– I norsk utenrikspolitikk snakker man lite om feminisme

– I norsk utenrikspolitikk snakker man lite om feminisme

Å fremme likestilling er en viktig del av Norges fredsarbeid i utlandet. Men vi vil ikke kalle utenrikspolitikken vår «feministisk», sier forskerne Inger Skjelsbæk og Torunn L. Tryggestad.
Mer om FN
Mer om Feminisme
De siste ti årene har Norge markert seg som en av de viktigste aktørene i fredsmeklinger i andre land. - Vår pragmatiske tilnærming kan i mange sammenhenger ha noe for seg, mener forskerne Inger Skjelsbæk og Torunn L. Tryggestad.

På nittitallet etablerte Norge seg for alvor som en viktig aktør i fredsprosesser. Men spørsmål om likestilling var lite framtredende i utenrikspolitikken vår, spesielt i fredsengasjement i andre land. Men i løpet av de siste ti årene har det skjedd enorme endringer.

– Det har skjedd store ting siden Norge jobba med Oslo-prosessen med Palestina og Israel på tidlig nittitallet. Da var likestilling knapt et tema, nå er det blitt en sentral del av fredsarbeidet vårt. Vi ville finne ut av hva som skjedde på veien og hvordan norske diplomater balanserer likestilling i dagens fredsprosesser, sier forsker Torunn L. Tryggestad.

Hun og forsker Inger Skjelsbæk utforsker skjæringspunktet mellom likestilling og Norges fredsengasjement i en artikkel i Tidsskrift for kjønnsforskning. De har blant annet intervjuet norske diplomater med erfaring fra freds- og forsoningsarbeid.

Å være den du sier andre skal være

Hva er det egentlig som har ført til disse store forandringene? Blant annet har Utenriksdepartementet blitt mer profesjonalisert i sitt freds- og forsoningsarbeid, forteller forskerne. Det har ført til at mange flere kvinnelige ansatte er inkludert i fredsarbeidet.


Torunn L. Tryggestad er direktør for PRIOs senter for kjønn, fred og sikkerhet. Foto: PRIO

– Flere av diplomatene vi snakket med trakk fram at den nye, profesjonaliserte kulturen har åpnet opp for kvinner. Via forskning på andre områder vet vi at i lukka strukturer, der menn rekrutterer menn, har kvinner ofte problemer med å komme seg opp og fram, sier Tryggestad.

Majoriteten av de profilerte personene som var involvert i Norges fredsmekling på 90-tallet og begynnelsen på 2000-tallet, var menn. For dem var fredsmekling blitt en attraktiv karrieremulighet med betydelig status, skriver forfatterne i artikkelen.

– I dag etterstreber «Seksjon for fred og forsoning» i Utenriksdepartementet å ha like mange kvinner som menn i teamene som reiser ut. Dette er viktig for å ha troverdighet i fredsforhandlingene. Skal man fremme likestilling, er man selv nødt til å vise til en kjønnsbalanse, sier Skjelsbæk.

De kvinnevennlige landene

Internasjonalt har det også skjedd store endringer. Nå har det å være god på likestilling blitt noe land konkurrerer om, og et økende antall stater profilerer seg nå som «kvinnevennlige». Sverige er i front:

– Sverige har erklært at de har en feministisk utenrikspolitikk. Også Canada viser til sin feministiske bistandspolitikk, og Finland har fått en ung og progressiv kvinnelig statsminister. Derfor ønsker Norge å vise at dette også er viktig for oss, sier Skjelsbæk.

For det er en del av det nasjonale selvbildet til Norge at vi er et likestilt land.

I Norge snakker man lite om feminisme, men stort sett om likestilling

– I internasjonale indekser som måler grad av likestilling ligger Norge på topp år etter år. Vi har nok også bygd opp dette selvbildet på grunn av Gro Harlem Brundtland og hennes kvinneregjering, sier Tryggestad, og fortsetter:

– At vi har styrka kvinners rettigheter og deres inntreden i politikken gjør at andre ser opp til Norge. Dette er også noe diplomatene vi intervjua sier, at det å fremme likestilling i utlandet er «naturlig for oss».

Forskjell på likestilling og feminisme

Norge har skapt seg en viktig rolle internasjonalt som en aktiv deltaker i flere fredsprosesser. Samtidig er vi kjent for å være pragmatisk og uprovoserende – vi går stille i gangene. Det innebærer også at Norge aldri, så vidt de forfatterne veit, har brukt ordet feminisme i viktige offentlige dokumenter i norsk utenrikspolitikk.

– Hvorfor er Norges holdning så annerledes enn nabolandet når det kommer til bruken av begrepet feminisme?


Inger Skjelsbæk er professor i kjønnsforskning ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved universitetet i Oslo. Foto: UiO

– Det handler nok om at ordet er forskjellig ladet i Norge og Sverige. I Norge snakker man lite om feminisme, men stort sett om likestilling. I Sverige bruker man det daglig i politisk sammenheng. Det er et mer betent begrep i Norge, sier Skjelsbæk.

Begrepet feminisme blir heller ikke brukt i norske dokumenter som omhandler kvinner og likestillingsspørsmål i utenrikspolitikken, sier Tryggestad:

– Det skjer istedenfor en omskriving, hvor man heller snakker om kvinne- og likestillingsspørsmål, eller likestillingsvedtak. I Sverige gjennomsyrer begrepet i mye større grad både politikken og offentlige dokumenter.

I artikkelen skriver Tryggestad og Skjelsbæk at begrepet feminisme har blitt sett på som polariserende ettersom det representerer en mer radikal agenda enn det kanskje Norge ønsker i utenrikspolitikken. 

– Skal jeg spekulere, vil jeg analysere intervjuene våre med diplomater i den retningen at de mener det å bruke ordet feminisme framstår som mer radikalt enn å si at man jobber med likestilling. Det er mindre truende, sier Skjelsbæk.

Og det er slik at Norge blir invitert inn i langt flere fredsprosesser enn Sverige, sier artikkelforfatterne.

– Dette handler også om hva man legger til grunne for fredsarbeidet. I Sverige starter utenriksarbeidet med det prinsipielle: alle skal ha like rettigheter. Derfor går de inn med en feministisk fane. Norge har en mer praktisk tilnærming, hvor man forsøker å overbevise partene i en konflikt om at det er fornuftig å inkludere alle. Noen kritiserer Norge for dette, og sier at de ikke burde instrumentalisere kvinner og gjøre kvinnerettigheter til noe som handler om pragmatikk, sier Tryggestad.

– Hva tenker dere om det?

– Den pragmatiske tilnærmingen kan i mange sammenhenger ha noe for seg. I flere konflikter der Norge er inne og tilrettelegger, vil man gradvis kunne omvende mange som i utgangspunktet er svært konservative istedenfor å skremme dem bort.

En mer eller mindre tydelig feminisme?

Forfatterne er usikre på om Norge kommer til å bruke begrepet feminisme i større grad framover, men sier at vår holdning kan endre seg nå som det politiske landskapet er i forandring.

Norge blir invitert inn i langt flere fredsprosesser enn Sverige

– Du ser konservative og høyreekstreme krefter ta plass i mange land. Hvis Norge ønsker å opprettholde sin status som et ledende land for kvinner, fred og sikkerhet, må man kanskje bli enda tydeligere og tørre å ta standpunkter som kan sees på som kontroversielle, sier Skjelsbæk.

Det vil være særlig krevende for vår relasjon til USA, som er vår nærmeste allierte, mener Tryggestad.

– USA kutter for tiden budsjetter til kvinne- og bistandsorganisasjoner, og er ikke lenger en stat som jobber for å styrke og beskytte kvinners rettigheter. Det kan bli interessant å se om Norge blir valgt inn i FNs sikkerhetsråd i juni. Da tenker jeg at Norge fort kan havne i en situasjon der de er nødt til å heise noen flagg. Om de vil opprettholde sin rolle som en nasjon som fremmer likestilling i internasjonal politikk, sier hun.

Utenriksdepartementet: – Det viktigste er ikke hva vi kaller politikken

Marianne Hagen er statssekretær for utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) i Utenriksdepartementet. Hun sier Norge ikke har planer om å bruke ordet feminisme med det første:

«Det viktigste er ikke hva vi kaller politikken, men hvordan den gjennomføres. Klare politiske føringer om betydningen av likestilling går fra utenriksministeren til hele det utenrikspolitiske apparatet, inkludert til våre partnere i felt», skriver hun i e-post til Kilden.

Norge har valgt å ikke bruke begrepet feministisk, men politikken som føres er i tråd med feministisk tankegods og tilnærming


Marianne Hagen er statssekretær for utenriksminister Ine Eriksen Søreide. Foto: Fotograf Sturlason/UD

Hagen nevner at Granavolden-plattformen slår fast at regjeringa vil arbeide for kvinners rettigheter og for å inkludere kvinner i fredsbyggende arbeid, ikke minst der Norge spiller en aktiv rolle.

«Når betegnelsen feministisk utenriks- eller utviklingspolitikk omtales, handler det gjerne om betydningen av en klar politisk marsjordre om å prioritere kvinners rettigheter og likestilling i bredden av innsatsen. Norge har valgt å ikke bruke begrepet feministisk, men politikken som føres er i tråd med feministisk tankegods og tilnærming», skriver hun.

Hagen sier samtidig at presset mot kvinners rettigheter er stort og økende, særlig på enkelte områder som for eksempel seksuell og reproduktiv helse.

«Kvinners økonomiske rettigheter er også under press, og vi er bekymret over trusler og vold mot kvinnelige menneskerettighetsforsvarere og fredsbyggere. Situasjonen krever i enda større grad enn før at vi bygger allianser på tvers av geografi og tradisjon, og når utover gruppen av likesinnede med våre argument og initiativ».