fulgte opp og vedtok ny instruks for foreningens kontrollstasjoner i november 1948. Stasjonene skulle gi kvinnene «nødvendig veiledning i prevensjon» på «medisinske og sosiale indikasjoner». Stasjonene burde også kunne gi veiledning i «løsning av seksuelle vansker hos de kvinner som av slike grunner søker stasjonen» (Bjarnar 1995: 102). Gitt at så få kontrollstasjoner hadde tatt opp fødselskontroll, tross forventninger om at de skulle det, kan det overraske at ledelsen i NKS nå var innstilt til å følge direktoratets linje. Ledelsen var imidlertid langt mer radikal enn medlemmene, som ikke ville at stasjonene skulle befatte seg med prevensjon. Hele den foreslåtte bestemmelsen ble dermed fjernet, til tross for at den underveis var blitt svært modifisert, men sanitetskvinnene fortsatte å få statsstøtte, selv uten å gi slik veiledning.

Bjarnar og Bjarnar hevder at stemmeretten hadde liten betydning for å fremme kvinners samfunnsmessige og politiske interesser før 1970, men at kvinner fikk makt og innflytelse gjennom de frivillige organisasjonene, ikke minst NKS (Bjarnar og Bjarnar 2014). I dette tilfellet kan vi si NKS hadde makt til å hindre at egne kontrollstasjoner skulle bidra til å spre kunnskap om og adgang til prevensjon. Andre holdt fødselskontroll for å være ikke bare i kvinners interesse, men en kvinnerett, og støtten til dette kom fra Stortinget. Forkjemperne for fødselskontroll hadde talskvinner – og talsmenn – der som år etter år frontet saken og bidro til at bevilgningene ble sikret (Andresen og Elvbakken 2017). Stortinget kunne nok i noen saker oppfattes som kvinnefiendtlig, men det kunne også frivillige kvinneorganisasjoner.

I denne saken var statlige myndigheter nokså rause. Selv om Helsedirektoratet forutsatte at alle som fikk statlige midler skulle gi prevensjonsopplysning, fikk sanitetskvinnene over 40 % av den store bevilgningen fra 1948. Sanitetskvinnene var for viktige i barneomsorgen til at de kunne settes til side, og Helsedirektoratet hadde dessuten nært samarbeid med dem på en rekke andre felt. Så tross forutsetningen, ga bare 132 av 1200 helsestasjoner prevensjonsopplysning i 1954. Samme år stemte 19 stortingsrepresentanter for at bare «syke og veike gifte kvinner» under legekontroll kunne få prevensjonsveiledning, og 52 for at bare gifte kvinner med medisinsk-sosiale problemer kunne bli informert (Andresen og Elvbakken 2017). I 1964 var antallet stasjoner som ga opplysning enda lavere, bare 80 av 1400. Dette sier imidlertid ikke noe om hvor stor andel av kvinnene som soknet til stasjoner som gav veiledning. Abortloven, som også trådte i kraft i 1964, var restriktiv, så retten til å bestemme over barnefødslene var ikke oppnådd.

Lov om helsestasjoner og helsetiltak blant barn

Vi kan kanskje ikke vente at kvinners rett til å bestemme barnetallet skulle nedfelles i lov om helsestasjoner, men vi kan vente at fødselskontroll ble tematisert i diskusjonen om helsestasjonens oppgaver. Skjedde det? Lov om helsestasjoner og helsetiltak blant barn m.v. (Ot.pr. nr. 65 (1970-71) ble fremmet av sosialministeren i Trygve Brattelis første regjering, Odd Højdahl, i mai 1971. Loven skulle også dekke familieplanlegging (Ot. Prp. nr. 65: 1); et begrep som omfattet kontroll med både antall og avstand mellom barn uten å bruke begreper som fødselskontroll eller mødrehygiene. Lovarbeidet var forberedt med en statsråd fra KrF i Sosialdepartementet, partiet som helt fra 1930-tallet hadde vært svært kritisk til mødrehygienekontorenes arbeid og til alle planer om økt vekt på prevensjonsveiledning og særlig til det å gi slik veiledning til alle, også ugifte kvinner (Andresen og Elvbakken 2017). Dette kan bidra til å forstå at begrepene mødrehygiene og fødselskontroll ikke ble brukt. Å bruke ordet familieplanlegging knyttet også slik opplysning mer til etablerte, gifte kvinner enn til unge og ugifte kvinner, som ønsket prevensjonsopplysning kanskje uten planer om å danne familie.

Loven bygde på innstilling fra et utvalg oppnevnt av Norsk pediatrisk selskap, under regjeringen Borten og da Egil Aarvik var sosialminister. Det skulle utrede forebyggende helsearbeid blant barn (Ot. prp. nr. 65: 1; 7), og innstillingen sa ingenting om familieplanlegging. Det gjorde heller ikke selve lovteksten, men Sosialdepartementets merknad til lovens § 1 understreket at den også omfattet «veiledning i familieplanlegging» (Ot. prp. nr. 65: 16). Nå var statsråden igjen fra Arbeiderpartiet, og han gav støtte til helsedirektør Evangs kommentar til proposisjonen: «I dagens samfunn kan man vanskelig forestille seg helsestasjonsvirksomheten for mor og barn uten at det gis et bredt tilbud om familieplanlegging» (Ot. prp. nr. 65: 9). Tiden hadde så å si løpt fra de mest restriktive holdningene til prevensjon. I forskrift om godkjenning av utgifter for helsestasjonenes drift, ble «utgifter til veiledning i familieplanlegging» inkludert (Kgl. res. av 29. mars 1974), men prevensjonsveiledning ble allerede dekket av folketrygden «på linje med annen konsultasjon hos lege» (Ot. prp. nr. 65: 10). Da kommunene overtok ansvaret for helsestasjonene i 1974, hadde staten lenge betalt utgifter til skyss for helsepersonell, vaksiner og utstyr, mens fylkeskommunene fra 1957, da lov om helsesøstertjeneste ble vedtatt, hadde dekket utgiftene til helsesøstrene som arbeidet ved stasjonene. Mange kommuner dekket også øvrige utgifter (Ot.prp. nr. 65 (1970-71: 2).

Dermed skulle både kontrollstasjonenes og mødrehygienekontorenes oppgaver omfattes av helsestasjonsloven, selv om mødrehygiene ikke ble nevnt spesielt av utvalget som laget utkast til lov og heller ikke i lovteksten. Sosialdepartementet tok imidlertid Evangs linje til følge, slik at konkretiseringen av hva loven omfattet alltid tok med «familieplanlegging». Ved at stortingsdebatten handlet om helsearbeidet for barn og unnlot å ta opp mødrehygiene, prevensjon eller familieplanlegging, var det konsensus som preget lov om helsestasjoner. Alle partier var, som Bergfrid Fjose (KrF, sosialminister fra oktober 1972) uttrykte det, svært fornøyde med helsestasjonsloven (St. forh.1972: 586). Debatten om hele retten til få bestemme barnetallet var imidlertid langt fra over. Abortspørsmålet var svært kontroversielt, med mobilisering både for liberalisering og for innstramning av loven fra 1960.

Rett, plikt og tvang i en nokså radikal stat

Den var Katti Anker Møller og arbeiderbevegelsens kvinner som aller først talte om og krevde kvinners rett til å kunne bestemme når og hvor mange barn de skulle føde. Som del i arbeidet for fødselskontroll etablerte de mødrehygienekontor som institusjoner for dette. Fra 1920-tallet talte radikale leger om selvbestemmelsesrett, med Tove Mohr og Karl Evang som tydelige talspersoner. Alliansen vedvarte lenge, og i helsedirektør Evang (fra 1938) hadde arbeiderkvinnene en sterk alliert. Programmet for Møller, arbeiderkvinnene og sosialistene var inspirert av den internasjonale seksualreformbevegelsen. Argumentene for seksualopplysning, prevensjon og også for legalisering av abort gjaldt liv og helse, men det skulle også legges til rette for seksualliv uten frykt for stadige barnefødsler.

Blant noen av dem som på 1930-tallet støttet mødrehygienekontorene, var den samfunnsmessige plikten også et tema, spesielt som et ansvar for å opplyse «de andre»; de som ikke burde forplante seg av hensyn til befolkningens kvalitet, egen helse eller samfunnets utgifter. Det må ses i lys av den den ny-malthusianske, men særlig den eugeniske tenkningens utbredelse i perioden. Spørsmålet om barnebegrensning ble likevel ikke konsekvent knyttet verken til rettighet eller plikt; det kunne også være moralsk, religiøst, eller sosialt betinget.

Prevensjonsopplysning ble et vanskelig tema for sanitetskvinnene på 1940-tallet. Ett lokallag ønsket å tilby slik opplysning og sentralstyret var først positivt, men det ble møtt av en svært sterk motstand, og planene om et slikt tilbud ble skrinlagt etter kort tid. Foreningen drev ikke slik virksomhet, selv om det egentlig krevdes for å oppnå statsstøtte. At støtten likevel kom, skyldtes nok at NKS opparbeidet seg en sterk posisjon ikke bare på barnekontrollens område, men også på andre felt. Samtidig drev også menigheter og andre frivillige organisasjoner kontrollstasjoner, og mødrehygienekontorene utførte også barnekontroll. Både statlige og kommunale aktører var dessuten på banen. Dermed finner vi det rettest å si at kontrollstasjonene inngikk i et velferdspolitisk spleiselag, slik tilfellet var på mange andre felt (Grønlie 2006). Frivillige aktører spilte en viktig rolle, men stat og kommune, særlig byene, bidro stadig mer. Det gjaldt også for mødrehygienekontorene.

Mødrehygienekontorene tilbød svangerskaps- og barnekontroll og gav prevensjonsopplysning, adgang til å kjøpe prevensjonsmidler og henvisning til lege i spørsmål om abort. Både Anne Lise Seip (1991) og Tore Grønlie (1991) har vist at velferdspolitikk før 2. verdenskrig ofte var radikal bypolitikk. Mødrehygienekontorene plasserer seg inn i et slikt mønster. Det var helst i byene det var befolkningsgrunnlag og radikale som kunne etablere slike institusjoner. Helsedirektoratet under Evangs ledelse bidro til at Stortinget belønnet politikken, mens den medisinske eliten fikk trygdekontorene på banen under krisen, i 1932.

Da kommunene fikk ansvaret for helsestasjonene med loven fra 1972, sa ikke lovteksten at de skulle drive prevensjons- og seksualopplysning. Loven var forberedt av et utvalg nedsatt av Norsk pediatrisk selskap, i en tid med statsråd Aarvik fra KrF i Sosialdepartementet. Utvalget konsentrerte seg om barna, pediatriens målgruppe, og var ikke opptatt av barnebegrensning. Helsedirektoratet med Evang som sjef og Sosialdepartementet i Brattelis første regjering skrev imidlertid familieplanlegging inn som intensjon og i forskrift.

Unge, barnløse og gjerne ugifte kvinner sto imidlertid fortsatt på sidelinjen, for helsestasjoner for mor og barn var ikke nødvendigvis det sted de ville oppsøke for å få prevensjon. De var heller ikke fornøyde bare med det, og mange kom til å delta i 1970-tallets aksjoner for at retten til abort skulle bli en selvsagt del av retten til å bestemme over egen kropp – eller, i pakt med Linda Gordons påstand, en av medborgerskapets helt grunnleggende rettigheter.

Litteratur

Andresen, Astri og Elvbakken, Kari Tove 2017. «Karl Evang og mødrehygienesaken. Om lojalitet, nøytralitet og faglig uavhengighet i helseforvaltningen (1938-1972)». Norsk statsvitenskapelig tidsskrift 2017 (2), 137-154. DOI: 10.18261/issn.1504-2936-2017-02-03
 
Bashford, Alison 2014. Global Population. History, Geopolitics, and Life on Earth. USA: Columbia University Press.
 
Berg, Annika 2009. Den gränslösa hälsan: Signe och Axel Höjer, folkhälsan och expertisen. Doktoravhandling, Institutionen för idé- och lärdomshistoria, Uppsala Universitet.
 
Bes.O.nr.101 (Jfr.innst.O.nr.57): 5.juni 1972: vedtak av lov om helsestasjoner og helsetiltak blant barn m.v.
 
Bjarnar, Ove 1995. Veiveiser til velferdssamfunnet. Norske Kvinners Sanitetsforening 1946-1996. Oslo: Norske kvinners sanitetsforening.
 
Bjarnar, Ove og Siri Jørgensen Bjarnar 2013. «Statsborgere utan medborgerskap? Om den politiske betydningen av stemmerettsbevegelsen ca. 1890-ca. 1970». Historisk Tidsskrift 92 (4): 563-623.
 
Blom, Ida 1980. Barnebegrensning – synd eller sunn fornuft. Bergen, Oslo, Tromsø: Universitetsforlaget.
 
Bull, Ida 1977. «Norske legers holdning til spørsmålet om barnebegrensning». Historisk Tidsskrift 56 (4): 398-342.
 
Danielsen, Hilde 2000. Dei moderne kvinnene i Odda. Ein studie av mødrehygiene og barneavgrensning i mellomkrigstida. Bergen: Spartacus.
 
Det norske arbeiderparti 1965 Kvinnens plass er hvor? Oslo: Tiden,
 
Elvbakken, Kari Tove 2015. «Katti Anker Møllers tale «"Moderskapes frigjørelse»: inspirasjonskilder og kontekst». Tidsskrift for velferdsforskning 18(4): 306-317.
 
Evang, Karl 1947. Gjenreisning av folkehelsa. Oslo: Fabr. & Sønners Forlag.
 
Goller, Anne-Lise 1974. Katti Anker Møller og opprettelsen av mødrehygienekontoret.Hovedoppgave i historie, Historisk institutt, Universitetet i Oslo.
 
Gordon, Linda 2012. «Citizenship and the Right to Birth Control». Dissent, fall 2012: 60-64.
 
Gordon, Linda 1976. Woman’s Body, Woman’s Right. A Social History of Birth Control in America. New York: Grossman Publishers.
 
Grossmann, Atina 1995. Reforming Sex: The German Movement for Birth Control and Abortion Reform 1920-1950. New York: Oxford University Press.
 
Grønlie, Tore 1991. «Velferdskommunen». I: Anne Hilde Nagel (red.): 1991. Velferdskommunen. Bergen: Alma Mater, 43-52.
 
Grønlie, Tore 2006. «Norwegian General Hospitals, 1970–2002: County Ownership—An Interlude between Welfare Localism and State Direction». Medical History 50 (2): 189-208.
 
Hoel, Nic 1933. «Fødselsreguleringens historie (Retningslinjer for mødrehygienekontorene)». Populært tidsskrift for seksuell opplysning: 229-252.
 
Hoel. Nic. 1937. «Mødrehygienekontorene». I: Einar Storsteen (red): Social Håndbok for Norge. Oslo: Foreningen for socialt arbeide: 158-164.
 
Huisman, Frank og Harry Oosterhuis (eds.) 2015. Health and Citizenship: Political Cultures of Health in Modern Europe (Studies for the Society for the Social History of Medicine). London og New York: Routledge.
 
Haavet, Inger Elisabeth 1994. «Befolkningspolitikk og familiepolitikk» i Bjørnson, Øivind og I. E. Haavet, Langsomt ble landet et velferdssamfunn. Trygdens historie 1894-1994. Oslo: Ad Notam, Gyldendal.
 
Innst.O.nr.57 (1971-72): Innstilling fra sosialkomiteen om lov om helsestasjoner og helsetiltak blant barn m.v. (Ot.prp. nr. 65 for 1970-71).
 
Iversen, Trygve 1952. «Mødrehygienekontoret». I: Storsteen (red.): 208-211.
 
Jahn, Martha 1937. «Om Norske kvinners sanitetsforening» I: Storsteen (red): 804-809.
 
Johannessen, Axel 1902. Dødeligheden i Norge af Børn under 1 Aar, Videnskabsselskabets Skrifter, nr. 4. Kristiania: Dybwad.
 
Klem, Evy 1953. «Norske kvinners sanitetsforening». I: Storsteen (red.): 438-442.
 
Lande, Ragnhild E. 2002, «Sildråpen» – hedret med et veinavn», Årbok for Strinda historielag: 62-70.
 
Lennerhed, Lena 2002. Sex i folkhemmet. Uppsala: Gidlunds forlag.
 
Lie, Anne Mette 2008. Tre generasjoners kvinnepolitikk. Katti Anker Møller, Tove Mohr og Tove Pihls familiepolitiske arbeid 1900-1987. Masteroppgave, Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap, Universitetet i Bergen.
 
Lov av 16. juni 1972 om helsestasjoner og helsetiltak blant barn m. v. med Departementets forskrifter av 29. mars 1974.
 
Mathisen, Eva Marie 2009. «Husmorkommunisme. Kvinnepolitikk i Norges Kommunistiske Parti i 1920-åra», Arbeiderhistorie: 189-207.
 
Mohr, Tove 1968. Katti Anker Møller: en banebryter. Oslo: Tiden Norsk Forlag.
 
Møller, Katti Anker 1915. «Moderskapets frigjøring». I: Inger Elisabeth Haavet, (red) (1994) Katti Anker Møller, Mødrenes forkjemper 125 år. Bergen: Senter for humanistisk kvinneforskning: 91-119.
 
Norske Kvinners Sanitetsforening 50 år (1896-1946) 1946. Utgitt av NKS hovedstyre. Oslo: Kirstes Boktrykkeri.
 
Ot. prp.nr. 65 (1970-71): Om lov om helsestasjoner og helsetiltak for barn m.v.
 
Odelstinget: Sak nr.15, 9.juni 1972: Odelstingets vedtak til lov om helsestasjoner og helsetiltak blant barn m. v. (Besl.O.nr.101, jfr. innst. O. nr.57 og Ot. prp.nr. 65 (1970-71).
 
Odelstinget 5.juni 1972: Forhandlinger: 582-589.
 
Porter, Dorothy 2011. Health Citizenship: Essays in Social Medicine and Biomedical Politics.
 
Berkeley: University of California Medical Humanities Press.
 
Ryymin, Teemu 2009. Smitte, språk og kultur. Tuberkulosearbeidet i Finnmark. Oslo: Scandinavian Academic Press.
 
Schiøtz, Aina 2004. Folkets helse – landets styrke 1850-2003. Oslo: Universitetsforlaget.
 
Schiøtz, Aina 2014. «Gjør deres plikt … Men la all ting skje i stillhet. Kvinner i folkehelsearbeidets tjeneste.» Michael 1: 28-44.
 
Seip, Anne-Lise 1991. «Velferdskommunen og velferdstrekanten». I: Anne Hilde Nagel (red): Velferdskommunen..Bergen: Alma Mater, 24-42.
 
Seip, Anne-Lise 1994. Veiene til velferdsstaten. Norsk sosialpolitikk 1920-75. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
 
Storsteen, Einar (red.) 1937. Social Handbok for Norge. Oslo: Nikolai Olsens Boktrykkeri.
 
Storsteen, Einar (red.) 1952. Sosial handbok for Norge bd. 1. Oslo: Norsk forening for sosialt arbeide.
 
Storsteen, Einar (red.) 1953. Sosial handbok for Norge bd. 2. Oslo: Norsk forening for sosialt arbeide.
 
Stortngsforhandlinger 1939: 823-832.
 
Stortingsforhandlinger 1946: 872-896.
 
Stortingsforhandlinger 1972: 582-589.
 
Strøm, Axel 1956. Lærebok i sosialmedisin. Oslo: Liv og helses forlag.
 
Styr, Fredrik 1937. «Barnepleiestasjoner i Norge». I: Storsteen (red.): 336-337.
 
Sundal, Alfred 1952. «Kontrollstasjoner for svangre, spebarn og småbarn i Norge». I: Storsteen (red.): 203-207.
 
Stortingsmelding 34 (1950). Om utbygging av barnevernsinsttusjoner og helsestasjoner.
 
Toverud, Kirsten U. 1938. «Det sociale helsearbeid for mødre og barn». I: Sverre Kjølstad, Kirsten U. Toverud, Arne Bruusgaard, Johan Lofthus og Karl Evang: Sosialhygiene og folkehelse. NRKS serieforedrag februar – april. Oslo: J. M. Stenersens forlag.
 
Toverud, Kirsten U. 1946. Oslo kommunes beretning om de første 6 års arbeid ved Oslo lommunes helsestasjon for mor og barn på Sagene (1939-1944). Oslo: Fabr. & Sønner.
 
Weiner, Gena 1995. De räddade barnen: om fattiga barn. Mödrar och fäder och deras möte med filantropin i Hagalund 1900-1940. Linköping: Hjelms.
 

1 Begrepet fødselskontroll kan også brukes om sterilisering og abort, men om ikke annet er sagt, brukes det her om prevensjon.
2 Denne forståelsen ble skrevet inn i den ikke-bindendeTeheran-deklarasjonen, vedtatt på FNs konferanse om menneskerettigheter i 1968: «Parents have a basic human right to determine freely and responsibly the number and the spacing of their children». http://hrlibrary.umn.edu/instree/12ptichr.htm. 1. 11. 2017. I UN Resolution of the International Women’s Year, 2. 7. 1975, ble denne paragrafen omformulert til å gjelde ikke bare «parents», men «every couple and every individual». http://www.un-documents.net/mex-dec.htm. 1. 11. 2017.
3 Abort kunne imidlertid være lovlig hvis det stod om kvinnens liv og helse.
4 Årsberetning fra Det kongelig Fredriks universitet for 1907-1908: 37.
5 Protokoll fra Arbeiderpartiets landskvinnekonferanse 1925, side 15-21, (Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek) (ARBARK).
6 Talen «Moderskapets frigjørelse» er trykt i en rekke hefter og brosjyrer. Den finnes også på nettstedet www.virksommeord.no. Sitatet er hentet derfra, se evt. Møller (1915), side 92.
7 Mødrehygienekontoret i Oslo 30. april 1924 – 30. april 1934. Bilag til Tidsskrift for den norske lægeforening nr. 10, 1934.
8 St.forh. 14.april 1939, side 823-832.
9 ARBARK. Småskrifter, referansenummer sm 613.9 (481) Lan.
10 Morgenavisen 9. mars 1934.
11 «Befolkningsspørsmålet». Trykt foredrag av Karl Evang ved Arbeiderpartiets landskvinnekonferanse i 1936, trykt i Beretning fra konferansen, ARBARK.
12 Bergen byarkiv (BBY), Bergen helseråd, Helseavd. tilvekst 2617, 2309, 6: 37. Saken om mødrehygienekontor i Bergen fremmes påny. Hva dr. Ingeborg Aas sier om tiltaket.
13 BBY, Bergen helseråd, Helseavd. tilvekst 2617, 2309, 6: 37. Brev til Bergen helseråd fra stadsfysikus Magnus Geirsvold, 10.11.1932.
14 BBY, Bergen helseråd, Helseavd. tilvekst 2617, 2309, 6: 37. Brev fra 3dje borgermester til Bergen helseråd, 20. mars 1934.
15 BBY, Bergen helseråd, Helseavd. tilvekst 2617, 2309, 6: 37. Rundskriv nr. 19 fra Rikstrygdeverket til trygdekassene, mars 1933.
16 Riksarkivet. Helsedirektoratet. Befolkningskontoret. H6. Stenging og likvidering av mødrehygienekontorene 1941-48. Rapport til Medicinaldirektøren v/B. Skar, Oslo 6.7.1941
17 BBY, A-1648, Haldorsen, Inger, serie Ha: 3, Bergens Mødrehygienekontor 1934-1973. Bergen Mødrehygienekontor A/S. Vinnings- og tapskonto 1/3-31/12-1946.
18 SSB. Helsestatistikk og helseforhold. Årlige meldinger 1947-1961. Det ble obligatorisk innberetning av antallet kontrollstasjoner i 1947. Fra 1961 ble det ikke gitt opplysninger med skille mellom byer og bygder.

Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0