Fra europeisk optimisme til homonasjonalisme på 14 år

Frem fra arkivet

Fra europeisk optimisme til homonasjonalisme på 14 år

I 2004 utvidet EU mot øst og gikk fra 15 til 25 medlemsland. For å få bli med i den europeiske storfamilien, måtte postkommunistiske land reformere diskrimineringslovene sine. «– EU bra for homofiles rettigheter», kunne man lese hos Kilden.
Mer om EU
Mer om LHBTI
I 2004 mente Kristin Mikkelsen at medlemskap i EU var en fordel for seksuelle minoriteter. Debatten om homofiles rettigheter har endret seg i Europa de siste 14 årene, skriver Trine Rogg Korsvik.

Konklusjonen om at EU er bra for homofiles rettigheter, ble fastslått av Kristin Mikkelsen i hovedoppgaven «Seksuelt medborgerskap» i Europa. En analyse av forholdet mellom europeisk og nasjonal politikkutforming. Homofiles rettigheter i et menneskerettighetsperspektiv.

Mikkelsen fant at overnasjonale europeiske lover om universelle rettigheter styrker lesbiske og homofiles rettigheter mer enn det nasjonale lover gjør. Det «postnasjonale samfunnsmedlemskapet» ville styrke demokratiet i Europa – også for de seksuelle minoritetene.

Fra begeistring til homonasjonalisme

14 år etter den historiske EU-utvidelsen har begeistringen for unionens evne til å sikre demokrati og menneskerettigheter kjølnet betydelig. Britene har meldt seg ut av EU, og nasjonalkonservative land som Polen og Ungarn gir blaffen i EUs menneskerettighetsprinsipper og homovennlige lover. I mange øst-europeiske land får fascistgrupper angripe Pride-parader, uten å hindres av politiet.

Homotoleranse er blitt et symbolsk skille mellom øst og vest i Europa. I vest er homotoleranse en sentral verdi som representerer frisinn, modernitet og sivilisasjon. Et nytt begrep siden 2004 er homonasjonalisme, altså at LHBT-rettigheter brukes som en måte å ta avstand fra «de barbariske andre», som for eksempel muslimer eller øst-europeere. 

I øst blir homotoleranse et symbol på alt man misliker med EU, et uttrykk for vestlig liberalisme, moralsk forfall og angrep på familien. Homofiles rettigheter sees også som uttrykk for kosmopolitisme. Mange av de lokale LHBT-organisasjonene har vært finansiert utenfra, for eksempel gjennom Open Society, startet av den ungarske milliardæren Georg Soros. Hans jødiske bakgrunn gjør ham til en populær figur i atskillige høyreorienterte konspirasjonsteorier.

Ble EU entydig «bra» for homofiles rettigheter? Kanskje var det vel optimistisk å tro på at man kunne ta en snarvei via EU-lovgivningen. Lovene om homofiles rettigheter i de «nye» EU-landene kom ovenfra og ble finansiert utenfra. De kom brått. De var ikke, som i en del vestlige land, resultat av tiår med iherdig grasrotorganisering og gradvis endring av opinionen.


Les saken:

– EU bra for homofiles rettigheter

EU og Europarådet er bra for homofiles rettigheter. Det slår Kristin Mikkelsen fast etter å ha sammenlignet de europeiske landenes lovgivning i forhold til homofile og lesbiske. Ønske om EU-medlemskap har blant annet ført til at land i Øst-Europa har legalisert likekjønnsseksualitet.

Skrevet av Beret Bråten, publisert 8. juni 2004.

Kristin Mikkelsen har skrevet hovedfagsoppgave i sosiologi om seksuelt medborgerskap i Europa. Her analyserer hun forholdet mellom europeisk og nasjonal politikkutforming, og hun ser på homofiles rettigheter i et menneskerettighets-perspektiv. Mikkelsen har studert lovgivningen til landene i EØS-området. Det vil si til sammen 28 land med 450 millioner innbyggere.

Hennes konklusjon er økende konvergens i medborgerstatus for homofile og lesbiske i Europa, det vil si en mer lik nasjonal lovgivning i forhold til homofile fra land til land. Og at dette er en prosess styrt ovenfra, fra Europarådet, EU og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD).

– Når tidligere totalitære stater i øst raskt har avkriminalisert homoseksualitet og satt i verk antidiskrimineringstiltak, har dette sammenheng med ønsket om å søke om medlemskap i EU.

– Det er liten tvil om at den nasjonale og internasjonale homobevegelsen har betydd og betyr mye for homofiles rettigheter. Men når tidligere totalitære stater i øst raskt har avkriminalisert homoseksualitet og satt i verk antidiskrimineringstiltak, har dette helt klart sammenheng med ønsket om å bli tatt opp som medlemmer av Europarådet og søke om medlemskap i EU, sier Mikkelsen.

Land som Litauen, Latvia og Estland har fjernet forbud om homoseksualitet for å kunne bli medlem i EU. I august 2003 opphevet Armenia sitt totalforbud mot mannlig homoseksualitet som det siste landet i Europa.

Nytt direktiv mot diskriminering i arbeidslivet


I 2004 skrev sosiolog Kristin Mikkelsen om homofiles rettigheter i EU. Foto: Beret Bråten

– EU har vært dyktig i forhold til å øve press på søkerlandene i øst. De har vært mindre flinke til å legge press på land som har vært medlem av EU i mange år. Nå er det imidlertid vedtatt et nytt direktiv om likebehandling i arbeidslivet. Alle eksisterende og nye medlemsland i EU må adoptere dette, og tilpasse sin nasjonale lovgivning. Noe som er gode nyheter for homofile og lesbiske over hele Europa, siden det kun er Sverige, Danmark og Belgia som til fulle oppfyller direktivets krav, som ble gjeldende EU-lov 2.desember 2003, forteller sosiologen.

Norge er ett av landene det blir spennende å følge i denne prosessen.

– Norge er som EØS-land, forpliktet til å adoptere direktiv som faller inn under EØS-avtalen. Regjeringen har introdusert en ny lov om etnisk diskriminering, som kommunalminister Erna Solberg har uttalt oppfyller EUs rasediskrimineringsdirektiv. Men det gjenstår å se om likebehandlingsdirektivet, som forbyr både indirekte og direkte diskriminering, blir implementeret også i Norge. Det ville i så fall gi homofile og lesbiske et bedre rettslig vern mot diskriminering i arbeidsliv og yrke enn dagens rammeverk gir, sier Mikkelsen.

Storbritannia dømt for brudd på menneskerettighetene

EU og EUs direktiver er viktig, men det er også Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) vedtatt i 1950 av Europarådet, og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Det er flere eksempler på at homoaktivister og domfelte i enkeltland har tatt sine saker til internasjonale domstoler som EMD. Dommer her har i neste omgang bidratt til å endre diskriminerende nasjonal lovgivning og praksis.

– Det første landet som ble dømt for brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) med utgangspunkt i homofiles rettigheter, var Storbritannia i 1981, forteller Mikkelsen.

– Da fikk Jeffrey Dudgeon medhold i at Storbritannia urettmessig hadde blandet seg i hans privatliv.

Bakgrunnen var at Storbritannia i 1967 opphevet forbudet mot mannlig likekjønnsseksualitet i England og Wales, men ikke i Skottland og Nord-Irland. I 1976 ble det foretatt husundersøkelse hjemme hos Dudgeon i Nord-Irland. Det ble gjort narkotikabeslag. På bakgrunn av husundersøkelsen ble han så innkalt til politiavhør og utsatt for nærgående spørsmål, ikke om narkotika, men om sitt seksualliv. Dudgeon tok saken til EMD. Han påklaget Nord-Irlands forbud mot homoseksuelle handlinger og hevdet politiundersøkelsen var ulovlig inngripen i hans privatliv og hjem.

EMD konkluderte med at Nord-Irlands kriminalisering av seksuelle handlinger mellom menn over 21 år, var en krenkelse av Dudgeons rett til respekt for sitt privatliv.

– Dette har skapt presedens for liknende saker seinere, sier Mikkelsen.

Ikke lov å sparke homofile og lesbiske fra forsvaret

Alle landene i EØS-området har sluttet seg til EMK gjennom sitt medlemskap i Europarådet og er forpliktet til å etterleve den. Beslutninger gjort av domstolen (EMD) på bakgrunn av konvensjonen har derfor stor betydning.

– I de senere årene har domstolens rettspraksis også trukket paralleller mellom diskriminering på grunnlag av seksuell orientering og rase- og religionsdiskriminering. Slik har de understreket at forskjellsbehandling basert på seksuell orientering ikke kan tolereres. Et eksempel er at domstolen i september 1999 avgjorde at Storbritannias politikk med å avskjedige alle lesbiske og homofile ansatte i de væpnede styrker, var i strid med EMK. Tilsvarende har skjedd i Østerrike, forteller Kristin Mikkelsen.

En partner er en partner, uansett?

I 2003 fikk Siegmund Karner medhold i en sak mot staten Østerrike. Bakgrunnen var at Karner ble boende i sin mannlige livspartner og samboers leilighet, etter at denne var død. Huseieren gikk til byretten for å få avsluttet leieforholdet. Saken gikk sin gang i Østerrikes rettssystem. Østerrikes høyesterett nektet Karner status som livspartner i forhold til husleieloven, og nektet ham retten til å arve leieforholdet etter sin avdøde samboer. Karner tok da saken til EMD – som i 2003, etter Karners død, dømte Østerrike for brudd på EMK, og til å betale Siegmund Karners dødsbo erstatning.

Seksualitet og samlivsform begrenser i praksis enkeltindividers mulighet til medborgerskap.

– Dommen blir sett som en seier for alle homofile, lesbiske og bifile i Europarådets 45 medlemsland, for bare et mindretall av disse har rettslig anerkjent homofilt samliv. Etter denne dommen mener homofiles organisasjoner at heterofile og homofile samlivspartnere bør ha like rettigheter, understreker Mikkelsen.

– Flere land, som Storbritannia, Irland, Polen og Spania, jobber nå med nasjonale lover som vil anerkjenne homofilt samliv. Rettslige beslutninger som den mot Østerrike vil kanskje bidra til at den politiske prosessen med partnerskapslover eller endringer i ekteskapslovgivningen, skyter fart enda flere steder.

Holder med mindretallet

At internasjonal lov setter nasjonal lov til side har vist seg å være en fordel for homofile og lesbiske i Europa. Kristin Mikkelsens konklusjoner går rett inn i debatten om Makt- og demokratiutredningen, der flertallet mener at folkestyre og demokrati svekkes av at stadig flere internasjonale menneskerettighetsbestemmelser går foran nasjonalstatenes politikk. Kristin Mikkelsens er mer på linje med Hege Skjeie i Makt- og demokratiutredningens mindretall. Mikkelsen mener internasjonal rett kan bidra til å styrke demokratiet ved at de gir enkeltindivider og minoriteter rettigheter og muligheter de ikke ville hatt, dersom det kun var opp til det nasjonale flertallsdemokratiet å bestemme.

Ikke samme status som andre medborgere

– Ifølge liberal medborgerskapsteori har alle samfunnsborgere samme status i en nasjonalstat. Men seksualitet og samlivsform begrenser i praksis enkeltindividers mulighet til medborgerskap, påpeker Mikkelsen.

Homoseksualitet er fortsatt forbudt ved lov i mange land. Det straffes med bøter eller fengselsstraff, til og med dødsstraff i enkelte muslimske land.

– Og til tross for at likekjønnsseksualitet er lovlig i hele Europa, blir borgere fremdeles diskriminert for sin seksuelle legning, både i strafferetten og i sivilretten, forteller Mikkelsen.

Hun bruker Norge og seg selv som eksempel.

– På grunn av min seksuelle orientering og fordi jeg lever i et likekjønnsforhold, har jeg ikke de samme familierettigheter som kvinner med en heteroseksuell orientering som lever i et ulikekjønnet forhold. Jeg har ikke rett til å bli vurdert som adoptivforeldre, for eksempel. Formelt statsborgerskap med stemmerett er altså ikke alltid avgjørende for hvorvidt en person har samme status som sine medborgere, understreker Kristin Mikkelsen.

Gammel og ny teori

Hun viser til at samfunnsborgerskapets tradisjonelle nasjonale og statlige grenser er i ferd med å utvides til et globalt nivå. Sosiologen Yasemin Soysal mener for eksempel at et postnasjonalt samfunnsmedlemskap har utviklet seg i nasjonalstatene i Europa etter andre verdenskrig. Rettigheter og privilegier som tidligere var forbeholdt statsborgere, er i økende grad blitt omdefinert og har utviklet seg til personlige rettigheter, som undergraver den nasjonale tilknytningen statsborgerskap har hatt. Det har utviklet seg et samfunnsmedlemskap som ikke er basert på en nasjonal identitet, men på skiftende lokale, regionale og globale identiteter. Soysal viser blant annet til tyrkiske immigranter i Berlin og pakistanere i London.

– Til tross for at de mangler formelt statsborgerskap og stemmerett i vertslandet, er gjestearbeidere likevel berettiget sivile og sosiale borgerrettigheter. Slik er det fordi europeiske stater er bundet av internasjonale menneskerettighetsdokumenter som EMK og FN- konvensjoner. Et postnasjonalt samfunn kjennetegnes med at universal personhood erstatter nationhood, og universelle menneskerettigheter erstatter nasjonale rettigheter, sier Mikkelsen.

– Borgerrettigheter er blitt individualisert og legitimert som krav om menneskerettigheter

Hun mener denne tenkningen kan anvendes også i forhold til homofiles medborgerstatus i Europa.

– Nasjonalstater blir i økende grad møtt med menneskerettighetskrav, både i forhold til folk innenfor og utenfor landets grenser. Europarådets og EUs opprettelse av overnasjonale organer som EMD og EU-domstolen har gitt økt betydning og mening til de internasjonale rettighetene og lovene, sier Mikkelsen.

– Det kan virke som kampen for borgerrettigheter for homofile og lesbiske nå dreier seg mer om individets menneskerettigheter, enn om minoritetsrettigheter for en sosial gruppe. I Europa har henvisning til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) blitt en integrert del av argumentasjonen bak kravene fra homofile og lesbiskes organisasjoner. I tillegg appellerer enkeltindivider til den Den europeiske mennskerettighetsdomstolen (EMD) i forsøk på å få endret nasjonal lovgivning. Homofile er en gruppe av individer som krever sin rett til å leve et liv i frihet. Borgerrettigheter er blitt individualisert og legitimert som krav om menneskerettigheter, avslutter Kristin Mikkelsen.

Saken ble først publisert 4.06.04.