Iranske kvinner blir politiske aktører gjennom Facebook

Iranske kvinner blir politiske aktører gjennom Facebook

Ved å sørge over kvinner som martyrer i Iran, anerkjenner man dem som politiske aktører, sier Gilda Seddighi. Hun har forsket på Facebook-sider om iranere som er døde eller fengslet.
Mer om Politikk
Mer om Media
Mer om Midtøsten
En viktig kampanje som kvinnebevegelsen sto bak under demonstrasjonene i 2009 var «Mourning Mothers». Her samlet folk seg for å sørge offentlig over dem som hadde blitt arrestert og drept.

I en ny doktoravhandling tar kjønnsforsker Gilda Seddighi for seg offentlige uttrykk for sorg på sosiale medier i Iran etter opprørene i 2009, og ser på hvordan disse gjenspeiler normer for kjønn og seksualitet.

Hun har særlig analysert tre iranske Facebook-sider som er dedikert til iranere som er døde eller fengslet. Disse drøfter hun i lys av begrepet «sørgbare liv» – hvilke liv som er verdt å sørge over – og hva som kan regnes som politiske handlinger.

– I 2008 dro jeg til Iran for å samle inn informasjon om den iranske kvinnebevegelsen til masteroppgaven min. Jeg var interessert i hvordan kjønnslikestilling ble forstått i Iran innad i kvinnepolitiske nettverk, sier hun.

Nettverkbasert kvinnebevegelse

Ifølge Seddighi er den iranske kvinnebevegelsen i dag nettverksbasert. Og den skiller seg fra tidligere kvinnebevegelser nettopp ved at den bygger nettverk til andre bevegelser, prøver å inkludere dem i sine aktiviteter og være en plattform for alle.


Gilda Seddighi trekker inn normer for kjønn og seksualitet i sin analyse av uttrykk for sorg på sosiale medier. Foto: UiB

– Mange unge menn fra studentbevegelsen er for eksempel aktive i disse nettverkene.

I 2009, rett etter at Seddighi hadde levert masteroppgaven sin, brøt de massive demonstrasjonene etter presidentvalget ut, i protest mot rykter om valgfusk og med krav om demokratiske reformer. Opprøret ble etter hvert kjent som den iranske «grønne bevegelsen».

Seddighi var interessert i hvordan opprøret kom til å påvirke kvinnebevegelsen

– Man diskuterte hvorvidt kvinnebevegelsen burde ta del i opprøret eller ikke, forteller hun.

– Kvinneorganisasjonene deltok ikke i revolusjonen i 1979, og noen mente at de ikke hadde jobbet aktivt nok for å utfordre forståelser av kjønn under revolusjonen. Mye framgang for kvinner gikk tapt etter 1979: Før revolusjonen hadde Iran for eksempel mange kvinnevennlige lover som nå ble endret. Noen mente at dette delvis skyldtes at feminister ikke hadde tatt del i opprøret.

I 2009 var imidlertid mange kvinnelige aktivister med i demonstrasjonene.

– En veldig viktig del av opprøret var å skape nye identiteter, nye «sørgbare liv» som kunne representere opprørets ansikt, sier Seddighi.

Hun presiserer at den sosiale bevegelsen som presset fram opprøret ikke var noen enhetlig bevegelse: Den hadde ingen formelle ledere eller organisasjon, og prøvde å fungere basert på nettverk både online og offline, i Iran og utlandet.

– Jeg fulgte mange grupper på sosiale medier under og etter opprøret, og så på hvordan gruppene og deres ansikt utad endret seg over tid: Hvilke identiteter som regnes som verdifulle eller «sørgbare», og hvem som var involvert i å skape disse ansiktene eller denne representasjonen.

Den grønne bevegelsen

Seddighi begynte på sin doktoravhandling i 2011, men hadde fra 2009 og 2010 fulgt med på hvordan den grønne bevegelsen skapte seg en identitet. Mye hadde imidlertid endret seg bare på disse to årene.

– I 2009 var opprørene spontane, ikke organiserte. I 2010 var det noen forsøk på å skape organisasjoner ut av opprørene. Slik aktivisme ble slått hardt ned på, og mange journalister flyktet i eksil eller ble arrestert i denne tidsperioden. I 2011 ble de symbolske lederne av den grønne bevegelsen arrestert, og de er fortsatt i husarrest.

Å kalle noen en martyr, og det å sørge over en person som ble kalt martyr, kan tolkes som en politisk handling.

Da Seddighi begynte på doktoravhandlingen, var det ikke lenger noen aktivitet i gatene. Forsøkene på å lage organisasjoner hadde blitt kvalt, og det var også mye intern strid i bevegelsen, forteller hun.

– Det var mye depresjon i bevegelsen i 2011, men på sosiale medier prøvde mange fortsatt å snakke og handle som om den eksisterte. Når noen ble arrestert ble det sagt at de var del av bevegelsen, og aktivismen levde fortsatt på Facebook og sosiale medier – men ikke i gatene.

Seddighi valgte Facebook-grupper som hun kunne følge i samtid.

– Jeg ville forske på hvordan normer knyttet til kjønn og seksualitet blir produsert i iransk aktivisme på sosiale medier.

Mødre og martyrer

Av de tre gruppene Seddighi valgte seg ut på Facebook var den første til minne om en demokratisk aktivist som døde i sin fars begravelse: «We are all Haleh Sahabi». Én var i solidaritet med den kjente menneskerettighetsadvokaten Nasrin Sotoudeh, som ble arrestert og sultestreiket i fengsel, og blant annet målet for en Amnesty-kampanje. Den tredje gruppen var opprettet av iranske asylsøkere i Harstad i solidaritet med sørgende mødre: «The Supporters of Mourning Mothers of Harstad».

– Haleh Sahabi fikk merkelappen martyr. Kvinner blir sjelden kalt martyrer, så det er veldig interessant, sier Seddighi.

Hun forteller at mistenkte opprørere på den tiden ble slått så hardt ned på at mange var redde for å skrive om «martyrer» på Facebook.

– Å kalle noen en martyr, og det å sørge over en person som ble kalt martyr, kan tolkes som en politisk handling selv når det blir forstått som «apolitisk» av deltakerne selv, sier Seddighi.

Begrepet «martyr», forteller hun, er i sjia-islamsk kultur særlig knyttet til fortellingen om barnebarnet til profeten Mohammed, imamen Hussain. Det er et veldig politisk ladet begrep, og fortellingen om Hussains martyrium er ifølge forskeren sentral i politisk teori innen sjia-islam. Det er utviklet egne teknikker og ritualer for å sørge over Hussains død: «Martyr» er ikke bare et ord, men viser også til en praksis som skaper oppmerksomhet rundt en persons liv og død.

Kvinner som politiske aktører

– Kvinner har tradisjonelt hatt rollen til dem som «utøver» eller uttrykker offentlig sorg gjennom sørgeseremonier, sier hun.

– Etter 2009, så vi at flere kvinner ble sørget over offentlig som martyrer. Det viser at de er blitt akseptert som politiske aktører.

Nettopp spørsmålet om hvem som kan sørges over, hvilke liv som anses som «sørgbare», har stått sentralt i Seddighis avhandling.

– Spørsmålet var hvordan noen mennesker kunne bli sørget over i offentligheten – hvordan deres liv ble «skapt» og framstilt i offentligheten som folk som fortjener oppmerksomhet. Gjennom disse livene og ansiktene ble det skapt en identitet for den sosiale bevegelsen.

Etter 2009, så vi at flere kvinner ble sørget over offentlig som martyrer. Det viser at de er blitt akseptert som politiske aktører.

Den andre Facebookgruppen, for menneskerettighetsadvokaten Nasrin Sotoudeh, ble – fram til Sotoudeh til slutt ble sluppet ut av fengsel – drevet av en iransk mann som hadde vært i Iran under demonstrasjonene og så flyktet til Europa.

– I 2012 så man at mange iranere som hadde vært aktive i demokratibevegelsen og i sivilsamfunnet flyktet i eksil i utlandet. De som fortsatte sin aktivisme derfra viste i større grad til menneskerettigheter for å skape solidaritet innad i Iran.

Den strenge sensuren og undertrykkelsen av aktivister gjorde imidlertid at mange aktivister kviet seg for å stille til intervju med Seddighi.

– Jeg ville intervjue administratorene bak disse Facebook-sidene, men det var veldig vanskelig på grunn av alle arrestasjonene som foregikk. Det kunne ha satt informantene mine i fare hvis jeg fortsatte å ha kontakt med dem.

Forskeren sendte ut over 100 intervjuforespørsler, og fikk bare noen få tilbake. Fra den første siden fikk Seddighi kun svar fra totalt 11 personer. Fra den andre intervjuet hun i alt 30 personer.

Spiller på familiekjærlighet 

En viktig kampanje som kvinnebevegelsen sto bak under demonstrasjonene i 2009 var «Mourning Mothers». Her samlet folk seg for å sørge offentlig over dem som hadde blitt arrestert og drept. Seddighi studerte aktiviteten til en Facebook-side opprettet av iranske asylsøkere i Norge, i solidaritet med de sørgende mødrene.

– Disse gruppene spilte alle på den iranske martyrtradisjonen.

Selv gruppene som i større grad lente seg på menneskerettighetsargumentasjon, slik som støttespillerne til fengslede aktivister, spilte på teknikkene fra martyrfortellingene ifølge Seddighi. For eksempel ved overdrivelse i sorgutøvelsen og henvisninger til familiekjærlighet.

Referanser til familiekjærlighet er veldig sentralt for å framstille et liv som «sørgbart».

– Familiekjærlighet er veldig viktig for å skape oppmerksomhet rundt en person hvis liv blir sett på som «sørgbart», forteller forskeren.

– Det er mange måter å gjøre dette på. En arrestert aktivist kunne bli framstilt som en mor som hadde blitt tatt vekk fra barna sine, med en mann som lengtet etter henne: Referanser til familiekjærlighet er veldig sentralt for å framstille et liv som «sørgbart».

I fortellingen om profetens barnebarn Husseins martyrium, som altså er viktig i sjia-tradisjonen, spiller søsteren og andre kvinnelige familiemedlemmer en viktig rolle. Dette viser at kvinners uttrykk for kjærlighet er en viktig del av ritualet.

– Ikke bare for å bli sørget over, men for å delta i sørgeprosesser, må man kunne påberope seg familiekjærlighet, som gjør det mulig å framtre som et politisk subjekt.

Enten gruppene appellerte til menneskerettigheter eller martyrfortellinger var sorg i stor grad knyttet til familiekjærlighet, og da i betydningen av en konvensjonell familie. Sorgen blir synlig gjennom kvinners rolle i familien, blant annet morsrollen.

– Mens det at kvinner nå kunne bli tilskrevet martyrrollen tydet på kjønnsroller i endring, bidrar referansene til familiekjærlighet til å reprodusere dominerende normer om kjønn og seksualitet, sier Seddighi.

Politiske handlinger

– Noen kvinner har for eksempel skrevet om sin kjærlighet til mennene sine på sosiale medier for å skape oppmerksomhet om menn som satt fengslet. Dette er politiske handlinger, innenfor heteronormative rammer.

Disse normene er ifølge Seddighi, med på å forme og muliggjøre hva som blir forstått som en politisk handling.

– Jeg prøvde å vise hvordan endringene som har skjedd, for eksempel med kvinner som martyrer, har skjedd innenfor den samme forståelsen av kjønnsroller og normer rundt kjønn.

I nettverket Mourning Mothers ble begrepet moderskap utvidet for å inkludere ulike sosiale og politiske grupper inn i sorgpraksiser, til nettverket ikke bare inkluderte mødre som hadde mistet sine barn, men alle som ønsket å delta.

– Når moderskap ikke lenger var knyttet direkte bare til et biologisk forhold, ble det mulig for både menn og kvinner, med ulik politisk bakgrunn, å handle gjennom ideen om moderskap.

Noen opplevde imidlertid fortsatt å slite med å ta del i nettverket, og i ideen om moderskap, slik som asylsøkerne som sto bak støttegruppen i Harstad. De som laget nettverket Mourning Mothers, hadde tatt for gitt at alle som tok part i den transnasjonale bevegelsen på sosiale medier fortsatt hadde rett til statsborgerskap.

– For asylsøkerne var forholdet til statene de oppholdt seg i usikkert, og derfor slet de også med å ta del i sørgeprosessene.

Det apolitiske er politisk

Mange av deltakerne i gruppene Seddighi studerte beskrev gruppene som «apolitiske».

– I begynnelsen tok jeg det ikke helt alvorlig. Etter hvert måtte jeg imidlertid finne ut hva de mente med det.

Mange beskrev det som å distansere seg fra konvensjonell politikk, sier Seddighi. «Apolitisk» var en måte å si at det de gjorde ikke var institusjonalisert eller hierarkisk, men horisontalt organisert.

– Mitt mål var å politisere det «apolitiske» gjennom å vise hvordan det å skape «sørgbare liv» i seg selv er en politisk handling: På denne måten deltar de i politikk.

Les også: Martyrer på Facebook