Unge, mannlige sjåfører tar mer hensyn etter ulykker

Unge, mannlige sjåfører tar mer hensyn etter ulykker

Unge menn endrer atferd i trafikken etter ulykker selv om de fortsatt eksprimenterer med kjøring, sier forsker Rannveig Svendby. Hun mener man må inkludere perspektivene deres på tross av at de blir ansett som problemsjåfører.
Mennene Rannveig Svendby har intervjuet, sier de har tatt inn over seg at deres handlinger er skadelige for andreetter ulykken, og at de prøver å gjøre noe med det. Samtidig har de ikke sluttet å eksperimentere med kjøring.

Menn er overrepresentert på statistikkene over trafikkulykker. De står for mer enn tre fjerdedeler av dem som dør i trafikken på verdensbasis, og i Norge var 103 av de 138 som mistet livet i gjennomsnitt de siste fem årene menn. Menn utgjør også nesten to tredjedeler av de skadede i trafikkulykker den samme tidsperioden. 

– Både i forskningslitteratur og medieoppslag er unge menn utpekt som en spesiell gruppe sjåfører fordi de er overrepresentert på ulykkesstatistikken. De blir fremstilt som uansvarlige, irrasjonelle og helt sprø i trafikken, sier forsker Rannveig Svendby. 

Alle sier ulykken endret måten de kjørte bil på, og livet deres ellers.

– I forskningslitteraturen er det en veldig tydelig forståelsesramme at unge menn som er villige til å ta risiko i trafikken blir sykeliggjort og kun sett på som et problem. Det hindrer andre måter å forstå atferden deres på, og ekskluderer perspektivene deres, sier forskeren.

Doktoravhandlingen hennes er gjort på oppfordring fra Trygg trafikk. Den bygger på kvalitative intervjuer og deltagende observasjon av 14 unge voksne, 12 menn og to kvinner, som har fått varige skader etter bilulykker der de selv var sjåfør. Svendby identifiserer tre rådende oppfatninger som denne gruppen møter etter å ha vært gjennom en trafikkulykke, og diskuterer dem.

Hensynsløse gærninger?

Forskeren tar for seg de 12 mannlige studiedeltagernes kjørepraksis, hvordan de ser på trafikksikkerhet og sin egen maskulinitet.

Svendby skriver at de var opptatt av typiske maskulinitetsidealer før ulykken, og at det var viktig å være tøff, sterk og ha en funksjonell kropp. Mange fortalte at det hadde vært mye festing, kriminalitet og rus tidligere i livet, flere hadde brukt anabole steroider.


Rannveig Svendby har studert unge menns kjørepraksis, hvordan de ser på trafikksikkerhet og sin egen maskulinitet. Foto: Stein By

En av dem ønsket bevisst å ha en kropp som ble oppfatta som skremmende, han brukte kroppen sin til å få «respekt i form av frykt», ifølge ham selv. Når det gjelder hvordan de oppførte seg i trafikken, tenkte de lite over hvordan kjørepraksisen deres potensielt kunne skade andre før ulykken, som skjedde da mennene var mellom 16 og 24 år gamle.

– Alle sier ulykken endret måten de kjørte bil på, og livet deres ellers, sier Svendby.

– Det varierte veldig hvor store endringene var, men alle mente at det var et vendepunkt som betydde mye for hvordan de så på kjøring og seg selv. En del begynte å orientere seg etter andre typer idealer, som gikk ut på å ta mer hensyn til andre, i trafikken og ellers.

Hun legger til at mennene i gruppen hadde blitt en del eldre siden ulykken skjedde, ettersom den inntraff mens de var nokså unge. Noen hadde etablert seg og fått barn, som også virket inn på modningen.

– Samtlige hadde refleksjoner som gikk på å ta vare på andre i trafikken.

Tar mer hensyn

I artikkelen introduserer Svendby konseptet Traffic safety agency - «trafikksikkerhetsaktørskap». Konseptet lanseres for å synliggjøre at mennene i denne gruppen, som i forskningslitteraturen kalles problemsjåfører, faktisk har en forståelse av trafikksikkerhet – selv om denne forståelsen ikke er i tråd med den normative oppfatningen av hva som er trygg kjøring.

For eksempel kjører de om natten i stedet for om dagen når de skal kjøre fort, eller holder seg unna områder med mye folk når de skal sladde.

– Utenfra ser det ut som om de fortsetter på samme måte, at det ikke er noen forskjell på kjørestilen deres før og etter ulykken, sier Svendby.

Det er provoserende for folk at disse mennene kjører sånn som de gjør, og at de fortsatt kjører sånn etter ulykken.

– Men det er en forskjell på å kjøre om natta når det er færre biler på en vei man kjenner godt, og det å ta det helt ut på dagen på en vei man ikke kjenner, som er to av forskjellene mennene beskriver.

Mennene sier at de etter ulykken har tatt inn over seg at deres handlinger er skadelige for andre, og prøver å gjøre noe med det. Samtidig har de ikke sluttet å eksperimentere med kjøring.

Svendby forteller at det har vært vanskelig å få gehør for at mennene har endret kjørestil når hun har lagt frem resultatene i ulike fora.

– Det er provoserende for folk at disse mennene kjører sånn som de gjør, og at de fortsatt kjører sånn etter ulykken, sier hun.

– Jeg møter uttalelser som «ja, men da har de jo ikke egentlig endret seg». Men det er en forskjell på å helle i seg alkohol og ta valium og andre typer harde stoffer og kjøre, som en av mennene gjorde før, versus det å røyke litt marihuana og kjøre, som han gjør i dag, selv om det heller ikke er optimalt.

Må inkluderes

De såkalte problemkjørernes syn på trafikksikkerhet bør utforskes av eksperter som jobber for tryggere trafikk, mener Svendby. Hun trekker frem at generelle kampanjer om trafikksikkerhet som regel ikke når denne gruppa, og at det er nødvendig å inkludere deres egne perspektiver om man skal få til en endring.

– Når man har en veldig dominerende forståelse, som den om at unge problemkjørere handler som de gjør fordi de er irrasjonelle og biologisk programmert til å ta risiko, så gjør det at man oppfatter verden på en bestemt måte, sier hun.

– Da ser man dem kun som problem og går glipp av deres endringspotensial. Men hvis man har andre begreper og forståelser å trekke på, kan det tilføre noe til samtalen, for eksempel konseptet om deres trafikksikkerhetsaktørskap. Dette kan endre de faktiske handlingene fordi vi kan få øye på nye løsninger.

Svendby tror mennenes trafikksikkerhetsperspektiv kan fungere som et grunnlag for å utvikle verktøy og samtaleemner som man kan diskutere med sjåførene det gjelder.

– De er viktig at mennene får redskaper og muligheter til å reflektere over hvordan kjøringen deres kan skade dem selv og andre tidlig, det kan ha en effekt på hvordan de forholder seg til trafikksikkerhet, sier hun.

– Det som ikke kommer til overflaten, er at disse sjåførene og de som jobber med trafikksikkerhet har et felles mål, og det er at ingen skal dø og skades. Mennene kjører jo ikke som de gjør fordi de vil ta risiko eller skade seg, men fordi de synes det er gøy å eksperimentere med kjøring. Ved å anerkjenne at man har et felles mål kan man kanskje sammen gå i dialog og komme til noen nye innsikter om hvordan målet kan nås.  

Å være 100 prosent

En av mennene i gruppen Svendby intervjuer, presenterer seg ved å si at han «er hundre prosent» den første gangen hun møter ham. Det ble begynnelsen på en studie av hvordan nummere og prosenter blir en viktig del av hverdagen til mennene som har vært gjennom en trafikkulykke.

– De snakket om prosentene som noe de var, forteller hun.

– Det ble viktig å være 100 prosent, for det var normaliteten, idealet. Var man under 100 prosent, var man ikke komplett. Det å jobbe hundre prosent gjorde deg til hundre prosent.

Alle i gruppen har fått varige skader som varierer i omfang og alvorlighetsgrad. Noen har hodeskader, andre har mistet bevegeligheten i beina, noen sliter med smerter. Alle har vært gjennom en rehabiliteringsprosess i helsevesenet, der det brukes nummere og prosenter for å karakterisere tilstanden og arbeidskapasiteten deres.

Menn skal tradisjonelt sett være selvstendige og økonomisk uavhengige.

– Dette «prosentspråket» lekker inn i livene deres, og det ble viktig å klare å jobbe hundre prosent selv om det fikk store sosiale og helsemessige konsekvenser.

Svendby skriver om en av mennene som får beskjed av legen om at han er 36 prosent invalid, og tar det veldig tungt. Han beskriver det som å bli dømt. Han låser seg inne på rommet og begynte å kaste ting rundt. Mange av mennene i gruppen reagerer på prosentspråket med sinne og sorg. Svendby knytter de sterke reaksjonene til kjønn og alder. 

– Menn skal tradisjonelt sett være selvstendige og økonomisk uavhengige. Og når man er ung, så forventes det at man skal jobbe 100 prosent. Disse idealene skaper et stort press særlig på unge, mannlige funksjonshemmede.

Svendby knytter forventningene opp til arbeidslinja i Norge, altså at flest mulig skal være med å bidra til velferdsstaten gjennom å forsørge seg selv, men også til de internasjonale nyliberale trendene om at det er viktig å være produktiv, gjøre nytte for seg og ha sin egen karriere.

–  Dette er idealer som står sterkt nå, og det er noe flere i studien sa de kjente på. For i stedet for å skape verdier så koster man kanskje penger som funksjonshemmet. Det kan gå hardt ut over selvfølelsen å leve i et samfunn der det nærmest blir sett på som at man har feilet som menneske hvis man ikke er produktiv og såkalt normal.

Uvitenhet og diskriminering

Svendby tar for seg uvitenhet og fordommer studiedeltagerne møter etter å ha fått funksjonsnedsettelser.

Hun bruker autoetnografisk metode, der hun bruker sine egne følelser, tanker og opplevelser som data. Hun går gjennom sine egne notater og finner fram til øyeblikk der hennes uvitenheten om funksjonshemming kom tydelig til uttrykk.

Som forsker fra kritiske disipliner med queerteori og seksualitetsforskning i bagasjen ble hun overrasket over hvor tradisjonell forståelse hun selv hadde av kropp og seksualitet.

– Jeg så på meg selv som respektfull og likestillingsorientert. Så hadde jeg det første møtet på Sunnaas sykehus og ble totalt satt ut av det som møtte meg. Jeg hadde ikke sett for meg at det skulle være så smertefullt å se funksjonshemminger. Jeg hadde en veldig naiv forståelse av hva det innebærer å møte uvanlige kropper.

– Det ble tydelig at jeg ikke hadde et solid og nyansert grunnlag. Det lakk fordommer ut av meg stadig vekk, både i ting jeg sa, og tenkte og spurte om.

Svendby skriver om reaksjonen hun fikk da hun sa til en av mennene som hadde spasmer og store skader, at han hadde vært heldig som var blitt gift.

– Det var i møtet med den opprørte reaksjonen jeg fikk fra kona at jeg skjønte hvor alvorlig det var at jeg hadde sagt noe sånt, sier hun.

– At jeg gikk ut ifra at man ikke kunne bli gift med en sånn type skade. At han liksom ikke var på markedet lenger.

Møter fordommer

Svendby spurte også en av mennene som har mistet bevegeligheten i beina om hvordan det var å ikke kunne ha sex lenger.

– Han ble helt satt ut over at jeg kunne si noe sånt, at jeg bare gikk ut i fra at han ikke kan ha sex lenger, fordi han er lam fra livet og ned, forteller hun.

– Han forklarte meg tålmodig at han faktisk kan ha sex selv om han er lam. Han har begjær, nytelse av det visuelle og kroppskontakt, kan stimulere seg selv og ha et godt sexliv. Mitt spørsmål kom fra en biomedisinsk forståelse der funksjonshemmede er syke og utdefineres fra seksualitet, sier Svendby.

Det er problematisk at funksjonshemmede skal måtte lære andre å håndtere deres annerledeshet.

Hun skriver at når denne biomedisinske forståelsen er den eneste referansen folk som ikke er funksjonshemmede har, blir diskriminering produsert og opprettholdt gjennom uvitenhet. Denne forståelsen er så inngravert i kulturen at den trumfer kunnskap og erfaringer som vi faktisk har foran oss, forteller hun.

– Det er et stort problem, fordi det gjør at funksjonshemmede blir forstått som en lite nyansert gruppe, og blir utsatt for diskriminering fra andre. Det kommer tydelig til uttrykk gjennom mitt eget feltarbeid.

Svendby sier det ikke var lett å skrive denne artikkelen, og at det ville vært mer behagelig å ikke gjøre det. Men hun mener det var viktig å skrive den fordi hun tror problemet gjelder flere enn henne.

– Jeg tror det er relativt vanlig å ha denne typen fordommer. Det sier noe om noe større og underliggende i vår kultur, som vi er nødt til å ta tak i. Det er problematisk at funksjonshemmede skal måtte lære andre å håndtere deres annerledeshet. Folk som er i en privilegert posisjon bør ta tak i det selv.

Les mer: Kvinner med nedsatt funksjonsevne blir sett på som aseksuelle