I politikken har klima samme vikeplikt som likestilling

Debatt

I politikken har klima samme vikeplikt som likestilling

Nesten alle er enige om at klimagassutslippene må reduseres, men i praksis må hensynet til klimaet vike for flytrafikk, privatbilisme, arbeidsplasser i oljebransjen med mer. Her er det en parallell til likestillingspolitikken, skriver Mari Teigen og Helga Eggebø.
Mari Teigen og Helga Eggebø trekker paralleller mellom politikernes behandling av likestilling og klima.

Alle er enige om at klimaproblemene må løses. Likevel er det vanskelig å få gjennomslag for effektive tiltak. I politiske beslutningsprosesser må hensynet til klimaet ofte vike for andre hensyn, slik som økonomisk vekst, arbeidsplasser, energibehov og transportbehov. Klimakrisen er en av vår tids mest krevende styringsutfordringer, slår Arild Underdal fast i artikkelen «Klimapolitikk i menneskehetens tidsalder». I denne artikkelen vil vi presentere noen sentrale styringsutfordringer på et annet politikkområde, nemlig likestillingspolitikken. Kan styringsutfordringene i likestillingspolitikken bidra til å kaste lys over handlingsproblemene også på klimaområdet?

Glansbilde av likestilling

Norge er et av de mest likestilte landene i verden. Vi er alltid i toppsiktet når verdens land rangeres etter grad av likestilling mellom kjønnene. Likestilling er noe mange av oss oppfatter som en realitet – noe vi allerede har oppnådd her til lands. Der er stor oppslutning om likestilling: Nesten alle er for likestilling, og som regjeringen selv slår fast i sin likestillingsmelding: Likestilling er en del av Norges nasjonale identitet. Norske myndigheter tar imot et utall utenlandske delegasjoner som kommer hit for å lære om den norske likestillingsmodellen, og framhever viktigheten av likestilling i Utenrikspolitikken.

Når likestilling blir alles jobb, er det ingens ansvar.

Men er realitetene i tråd med det glansbildet vi formidler internasjonalt? Forskning på likestilling viser et litt annet bilde. Norge skårer høyt på likestilling i internasjonale sammenhenger fordi så godt som halve arbeidsstokken er kvinner. Men samtidig er det norske arbeidsmarkedet svært kjønnsdelt, og for hver time vi arbeider tjener kvinner i snitt bare 88 prosent av det menn tjener. Kvinner besitter per dags dato de mektigste og mest prestisjefylte ministerpostene her til lands, men i den samla makteliten er 3 av 4 menn.

På tross av at jenter i snitt har bedre skoleprestasjoner og utgjør flertallet i høyere utdanning, så har menn høyere status og høyere lønn i arbeidslivet. De siste tiårene har vi vært vitne til en aldri så liten revolusjon når det gjelder menns omsorg for egne barn, men likevel er det kvinner som tar ut mesteparten av foreldrepermisjonen og gjør størsteparten av husarbeidet. Trakassering og voldtekt er et omfattende problem, som i særlig grad rammer kvinner. Men lite og ingenting gjøres for å bedre rettssikkerheten.

Alles jobb, ingens ansvar

Tallenes tale viser med all tydelighet at mye må gjøres dersom likestilling mellom kjønnene skal bli en realitet i «verdens mest likestilte land». Regjeringen har selv slått fast at der er en jobb å gjøre, og hovedstrategi for likestilling er såkalt «mainstreaming». Det innebærer at hensynet til likestilling skal integreres i all politikkutvikling, på alle områder, i alle ledd, av en virksomhet. Både offentlige myndigheter, arbeidsgivere og arbeidslivets organisasjoner har et lovpålagt ansvar for å arbeide aktivt og målrettet for likestilling på sine ansvarsområder.

Det er en besnærende tanke at likestillingsarbeid er noe som gjelder alle, over alt, på alle områder, til enhver tid. Men problemet er at ingen har makt, myndighet, kompetanse eller midler til å gjennomføre likestillingsarbeidet i praksis. Derfor vedvarer kjønnsdelingen i skole og arbeidsliv, lønnsforskjeller, mannsdominans og trakassering. Tanken bak «mainstreaming» er god, men denne strategien har i praksis vist seg å ikke fungere: Når likestilling blir alles jobb, er det ingens ansvar.

Vi undres over om det ikke også i klimapolitikken er en handlingslammende tendens til å se på oss selv som best i klassen.

Hvorfor er det slik at likestilling, som alle er for og alle syns er viktig, møtes med unnvikenhet? Hege Skjeie og Mari Teigen presenterte i 2003 tesen om «likestillingens vikeplikt». De beskrev en utbredt tendens til at likestilling er et hensyn som alltid må vike litt til fordel for andre hensyn: Det er for eksempel ingen tvil om at den største barrieren for likelønn er måten lønnsforhandlingene er organisert på. Men her må hensynet til likelønn alltid vike til fordel for «forhandlingsfriheten».

Og når religiøse trossamfunn og skoler systematisk diskriminerer jenter og kvinner i alt fra lærebøker til lederposisjoner, så må diskrimineringsvernet vike til fordel for trosfriheten. Når toppkvalifiserte kvinner konkurrerer med menn om sentrale posisjoner i politikk og næringsliv, må hensynet til kjønnsbalanse ofte vike til fordel for en ofte uspesifisert henvisning til at akkurat denne gangen var den mannlige kandidaten litt mer relevant. Når foreldrepermisjonen fordeles mellom mødre og fedre, må hensynet til likestilling vike til fordel for «familienes valgfrihet».

Kan det også tenkes at vikepliktsmetaforen er relevant for klimapolitikken?

Styringsutfordringene i likestillingspolitikken kan oppsummeres i tre hovedpunkt: For det første har vi et nasjonalt selvbilde som verdensmestre i likestilling. Når likestilling oppfattes som noe vi allerede har oppnådd her til lands, i alle fall sammenlignet med alle andre, blir likestillingspolitikken redusert til et internasjonalt misjonsprosjekt. Dermed er det ingen som feier for egen dør. For det andre har likestillingspolitikkens hovedstrategi – mainstreaming – spilt fullstendig fallitt.

Det som er alles jobb blir i praksis ingens ansvar. Ingen har makt, myndighet, ressurser og kompetanse til å gjennomføre likestillingspolitikkens gode intensjoner. For det tredje er der en gjennomgående tendens til at likestillingen får vikeplikt i møte med andre hensyn.

Klimagassutslipp mainstreames også

Spørsmålet vi stilte innledningsvis handler om styrings- og handlingsproblemene på likestillingsområdet også er relevante for klimaområdet. Vi undres over om det ikke også i klimapolitikken er en handlingslammende tendens til å se på oss selv som best i klassen. Det er typisk norsk å være god på klimapolitikk.

Tysk kullkraft er mye mer forurensende enn norsk gassproduksjon. Norsk oljeutvinning er mye mindre forurensende enn canadisk oljesand. Dermed blir klimatiltak noe, som i likhet med likestillingsarbeid, noe som først og fremst må gjennomføres andre steder. Og når det gjelder nasjonal gjennomføringskraft, så er også klimagassutslipp noe som skal «mainstreames» inn i andre politikkområder. Næringspolitikk, transportpolitikk, mat- og landbrukspolitikk, for ikke å snakke om utenrikspolitikken, skal tenke klimaperspektivet inn i politikkutviklingen. Men det som er alles jobb, er heller ingens ansvar.

Når likestilling oppfattes som noe vi allerede har oppnådd her til lands, i alle fall sammenlignet med alle andre, blir likestillingspolitikken redusert til et internasjonalt misjonsprosjekt.

Kan det også tenkes at vikepliktsmetaforen er relevant for klimapolitikken? Alle vet at klimautfordringene er store, men i møte med andre hensyn så blir det ofte vanskelig å velge utslippskutt. For hva vil skje med arbeidsplassene og ledighetstallene dersom vi bremser oljeutvinningene? Hvilken politiker vil risikere å måtte ta ansvar for økt arbeidsledighet, redusert kjøpekraft og velstand som følge av lavere takt i oljeutvinningen? Hvem gidder å tale privatbilismen midt imot når velgerne raser mot økte avgifter, bensinpriser, rushtidsrestriksjoner og distriktsfiendtlige Oslo-politikere?

I politiske beslutningsprosesser ser vi derfor stadig vekk at hensynet til klimaet må vike for andre hensyn, slik som økonomisk vekst, arbeidsplasser, energibehov og transportbehov – og ikke minst gjenvalg.

Kronikken ble først publisert i KLIMA - Et magasin om klimaforskning fra CICERO


Les også: – Politikerne må ta mer ansvar

Lytt til podkastepisoder om likestillingspolitikk og klima og miljø.