Kjønnsforskere kvier seg for å delta i offentlige debatter

Kjønnsforskere kvier seg for å delta i offentlige debatter

Bare et fåtall norske kjønnsforskere har oppgitt å føle seg truet på grunn av forskningen sin. Men mange kvier seg for å delta i debatter om omstridte forskningstemaer.
– Sosiale medier har ført til at flere deltar i offentlige debatter, mens andre igjen trekker seg fra debatten fordi de opplever å føle seg truet, sier ISF-forsker Marte Mangseth.

Presset mot kjønnsforskningen tiltar i Europa. Kristenkonservative idealer og høyrepopulistiske politikere som vil verne om tradisjonelle kjønnsrollemønstre, er på frammarsj. Flere steder står kjønnsforskningen i fare for å bli nedlagt, eller er allerede blitt det, som i Ungarn.

I 2018 fikk Nationella sekretariatet för genusforskning ved Universitetet i Gøteborg en bombeliknende gjenstand på døra.

Ledere for kjønnsforskningssentre i Norge kjenner til få eller ingen tilfeller av trusler mot ansatte, men mener mange kvier seg for å delta i en polarisert debatt.

Endret debattklima

Marte Mangset, sosiolog og forsker ved Institutt for samfunnsforskning, mener det ikke går an å svare enkelt på om den offentlige debatten, også i Norge, er blitt mer polarisert enn tidligere.

– Man kan si at sosiale medier har endret debattklimaet, noe som slår begge veier. Flere når gjennom, mens andre igjen trekker seg fra debatten fordi de opplever å føle seg truet, sier hun.


Marte Mangset, sosiolog og forsker ved Institutt for samfunnsforskning. Foto: ISF

Mangset er en av flere forskere som deltar i Fritt Ord-prosjektet «Status for ytringsfriheten i Norge 2020–2021», som blant annet skal undersøke ytringsfrihetens rammer i akademia.

– Med sosiale medier er det flere som uttaler seg, og mange av dem ville kanskje ikke sendt inn et debattinnlegg til en avis. Dermed kommer nye stemmer til orde i offentligheten som ikke ville blitt hørt ellers, sier hun.

– Samtidig innebærer det økt ubehag for andre ved at terskelen for hatefulle ytringer er blitt lavere.

Mangset mener likevel at grensene for ytringsfrihet i det store og hele er utvidet etter som flere kommer til orde i den offentlige debatten.

– Men det er ikke sikkert det gjelder for akademikerne. Noen temaer kan være tøffere å forske på og uttale seg om, som innvandring og kjønn, og for dem som forsker på slike temaer kan forholdene tvert imot ha blitt verre.

– Men dette vet vi lite om foreløpig. Selv har jeg forsket på temaer som ikke engasjerer til opphetet debatt, som fransk politikk og byråkrati, og har aldri følt meg truet.

Tøffere i Hjernevask-perioden

– Selv om feminismen generelt er under press fra høyreekstremismen, både i Norge og Europa, så sier de av våre forskere som har vært her lenge at de opplevde et sterkere press i perioden før og under Hjernevask, forteller Helene Aarseth.

Aarseth er leder for Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo og har tatt en runde blant kollegene sine om hvorvidt de er blitt truet eller følt seg utrygge på grunn av rollen som kjønnsforsker.


Helene Aarseth, leder for Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. Foto: Ingrid S. Torp.

– Ingen oppgir å ha blitt truet. Selv om flere her forsker på temaer som kunne tenkes å være vanskelige, som for eksempel seksualisert vold. Det inntrykket jeg sitter igjen med er at det ikke er vanskeligere enn før å forske på temaer knyttet til kjønn.

Aarseth innrømmer likevel at hun synes at debattklimaet generelt kan være i overkant tøft.

– Jeg opplever det som vanskelig å delta i offentlige debatter på grunn av økt polarisering, sier hun.

– Det er blitt vanskeligere å fremme meninger som ikke faller inn under det som regnes som det riktige å mene akkurat nå. Rommet for en nyansert debatt er blitt mindre, også innen kjønnsforskningsfeltet.

Les også: Nye ledere for kjønnsforskning vil samarbeide med flere fagfelt

Forskningens tema avgjør

Også Lene Myong, leder for Senter for kjønnsstudier ved Universitetet i Stavanger synes det er vanskelig å svare entydig på om kjønnsforskningen er under press.

– Kjønnsforskning er mange ting og vi jobber med forskjellige problemstillinger og fra forskjellige posisjoner.

Kvinnehat, rasisme og homofobi er ikke noe nytt i norsk historie.

Myong viser til at noen temaer er mer utsatt enn andre når det gjelder å få negativ oppmerksomhet. Hun peker på at visse deler av kjønnsforskningen blir sett på som en identitetspolitisk bevegelse og ikke som forskning.

– Her i Stavanger jobber vi for eksempel med spørsmål som handler om statsrasisme, transrettigheter og skeiv aktivisme, og på måter som kan møte mye motstand i offentligheten, sier hun.


Lene Myong, leder for Senter for kjønnsstudier ved Universitetet i Stavanger. Foto: Bente Jæger

– Hvem står bak denne motstanden mot kjønnsforskningen?

– Jeg tror ikke man kan redusere denne motstanden til enkeltpersoner eller særskilte grupper. Men det er viktig å huske at Norge ikke er hevet over antikjønnsbevegelsene som er på fremmarsj i land som Danmark og Sverige, sier Myong.

– Motstanden er ikke alene et høyreekstremt fenomen, slike holdninger har solid fotfeste på tvers i politikken.

Myong er likevel skeptisk til å kalle debattklimaet for polarisert. Hun mener uansett at de meningsmotsetningene vi ser i dag er forbundet med gamle ulikhetsstrukturer.

– Kvinnehat, rasisme og homofobi er ikke noe nytt i norsk historie. Det nye er kanskje mest det at flere minoriteter enn før tilkjemper seg en plass i offentligheten med krav om sosial forandring, sier hun.

– Det er først og fremst den delen av majoriteten, som ikke vil utfordres på egne forståelser av kjønn, seksualitet og rase, som forstår dette som en farlig polarisering av samfunnet.

Les også: Dansk adopsjonsforsker til Stavanger

Motstand og aversjon i kommentarfeltene

– Vi har foreløpig ikke opplevd svenske tilstander i Norge, sier Siri Øyslebø Sørensen, leder ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved NTNU.

– Kjønnsforskningen møter motstand, men ikke så voldsomt og omfattende som den vi har sett i Sverige. I så fall ville det nådd media.


Siri Øyslebø Sørensen, leder for Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved NTNU. Foto: NTNU

Sørensen mener likevel det er naivt å tro at det som hender i Europa ikke har relevans her.

– Ta debatten i kommentarfeltene på sosiale medier, hvor grensene for hva man kan si har forskjøvet seg kraftig, sier hun.

– Her møter kjønnsforskningen ofte motstand og aversjon.

Dette gjør at man som kjønnsforsker kan kvie seg for å delta i debatten, mener hun.

– Det gjelder særlig hvis man ytrer noe som strider mot den dominerende, binære kjønnsnormen. Dette er et tema som rører ved holdninger som stikker dypt hos de fleste.

Sørensen viser til den europeiske «antigender»-bevegelsen, som blant annet har ført til nedleggelsen av kjønnsforskningen i Ungarn.

– Motstanden fra ytre høyre handler særlig om det å forstå og forske på kjønn som et sosialt konstruert fenomen, sier hun.

– Likestillingsforskning som ikke rokker ved kategoriene mann/kvinne, er derimot et mindre kontroversielt område.

Vi har foreløpig ikke opplevd svenske tilstander i Norge.

Sørensen har ikke selv opplevd å føle seg truet, men ser det i sammenheng med hva hun uttaler seg om, og hvor, i den offentlige debatten.

– Jeg blir oftest spurt og uttaler meg om temaer som debatteres åpent politisk allerede og som ikke roter opp i kjønnsnormer på måter som oppleves personlig, som for eksempel kjønnskvotering. Jo mer det man snakker om bryter med de dominerende kjønnsnormene, jo mer roter man borti folks dypere følelser, sier hun.

Les også: Ny leder for kjønnsforskningen i Trondheim

Har opplevd trusler

– Jeg har opplevd å få mange trusler som kjønns- og minoritetsforsker. Det er dessverre blitt noe en kan forvente hvis en forsker på et politisert forskningsfelt, sier professor Randi Gressgård.

Gressgård svarer på vegne av Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKOK) ved Universitetet i Bergen (UiB). Hun viser til en hendelse som skapte utrygghet blant ansatte og studenter ved SKOK, hvor en tidligere student iverksatte en nettbasert pengeinnsamling for å finansiere søksmål mot universitetet.

– Han hevdet at kjønnsstudier ikke holder vitenskapelig mål og derfor bryter med loven om høyere utdanning, forteller hun.

– Vedkommende opptrådte på en måte som fikk både visse ansatte og studenter til å føle seg utrygge.


Randi Gressgård, førsteamanuensis ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning, Universitetet i Bergen. Foto: Randi Fotorf

Gressgård refererer til Mette Anderssons bok Kampen om vitenskapeligheten, om forskningskommunikasjon i migrasjonsfeltet, som sammenlikner politisk betente forskningsområder med magnetiske felt.

– Forskere og forskningsresultater blir assosiert med ytterpolene og politisert i tråd med den allmenne samfunnsdebatten på feltet, forklarer hun.

– Resultatet er at flere forskere ønsker å trekke seg tilbake fra samfunnsdebatten. Selv foretrekker jeg å delta i ansikt-til-ansikt-debatter, framfor i bredere mediedebatter. 

– De senere årenes politiske klima har også bidratt negativt, mener Gressgård.

– Jeg synes Frp-politiker Jon Helgheims påstander om at forskere på innvandrings- og justisfeltet, som han er uenig med, er aktivister med en politisk agenda, er skremmende. Han kunne like gjerne uttalt seg slik om kjønnsforskning, på linje med Viktor Orbans retorikk i Ungarn.

Ingen bølge

Hvem som er underrepresentert i den offentlige debatten eller ikke når frem vil også avhenge av øyet som ser, mener Marte Mangset ved ISF.

– Hvite middelklassemenn, skeive muslimer eller kjønnsforskere vil alle kunne hevde at de rammes av grensene for ytringsfrihet, påpeker hun.

Er den akademiske ytringsfriheten truet når forskere kvier seg for å delta i offentlig debatt om kontroversielle temaer?

– Ja, det er absolutt en utfordring for ytringsfriheten. Men om debattklimaet er blitt mer polarisert enn tidligere er vanskelig å svare på. Det er nettopp et av temaene vi skal undersøke i Fritt Ord-prosjektet om ytringsfrihetens vilkår i Norge, sier hun.

– Men det er ikke godt å vite hva man bør gjøre. Hvor langt man skal gå når det gjelder å moderere kommentarfeltene og redigere sosiale medier, er ett av de store vanskelige spørsmålene som redaktører stilles overfor i dag.

Mangset har ikke forsket på kvinnefiendtlige strømninger i Europa, men mener det er ganske stor forskjell på Norge og andre Europeiske land når det kommer til disse spørsmålene.

– Selv om vi kan se tegn på at noen mener likestillingen har gått for langt i Norge, som interessen for ideene til Jordan Peterson, så vil jeg ikke beskrive det som «en bølge».

Les også: Høyrepopulisme i Øst truer kjønnsforskningen