Kjønnsspørsmål i Forsvaret blir latterliggjort og sabotert

Kjønnsspørsmål i Forsvaret blir latterliggjort og sabotert

Den maskuline kulturen i Forsvaret er et demokratisk problem. Det gjør det vanskelig å jobbe med spørsmål knyttet til kjønn, sier forsker.
Norge skal være en leder når det gjelder kvinner, fred og sikkerhet i væpnede konflikter internasjonalt. Bildet viser soldater fra Vakt og sikring lag 1 i NORTAD II styrken i FN-operasjonen MINUSMA i Mali. Personene på bildet har ingenting med innholdet i saken å gjøre. Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret.

Kvinner og jenter rammes spesielt hardt i væpnede konflikter. De kan bli mål i seg selv, og utsettes for seksualisert vold og misbruk.

Dette – altså at krig har en kjønnsdimensjon – ble for første gang anerkjent av FNs sikkerhetsråd i år 2000. Anerkjennelsen kom i form av resolusjon 1325, som skulle forplikte nasjoner til å beskytte kvinners rettigheter i krig, både foran og bak frontlinjen. Resolusjonen ble enstemmig vedtatt.

Seks år senere, i 2006, la den norske regjeringen fram en plan for implementeringen av resolusjonen, og erklærte at Norge ville være en internasjonal leder når det gjaldt kvinner, fred og sikkerhet. 13 år senere er resolusjonen ennå ikke implementert etter intensjonen i Forsvaret.

Kjønnsspørsmål har ingen status i organisasjonen.

– Det er mange oppdrag vi ikke har løst, sier Lena P. Kvarving. 

Hun er oberstløytnant i Forsvaret med likestilling, mangfold og kjønn som arbeidsområder. Som forsker disputerte hun i august med en doktorgrad om kjønnsperspektiver i Forsvaret, der hun undersøkte sin egen arbeidsplass sine utfordringer med å implementere resolusjonen, og årsakene til at det har gått så sakte.

Statsminister Erna Solberg hevdet at Norge er en mester på kvinner, fred og sikkerhet da hun talte til FNs hovedforsamling 27. september. Kvarvings avhandling tegner et annet bilde.

– Kjønnsspørsmål har ingen status i organisasjonen. Det at implementeringen av resolusjonen har stagnert blir ikke sett på som et problem, sier hun.

Latterliggjøring og sabotasje

I doktorgraden beskriver Kvarving en maskulintetskultur innad i Forsvaret som gir rom for å motarbeide forsøk på å fremme kvinner-, fred- og sikkerhetsagendaen. Ansatte som prøver å løfte fram kjønnsperspektivet har blir møtt med spøker, latter og seksualisert språk.


– Om vi skal få til endring i organisasjonen, må vi ha et system som lønner og disiplinerer, sier Lena P. Kvarving. Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret.

– Noen synes det er morsomt å sette folk ut. Det gjør det vanskelig å jobbe med kjønnsspørsmål, og en er nødt til å være tøff i sånne situasjoner for å klare stå i det: ufarliggjøre eller sette dem på plass. Og det er det ikke alle som orker til en enhver tid.

For noen har situasjonen vært så belastende at de har valgt å slutte.

– De kommer med et profesjonelt bidrag og møtes med umodne holdninger. Det er ikke rart de blir lei av det.

Kvarving forteller at de er flere, hun selv inkludert, som har blitt anbefalt å slutte å arbeide med likestillingsspørsmål, fordi det har så lav status.

– Jeg har fått høre at «Lena, du er super, men du burde slutte å jobbe med disse kjønnsgreiene. Det fører deg ingen steder karrieremessig». Det sier jo noe om den manglende statusen arbeidet for likestilling har.

I forskningen anbefaler hun at man må se nærmere på det som har med mannlige privilegier å gjøre. Det er knyttet privilegier til å være del av en dominerende maskulin kultur, påpeker hun. Derfor kan det å åpne opp for kjønnsbalanse og andre fagområder, og slippe inn folk av annet kjønn og annen kompetanse, oppfattes som en trussel mot den styrende maskulinitetskulturen. Dette kan igjen føre til at de som er del av kulturen, mister privilegiene sine, og derfor motarbeider de det.

Alvorlige utfall

Samtidig har det nylig kommet fram at Forsvaret har omfattende problemer med å trygge sine ansatte og vernepliktige innad i organisasjonen. I februar i år offentliggjorde Forsvaret resultatene fra en spørreundersøkelse som kartla mobbing og seksuell trakassering i organisasjonen. I undersøkelsen svarte 78 prosent av kvinnene at de har opplevd en eller annen form for seksuell trakassering. 23 kvinner svarer at de har vært utsatt for voldtekt.

I Forsvaret har vi utfordringer når det gjelder kjønn, seksualitet og tematikk som har med kvinner og sikkerhet å gjøre.

– Vi har utfordringer. Alt fra upassende språkbruk til kriminelle handlinger. Og det er et problem, fordi vi har en spesiell rolle i samfunnet, sier Kvarving.

– Jeg oppfatter det som at spørreundersøkelsen underbygger funnene i min studie. I Forsvaret har vi utfordringer når det gjelder kjønn, seksualitet og tematikk som har med kvinner og sikkerhet å gjøre, sier Kvarving.

Alibi i Afghanistan

Det er ikke bare innad i organisasjonen at oppgavene knyttet til resolusjon 1325 ikke blir løst, det skjer også ute i operasjoner. I avhandlingen bruker Kvarving kjønnsperspektivets plass under norske styrkers deltagelse i Afghanistan som eksempel. Det ble oppnevnt gender advisors – «rådgivere på kjønnsspørsmål» under operasjonen, men Kvarving finner at stilingene ikke fikk noen reell funksjon.

– Forsvarsministeren har stått i mediene og sagt at vi er langt framme internasjonalt fordi vi for eksempel har hatt gender advisors i Afghanistan. Men de som har hatt disse stillingene føler ofte de har blitt brukt som alibi. De ble sendt ut nærmest uten opplæring, ledelsen visste ikke hva de skulle brukes til, og det var ingen konkrete målsetninger med arbeidet deres, sier hun.

Ifølge Kvarving ble det ikke gjort gode nok kjønnsanalyser av området, som for eksempel gikk ut på å identifisere hvilke muligheter styrkene hadde til å påvirke, og hvilke aktiviteter man skulle velge for å få det til. Rådgiverne hadde heller ikke fagpersoner å rapportere til hjemme.

– Når ikke noe av det finnes, blir rådgiverne sendt for å fylle en rolle som finnes mest for syns skyld, sier hun.

Da arbeidet skulle rapporteres, ble heller ikke målet med kvinner-, fred- og sikkerhetsagendaen, som er bedre beskyttelse og deltagelse for kvinner, evaluert.

– Vi kan slå oss på brystet og si at vi har kjønnsrådgivere i felt. Men hvorfor har vi det, og hva skal de brukes til? Det var ganske uklart. En av de tidligere rådgiverne jeg snakket med, sa det føltes som å skulle forsvare Oslo helt alene.

Skjønnmaling

«Vil du har en rapport eller vil du ha sannheten?». En av Kvarvings kilder i NATO stilte henne dette spørsmålet i begynnelsen av et intervju til doktorgraden. Hun tenkte at det var en slående kommentar til forholdet mellom rapporter og virkeligheten.

– Vi har nok alle en tendens til å skjønnmale når vi rapporterer, vi vil gjerne det skal se ut som om vi gjør mer enn vi gjør. Og om vi sier vi er i en prosess eller jobber med saken, så gir det et inntrykk av at vi faktisk gjør noe, uten at det nødvendigvis stemmer.

Vi kan slå oss på brystet og si at vi har kjønnsrådgivere i felt. Men hvorfor har vi det, og hva skal de brukes til?

Kvarving finner at det har blitt avlevert misledende rapporter når det gjelder implementering av resolusjon 1325 i Forsvaret. Det neste nivået, altså Forsvarsdepartementet og forsvarsministeren, får dermed dårlig informasjon å basere gode beslutninger på, påpeker hun.

– Publikum får taler som minner mer om glansbilder enn om hvordan situasjonen egentlig er.

Etterlyser konsekvenser

Nå er det snart 20 år siden FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjon 1325. Alle norske regjeringer har vært tydelige på at de har ambisjoner om å være internasjonalt ledende på å fremme kvinner- fred- og sikkerhetsagendaen siden den første handlingsplanen kom ut i 2006. Men det går tregt i Forsvaret. Kvarving etterlyser tettere oppfølging fra Forsvarsdepartementet. En av grunnene til at Forsvaret ikke utfører oppdragene sine, er at det ikke får noen konsekvenser om de lar være, mener hun.

– Om vi skal få til endring i organisasjonen, må vi ha et system som lønner og disiplinerer. Det må lønne seg å løse oppdraget. Og det må straffe seg å ikke gjøre det, sier Kvarving.

– Så lenge ledelsen ikke blir holdt ansvarlig er det bare å fortsette som før. Jeg ser på det som et demokratisk problem. Er det sånn at man får politisk kapital når man gir oppdrag, ikke når de blir implementert, og at man derfor ikke følger opp? Eller mangler Forsvarsdepartementet evnen eller viljen til å lede Forsvaret som organisasjon, når de ikke stiller dem til ansvar? Eller er politikerne ikke så engasjerte som de sier, og syns det er greit at Forsvaret selv tar politiske strategiske avgjørelser og selv velger hvilke oppdrag de vil ta – en a-la-carte tilnærming?.

Kvarving, som har jobbet med tematikken i en årrekke, tror imidlertid denne tendensen er mulig å snu om ledelsen i Forsvaret blir holdt ansvarlig når de ikke løser oppdragene sine. Men det forutsetter tettere oppfølging fra departementet.

– Vi har det som skal til i organisasjonen, vi får det til om vi vil. Evnen er der, men det handler om ledelse, prioriteringer og vilje til å øke egen kompetanse om temaet. Om likestillingsarbeidet får den plassen det trenger, vil det være mulig å få til forandringer, sier hun.

– Behov for bedring

Forsvarsdepartementet har blitt forelagt funnene i Kvarvings avhandling. Departementet svarer i en e-post til Kilden:

«Forsvarsdepartementet setter kvinner, fred og sikkerhet høyt på dagsorden. Regjeringen har i en årrekke arbeidet systematisk for å styrke implementeringen av FNs resolusjoner gjennom å identifisere konkrete tiltak i Forsvaret. I januar i år lanserte regjeringen den fjerde tiltaksplanen om kvinner, fred og sikkerhet.

Forsvarsdepartementet gir Forsvaret en rekke konkrete oppdrag når det gjelder implementering og operasjonalisering av kjønnsperspektivet. Forsvaret rapporterer tre ganger årlig på gjennomføringen av disse oppdragene. Rapporterte avvik følges opp med egne tiltak. På bakgrunn av Forsvarets rapportering i den aktuelle perioden, oppfatter departementet at oppdragene knyttet til kvinner, fred og sikkerhet har blitt ivaretatt.

Samtidig ser vi at det på enkelte områder kan være behov for å bedre iverksettelsen av dette arbeidet ytterligere. Departementet har mottatt avhandlingen med interesse, og vil gjennomgå innholdet nærmere for å se om det er forhold som kan forbedres. En vellykket gjennomføring av de oppdragene som gis til sektoren er avgjørende for at Regjeringen skal lykkes med implementeringen av handlingsplanen.»

Les også:

Opp med døren – inn med kjønn

Advarer mot enkle sannheter om kvinner i krig

Uklok argumentasjon for kvinners deltakelse?