Hva er kjønnsforskning? 

Leder

Hva er kjønnsforskning? 

Hvordan forholder kjønnsforskningen seg til teori i dag? Er det sånn at så lenge du inkluderer feministisk teori, så er det kjønnsforskning? spør Linda M. Rustad i sin leder.
Mer om Leder
Mer om Akademia
Av og til ser vi at kjønnsforskning omtales i media eller av forskere utenfor fagfeltet, som noe ensartet og som et forskningsområde der alle forskere er enige om stort sett det meste. Det er ikke min erfaring, skriver Linda M. Rustad.

Hva forsker kjønnsforskere på i dag? Spørsmålet kan synes enkelt, men viser seg raskt å være nokså omfattende. Vi inviterer sentrale kjønnsforskere i Norge til en ny kronikkserie der vi nettopp spør hva kjønnsforskning er i dag.

Kjønns- og annen diskriminering

Forsker kjønnsforskere på kjønn? Eller tar kjønnsforskningen, i likhet med likestillingspolitikken de senere årene, utgangspunkt i alle former for diskriminering? Det vil si diskriminering på bakgrunn av etnisitet, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering – og kjønn.

Lykkes i så fall kjønnsforskningen i å se de ulike diskrimineringsgrunnlagene i sammenheng? Eller blir det, som ofte i politikken ellers, at man ser dem hver for seg? Og har interseksjonalitet blitt et normativt utgangspunkt for forskningen? I så fall, hvilke muligheter og begrensninger ligger i et slikt utgangspunkt? 

Teoretisk oppblomstring

På 90-tallet fikk kjønnsforskningen kritikk for å være for teoretisk. I likhet med store deler av samfunnsvitenskapen og de humanistiske fagene ellers, fikk fagfeltet en teoretisk oppblomstring.

Jeg husker debattene i kjønnsforskningsmiljøene i overgangen fra 1980-til -90–tallet. Man spurte om forskningen som hadde sitt utspring fra humaniora i det hele tatt kunne anses for å være kjønnsforskning. Og kunne den bidra til samfunnsendring? 

Mye debatt

Av og til ser vi at kjønnsforskning omtales i media eller av forskere utenfor fagfeltet, som noe ensartet og som et forskningsområde der alle forskere er enige om stort sett det meste. Det er ikke min erfaring.

Den postmoderne vendingen som inntok akademia på 90-tallet var omstridt i kjønnsforskningsmiljøene. Det var mye debatt. En konfliktlinje i debatten dreide seg om forholdet mellom forskning og politikk, eller om forskningens rolle som drivkraft for samfunnsendring. Man var uenige i om postmodernismen kunne være en slik drivkraft og om det i det hele tatt var forskningens rolle.   

Kan du uttale deg, eller forske på identiteter som ikke er din egen?

Hvordan forholder kjønnsforskningen seg til teori i dag? Er det for eksempel sånn at så lenge du inkluderer feministisk teori, så er det kjønnsforskning? Eller må du ha et kjønnet blikk på det du forsker på, det være seg i medisin, samfunnet, kulturen eller på naturen? 

Forskning på likestilling

På 2000-tallet fikk forskning på likestilling, som er en del av kjønnsforskningen, en ny giv. Den ble nok av enkelte tolket som en motreaksjon på 1990-tallets teoridiskusjoner og postmoderne tankegods. I tillegg har kjønnsbalanse fått økt oppmerksomhet, både som begrep og politisk mål.

Slik jeg ser det handler kjønnsbalanse først og fremst om tiltak for å oppnå numerisk likhet, mens likestilling handler i tillegg om rettigheter, fordeling av makt og kjønnsbalanse på ulike samfunnsområder.

Hva tenker forskerne om forholdet mellom kjønnsbalanse og likestilling, og hvor står denne forskningen i dag?

Identitetspolitikk

Forholdet mellom politikk og forskning har vært et gjennomgående tema i store deler av den samfunnsvitenskapelige forskningen i Norge siden 1960- og -70-tallet.

I kjønnsforskningen har man for eksempel reist spørsmål ved om det er mulig å utvikle sann kunnskap om erfaringer og liv du ikke selv har? Spørsmålet er vesentlig, både for å forstå hva kunnskap er og hva vi kan vite noe om.

I dag kjenner vi problemstillingen igjen fra diskusjoner om identitetspolitikk. Kan du uttale deg, eller forske på identiteter som ikke er din egen?

Dette gjelder ikke minst for kjønnsforskningen som har hatt synliggjøring av ulike kvinners liv og erfaringer som et viktig utgangspunkt. I dag er det flere identiteter som har sin plass, også i kjønnsforskningen.

Hva er identitetspolitikkens teoretiske fundament? Er det en revitalisering av kjønn som essens, det vil si som noe opprinnelige og gitt, gjerne fra naturens side?

Et eget fagområde?

I Norge har kjønnsforskningen eksistert i cirka 50 år. Feltet har en rekke teorier, vitenskapelige tidsskrifter, forskningsmiljøer og studier.

Har kjønnsforskningen blitt en egen disiplin eller et eget fagområde? Hvor støtt står i så fall faget kjønnsforskning i dag? Er kjønnsforskningen en samlebetegnelse for ulike typer «studies», som transstudies, cripstudies, fatstudies, critical racestudies? Eller ser vi at retninger som har utviklet seg i kjønnsforskningen tar sine egne veier med mål om å starte egne fag, også i Norge?

Et hvert fagfelt trenger kontinuerlig fagkritikk og -debatt. På den måten holdes faget levende. Jeg håper kronikkserien vil bidra til å vise hvor kjønnsforskningen står nå.  Og at vi får fram både uenigheter og kompleksiteten i det jeg, i hvert fall foreløpig, velger å omtale som fagfeltet kjønnsforskning.