Akademia må tåle sterke diskusjoner

Leder

Akademia må tåle sterke diskusjoner

Den svenske boken Genusdoktrinen har nådd norske aviser. Linda M. Rustad mener vi må tåle sterke meninger, men advarer mot en polarisert debatt.
Mer om Leder
Mer om Akademia
Jeg heier på studenter som stiller kritiske spørsmål til sine forelesere og som aktivt engasjerer seg i sin egen læring og hva som er på pensum, skriver Linda M. Rustad på lederplass.

Før sommeren utkom den svenske boken Genusdoktrinen. Nå har den nådd norske aviser. Boken går hardt ut mot det forfatterne mener er kjønnsforskningens stadig mer dominerende rolle i svensk akademia. 

Ny bok kritiserer «radikale ideer om kjønn»

Aftenposten hadde forrige uke et intervju med forfatter Anna-Karin Wyndhamn, som hevder at svenske universiteter indoktrineres av Det svenske sekretariatet for genusforskning til å følge «radikale ideer om kjønn». Til Aftenposten sier hun at de universitetene som ønsket å gjøre sitt likestillingsarbeid på en annen måte enn det sekretariatet ønsket, ble avvist. Men i intervjuet blir vi ikke opplyst om at Sekretariatets oppgave var å være en frivillig støtte til universitetenes arbeid for likestilling. Jeg blir veldig nysgjerrig på hvilke universiteter som selv mener seg avvist eller som vil hevde seg genusindoktrinert, det får vi ikke vite.

Debatten i Sverige er mer polarisert enn i Norge.

Forfatterne er kritiske til maktanalysen som ligger til grunn i teorier kjønnsforskningsfeltet har utviklet, og som de mener universitetene blir påtvunget i sitt likestillingsarbeid. Til Khrono sier forfatterne at de for eksempel savner medisinske perspektiver. La oss gjerne kritisere svensk maktanalyse, men er det ikke litt vanskelig å se for seg hvordan medisinsk forskning kan bidra til økt likestilling på universitetene? Vi får heller ikke vite hvilke rektorer som hevder deres universitet har blitt indoktrinert.

Ifølge Aftenposten raser nå debatten i Sverige. Det er ikke mitt inntrykk. Tvert imot, boken fikk en del motbør før sommeren. Den ble beskyldt for å være tendensiøs og å bygge på et både usikkert og tynt materiale. Nå er det imidlertid nokså stille. 

Mer polarisert kjønnsdebatt i Sverige

Debatten i Sverige er mer polarisert enn i Norge. Det kan ha sammenheng med at likestillingsarbeidet er langt tydeligere integrert i offentlig politikk og forvaltning enn det er i Norge. Dermed blir også motstanden og kritikken naturlig nok hardere. Forfatterne av boken sier de er for likestilling, men er kritiske til dens teoretiske grunnlag. 

Wyndhamn jobbet en periode ved Det svenske sekretariatet for genusforskning, som medarbeider – og ikke som undercover journalist som jeg mener boken av og til kan gi inntrykk av. Mye av kritikken er basert på dagboknotater etter samtaler hun har hatt med leder og kollegaer rundt lunsjbordet. Noen skarp akademisk analyse er dette ikke, og det er vanskelig å få tak i hva som er bokens ærend. 

Forfatterne reiser spørsmål om forholdet mellom politikk og forskning. Det mener jeg er interessant, og i den forstand har boken ansatser til interessante diskusjoner. Hvor går disse grensene når det gjelder kjønns- og likestillingsforskning og myndighetsutøvelse i Sverige? Det gir dessverre ikke boken et tydelig svar på. 

Sekretaritatet for genusforskning er Kildens svenske søsterorganisasjon. Vi kjenner deres arbeid godt. Derfor har vi vært ekstra oppmerksomme på denne debatten og på hvor ulikt debattklimaet i våre land for tiden er. Ligger vi bare litt etter? Norske kjønnsforskere kvier seg i større grad en tidligere for å delta i det offentlige ordskiftet, men presiserer at debattklimaet ikke er like polarisert som i Sverige. 

Kritikk av pensum uttrykk for akademisk frihet

Et annet tema som opprører forfatterne av Genusdoktrinen, er studentenes krav om endringer av pensum. I Norge kjenner vi debatten fra Kunsthøgskolen i Oslo. Både i Sverige og i Norge ønsker studenter å lære om feministisk teori.

 Studentenes kritikk og ønsker om endring er tvert imot et eksempel på at den akademiske friheten lever i beste velgående.

Da jeg studerte filosofi ved Universitetet i Tromsø på slutten av 80-tallet var vi studenter opptatt av å få flere kvinnelige filosofer på pensum. Verden, og forståelsen av faget, hadde endret seg fra da våre mannlige forelesere (det var kun menn) studerte. Vi hadde mange diskusjoner, noen opprivende, andre ikke. Dette er diskusjoner vi bør ønske velkommen, og som akademia bør stimulere til. Hva er problemet med at studenter, som en del av et teoretisk mangfold, vil lese feministisk teori? Det vi slapp var sanksjoner og hets, også fra de kraftigste meningsmotstanderne.  

Jeg heier på studenter som stiller kritiske spørsmål til sine forelesere og som aktivt engasjerer seg i sin egen læring og hva som er på pensum. Forfatter Anna-Karin Wyndhamn mener studentenes opprop rokker ved den akademiske friheten. Jeg mener det er motsatt. Studentenes kritikk og ønsker om endring er tvert imot et eksempel på at den akademiske friheten lever i beste velgående. Så er det jo ikke sikkert studentene får viljen sin, men det er en annen sak. 

Les også: Filosofihistorien er ikke skrevet i stein