Forskning på unge jenter og eldre kvinners helse blir ikke prioritert

KRONIKK

Forskning på unge jenter og eldre kvinners helse blir ikke prioritert

Kvinnemedisin kan ikke bare handle om reproduksjon, og likestillingspolitikk må favne bredere enn pappakvoten. Vi trenger forskning som møter kvinner på deres premisser – i alle livsfaser, skriver Johanne Sundby.
«Mye av kvinnemedisinen vil dreie seg om spørsmål knyttet til reproduksjon. Det er helt på sin plass. Men forskningen må samtidig være tilpasset den tiden vi lever i», skriver Johanne Sundby i denne kronikken.

For kvinner flest er reproduksjon bare en del av livet. For mange unge kvinner handler livet også mye om å få seg utdanning, jobb og en meningsfylt hverdag utover det å bli mødre. For ikke veldig lenge siden fikk kvinner barn når de var nokså unge, i begynnelsen av tjueåra. Og de fikk flere barn; ungeflokker på tre, fire og fem var ikke uvanlig. Nå venter de fleste til de bikker tretti, og gjennomsnittlig barnetall per kvinne er under 1,7.

Generasjonene før, de som er gamle nå, har hatt et annet mønster. For dem kom fødslene i første rekke, og så eventuelt en kortere yrkeskarriere. Mange forble husmødre hele livet.

Kunnskap om kvinnehelse i dag kan ikke bare dreie seg om reproduksjon; den må også omfatte kvinners levekår og hvilke livsvalg kvinner gjør. Vi trenger å vite mer både om de unge kvinnenes helse og de gamle kvinnenes helse. For eksempel er det en økning av mentale lidelser hos unge kvinner. Det er også en stor økning i antall demente gamle kvinner. Kvinnehelse handler om det som er spesifikt for kvinner, og om der vi er forskjellige fra mennene.

Kvinnemedisin og reproduksjon

Medisin handler ganske mye om biologi. Den viktigste forskjellen mellom kvinner og menn, er bygget rundt reproduksjonsbiologien. Uansett hvor mange typer iscenesettelser av kjønn og uttrykk for kjønn man tenker at finnes, er det biologiske kjønnet knyttet til biologi og anatomi, og især koblet til reproduksjonen. Når noen ønsker å endre de ytre tegnene på det ene eller andre kjønnet, så går det an. Men man kan ikke endre biologien på cellenivå, og man kan ikke få biologiske menn til å bli gravide. Evnen til å bære og nære et avkom er helt unik. Derfor har også kvinnehelse ofte vært forvekslet med – eller bare omfattet – reproduksjonshelse.

Mange av jentene får ikke øye på at dette er strukturelle problemer, og leter kun etter individuelle årsaker.

Reproduksjon hos mennesket er likevel ikke bare styrt av biologien. Det er betydelig sosial kontroll rundt reproduksjon. Vi har hatt og har lover som bestemmer hvem som har lov til å ha seksuell omgang. Vi har en sinnrik ekteskapslovgivning, og vi bestemmer hvem som skal få tilgang på assistert befruktning eller abort når reproduksjonen går seg vill, og biologien og det sosiale livet er i konflikt.

Det er et mye større sosialt system rundt kvinnekroppen enn rundt mennenes kropper, nettopp på grunn av reproduksjonen. Ta burka og hijab, miniskjørt og høye hæler, brystimplantater av silikon og trutmunnlepper. Tenk på hva disse gjør med ideen om kvinners seksuelle tilgjengelighet og ansvar for egen ære.

Nye utfordringer krever ny forskning

Mye av kvinnemedisinen vil dreie seg om nettopp dette: graviditet og fødsel, prevensjon, abort, og sykdommer i reproduksjonsorganene, som brystkreft og endometriose. Og det er helt på sin plass. Men forskningen må samtidig være tilpasset den tiden vi lever i.

Unge jenter har flere helseproblemer knyttet til kroppsbilde, spisevaner og sosialt press. Unge jenter røyker og drikker mindre enn før, men noen er mer sykmeldte. Mentale problemer som depresjon, angst og anoreksi er ikke uvanlig hos unge kvinner. Vi mangler kunnskap om hvilke forhold i samfunnet som gjør at disse problemene vokser; og vi vet heller ikke helt hva man bør gjøre for å behandle dem. 

Det er ikke rart at forsøkene på å endre abortloven møtes med stor misnøye hos unge jenter.

Det er ikke lett å være kvinne i et samfunn som både ønsker seg kvinner som gjør de historiske «riktige» kvinnetingene som å bli gravide, føde og passe barn, være feminine og vakre. Samtidig mener man kvinner skal produsere på arbeidsfronten på lik linje med menn og være tøffe og selvhevdende. «Likestilling» må måles langs flere akser enn pappakvoten. Å forstå hva som skal til for at en mestrer dette uten å bli «psyk» kan hjelpe oss å endre samfunnet til å møte kvinner på deres premisser.

Mange av jentene får ikke øye på at dette er strukturelle problemer, og leter kun etter individuelle årsaker. Det er trist og alvorlig at mentale lidelser med påfølgende arbeidsuførhet og behandlingsbehov, rammer såpass mange unge jenter.

Fordi jentene utsetter ekteskap og fødsler, prioriterer de andre ting. Prevensjon og abort er sentrale temaer i unge kvinneliv, kanskje mer enn før. Det er ikke rart at forsøkene på å endre abortloven møtes med stor misnøye hos unge jenter. De vil selv bestemme over livene sine, når de skal få barn og hvilke barn. Den moralske fordømmelsen av disse ønskene om klare valg finner ikke ankerfeste i den yngre generasjonen. På den annen side strever unge kvinner med å finne en balanse mellom «det naturlige» og det iscenesatte. For meg er det er en gåte hvorfor det fremdeles er slik at sentrale unge media-damer synes de må ha høye hæler på skoene sine, når all forskning viser at det ødelegger føttene og hindrer naturlig bevegelse.

Flere eldre, mer behov for omsorg

Eldre kvinner må vi også forske mer på. Kvinner lever lenger enn før, og fremdeles lenger enn menn født på samme tid. Gamle kvinner hører, ser og husker dårligere enn før, og mange får skjøre knokler. Urinveisinkontinens er ikke uvanlig. Dessuten har mange problemer med å komme seg rundt: svimmelhet og manglende balanse gjør at gamle kvinner faller lett, og får brudd. Norge er på verdenstoppen i antall fallrelaterte brudd. Mange blir enker, og mange klarer seg som eneboende. Men en økende andel blir avhengig av omsorg. 

Eldre stelles av pleiere som ikke har sett dem slik de var da de var yngre, mer kompetente og mindre demente.

Men dessverre er omsorg noe som ofte gis av kvinner til barn og menn. Kvinner er ikke flinke til å skaffe seg den omsorgen de trenger, og forholdene for gamle, syke, ensomme kvinner kan være nokså semre. I en søken etter teknologiske og medikamentelle løsninger på den store bølgen av eldre kvinner kan man komme til å glemme at menneskelig kontakt og stimulering kanskje er det viktigste. Vi må ikke glemme at disse kvinnene har vokst opp før teknologien og nettbaserte tjenester gjorde sitt inntog.

Å løse omsorgskrisen vi står overfor med å kun fokusere på teknologi kan føre til enda mer fremmedgjøring. Mange eldre kvinner er overmedisinerte og understimulerte. På sykehjem stelles de av pleiere som ikke har sett dem slik de var da de var yngre, som mer kompetente og mindre demente.

I nær fremtid er dette problemstillinger vi må jobbe mye med, og kanskje finne nye løsninger på. Det samfunnet vi lever i er dessverre fremdeles mest opptatt av de yngre, produktive mennene og deres behov. Dette gjelder også i medisinen og i forskningen om helse. Kvinnehelse må også konsentrere seg om utfordringene med å bli gammel, for gamle blir de, kvinnene av i dag.