Menn bestemmer over norsk natur

Menn bestemmer over norsk natur

I forvaltning av utmark og naturvernområder er kvinner så godt som fraværende. Likestilling har vært et ikke-tema i norsk naturforvaltning, hevder forsker.
Menn innehar de viktigste posisjonene når spørsmål om naturvern og arealforvaltning skal avgjøres, ifølge ny doktorgrad. Her er en mann på tur i Dovrefjell-Sunndalsfjella Nasjonalpark.

Skal vi tillate snøscooterkjøring eller ikke? Skal villreinen få ferdes i fred, eller er det viktigere å bygge ut nye hyttefelt? Hvor skal skiløypene gå? Og hvor mye ulv skal leve i Norge?

Ja, hva skal egentlig foregå i norsk utmark? Det bestemmer norske politikere, men også medlemmer i styrer, lokale råd, utvalg, nemder og foreninger, alle med sine mandater. De skal representere ulike interesser og delta på riktige arenaer, sånn at forvaltningen blir legitim og demokratisk.

Aase Kristine Lundberg har skrevet doktorgrad om hvordan legitimitet sikres i norsk utmarksforvaltning. Hun fant ut at interessene til både jegere, fiskere, grunneiere, turistindustrien, turgåere og naturvernere er representert. Men, stort sett er det menn som representerer dem, og menn som bestemmer.

– Norsk utmarksforvaltning er styrt av norske menn over femti.

– Jeg trodde egentlig ikke kjønn hadde noe å si i min forskning. Jeg var opptatt av aktører, om det var jegere, fiskere, grunneiere eller hva. Hvem personene var, det var jeg egentlig ikke interessert i, sier Lundberg.

– Men så ble jeg utfordra: har det noe med kjønn å gjøre i det hele tatt? Og da ble fraværet av kvinner så tydelig. Jeg hadde snakka med ordførere, jeg hadde snakka med de som representerte ulike brukergrupper, med alle i viktige posisjoner – og de var menn.

Dermed spiller kjønn en rolle i norsk naturforvaltning:

– Norsk utmarksforvaltning er styrt av norske menn over femti, slår hun fast.

Konflikter krever legitim forvaltning

Hva norsk natur skal brukes til har alltid vært konfliktfylt tema. Siden starten av 1960-tallet har områder blitt utpekt til nasjonalparker og verneområder, for å skjerme dem fra utbygging og ødeleggelse. Hele 16,8 prosent av Norges fastlandsareal er nasjonalpark eller andre type verneområder. Til sammen er det cirka 2 700 verneområder på fastlandet og Svalbard. Graden av vern er forskjellig og det er også rom for tolkning innenfor naturmangfoldsloven.


Aase Kristine Lundberg har studert likestillingen i norsk utmarksforvaltning. Foto: Mari Lilleslåtten

– Det er mange ulike meninger om hva man skal bruke naturressurser til, og hvordan man skal ta vare på dem på best mulig måte. Det er også diskusjoner om hvem som skal ta beslutningene: Hvor skal de sitte? Hva slags interesser bør være representert? sier Lundberg.

– Hva man skal gjøre med verneområder er beslutninger som har mye å si for lokalsamfunn.

I 2009 innførte Stortinget en reform for lokal forvaltning. Ansvaret for forvaltningen av de store verneområdene ble flyttet fra fylkesmannen til statlig oppnevnte verneområdestyrer. Det er disse styrene Lundberg har konsentrert seg om i sitt doktorgradsprosjekt.

Omorganiseringen skulle gjøre forvaltningen mer legitim, ved å flytte ansvaret nærmere de som faktisk blir berørte av avgjørelsene. I styrene sitter politikere på fylkeskommune- og kommunenivå, gjerne ordførere. Med reformen endret også et krav til forvaltningen seg: nå må de følge likestillingsloven, som tilsier at 40 prosent av styret skal være kvinner.

Kvinnekrav en formalitet

Til tross for kravet om kjønnsbalanse i styrene, mener Lundberg menns interesser fortsatt dominerer.

– De som prioriteres til å sitte i styrene er ordførere. I mange bygdekommuner er det menn. I utmarksforvaltningen er også fjellstyret veldig viktig. Å bli leder i fjellstyret er en posisjon man typisk kan trekke seg tilbake til etter å ha vært ordfører, altså er de også gjerne menn.

Etter reformen i 2009 er det nå krav til 40 prosent kvinner i styrene. I Lundbergs oversikt er hele 47 prosent av styremedlemmene kvinner. Lundberg er likevel kritisk til effekten av dette.

– Det er bare tall, og har ikke så mye å si for maktfordelingen, mener hun.

– De som representerer kommunen har mer tyngde enn de fylkeskommunale representantene, som er mer perifere.

– Men verneområdestyrene følger likestillingsloven, og i flere tilfeller er det mer enn 40 prosent kvinner i styrene. Hvordan kan det ikke ha noe å si?

– Styrene har 40 prosent kvinneandel. Men hvordan de oppnår det er skjevt sammensatt. Stort sett representerer kvinner fylkeskommunen, mens menn representerer kommunen.

– De som representerer kommunen har mer tyngde enn de fylkeskommunale representantene, som er mer perifere. Det er for eksempel kommunene som driver arealplanlegging, noe som kan bli begrensa av vernet. Så de oppfattes som mer berørt enn fylkeskommunen, og derfor også mer legitime.

– Så kvinnene i styrene har en svakere posisjon?

– Ja, på grunn av nivå, og i kraft av hvem som har hvilke posisjoner. Hvis man teller over ledere og nestledere, er det flere menn i lederposisjoner. Det er riktignok en del nestledere som er kvinner, men i mitt materiale er 29 av 40 styreledere menn.

I tillegg til styrene, er interessegrupper viktige for forvaltningen. Turistforeninger, grunneierforeninger, reiselivsaktører, natur- og miljøvernorganisasjoner og andre, sitter i såkalte rådgivende utvalg. Her er 26 prosent kvinner.

– De rådgivende utvalgene skal speile interessene i lokalsamfunnene. De er ikke statlig oppnevnte, de trenger ikke følge noe lovverk, og det er ingen som regulerer dem heller. Der er kjønn et ikke-tema.

– Men hvis de relevante aktørene er representert i styrene og interessegruppene, hva er problemet?

– Spørsmålet er om det finnes andre interesser eller andre stemmer som ikke blir hørt, eller ikke oppfattes som relevante, simpelthen fordi de ikke er der. Men når kjønn ikke er noe de snakker om, så vet vi ikke hva effektene eller konsekvensene av ubalansen er.

Menn jakter, kvinner plukker bær

Undersøkelser av nordmenns bruk av naturen har vist noen kjønnsforskjeller. Generelt sett drar menn på lange turer og holder på med jakt og fiske, mens kvinner går på kortere turer i nærområdet, og plukker sopp og bær. Det har konsekvenser for hvordan de uttrykker interessene sine.

– Jegere og fiskere organiserer seg, og det samme gjelder for grunneiere. Mens kvinnenes interesser, som bær og soppturer, oppfattes som mer individuelle.

Lundberg knytter spørsmålet om kjønn til et spørsmål om hvilke interesser som gis verdi. Skal du sitte i et en villreinnemd, er for eksempel jakterfaring en egenskap som gjør deg godt egna. Siden få kvinner jakter, favoriserer det menn.

– Det handler om hva man assosierer med å bruke naturen. Men også hva som anses som viktig bruk, kontra mindre viktig. Det går det an å overføre til kunnskap. Hva slags kunnskap oppfattes som viktig når man skal fatte beslutninger, og hva er mindre viktig?

– Mye miljøforringelse henger sammen med en mannsdominert, utbytteorientert og antroposentrisk tilnærming til natur.

Spørsmålene styrene og interessegruppene sitter med er ikke hvorvidt naturen skal vernes, det er allerede etablert. Men det er et handlingsrom innenfor vernet.

– Det er mulig å tolke verneforskriftene i forvaltningsplaner. Planene er viktige verktøy for forvaltninga videre. I prosessene med å lage dem går det an å dra ting i mer eller mindre liberal retning, innenfor regelverket.

Lundberg tror det kunne vært nyttig å se norsk utmarksforvaltning i et bredere perspektiv, og se på kjønn der.

– Det ville kunne synliggjort hvilke verdier som kommer til uttrykk i diskusjoner om vern eller ikke, bruk eller ikke.

– Hytteutbygging er et eksempel på økonomisk aktivitet i utmark, som handler om å bruke natur. Her er det interessant å se om det er ulike interesser, og om de er kjønna, sier hun.

– Burde kvinner komme på banen fordi de har et annet forhold til miljøet og er mer opptatt av miljøvern?

– Det er helt klart verdiforskjeller. Samtidig blir det veldig deterministisk, derfor er det vanskelig å si noe bombastisk i den ene eller andre retningen, sier Lundberg.

– Mye miljøforringelse henger sammen med en mannsdominert, utbytteorientert og antroposentrisk tilnærming til natur. Men hva kjønn konkret har å si i beslutningsprosesser om natur, vet vi for lite om.

Kjønn et ikke-tema

Det tok tid før Lundberg ble klar over kjønnsdimensjonen i prosjektet og derfor spurte hun først ikke informantene sine om likestilling. Hun mener det er påfallende at ingen tok opp kjønn, når spørsmålene handler om legitimitet og representativitet.

– Informantene i styrene og interessegruppene kunne komme med utsagn som «vi er en bredt sammensatt gruppe» eller «vi representerer mange ulike interesser». Men kjønn er jo ikke en av de interessene, sier hun.  

– Det blir et paradoks, når man sier at å flytte forvaltningen nærmere er mer legitimt, demokratisk og rettferdig. Spørsmålet blir hvem som skal representeres, og hvordan kjønnsbalansen er blant dem igjen.

– Menn og kvinner utøver friluftsliv på forskjellige måter.

– De kobler ikke kjønn til det som går på rettferdighet, legitimitet, brede prosesser. Det gjøres ikke relevant i utmarksforvaltningen.

– Hvordan mener du det er relevant?

– Det er en rettighet i seg selv å kunne delta. Det handler også om interesser og ressurser. Ulike mennesker bringer med seg ulike erfaringer, og kan bidra forskjellig.

– Menn og kvinner utøver friluftsliv på forskjellige måter. Det har også betydning på hva slags tiltak som får ressurser og prioriteres, tror Lundberg.

Likestilling var elefanten i rommet

Hanne Svarstad er sosiolog og professor ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Hun kjenner igjen Lundbergs analyse fra sin egen forskning om etablering av nasjonalparker på 2000-tallet.

– I mitt første feltarbeid om verneområder intervjuet vi en mann som satt i et utvalg for å sikre lokal deltagelse i en verneprosess. Han var representant for grunneierne i denne saken. Mens vi snakket med han serverte kona oss kaffe og noe å spise. Vi stilte henne noen spørsmål, og hun var minst like verbal og reflektert som han, forteller hun.

– Det viste seg at det var kona som var grunneieren. Hun var bonden og tok seg av innmark og utmark, mens mannen hadde en annen stilling utenfor gården. Likevel satt han i utvalget, og der var det ikke funnet plass til en eneste kvinne.

– I distriktene har dette vært lokale mannseliters område.

I andre råd og utvalg fant Svarstad samme tendens. I Nasjonalparkplanen mellom 1992 og 2010 ble 40 nye og 14 utvidede verneområder opprettet. Referansegrupper skulle skape lokal deltakelse i verneprosessene. I en undersøkelse av 54 referansegrupper fant Svarstads forskerteam at under 11 prosent av de lokale deltakerne var kvinner. 

Arealforvaltning og naturvern er ofte ansett som svært viktige politiske saker i distriktskommuner.

– Det er ofte ordførere, tidligere ordførere, og stort sett menn litt opp i årene – betydelige menn i lokalsamfunnet, som har vært de lokale representanter i slike saker.

Til tross for kravet om 40 prosent kvinner i offentlige utvalg, mener Svarstad at kommunene, fylkesmennene, det daværende Direktoratet for naturforvaltning (nå under Miljødirektoratet) og miljøvernministerne alle så gjennom fingrene med at kvinneandelen var for lav når det sto om arealforvaltning og naturvern.

– Alle sviktet likestillingen på dette området.

– Hvorfor det?

– I distriktene har dette vært lokale mannseliters område. Det har vært vanskelig å skape legitimitet for gjennomføringen av selve prosessene hos disse lokale elitene, derfor har ikke myndigheter på høyere nivåer ønsket å provosere dem.

Svarstad mener det er grunnen til at likestilling ble elefanten i rommet.

– Det var fullstendig taust, og ingen sørget for at 40-prosentregelen ble overholdt.

Viktig internasjonalt, men ikke hjemme

I forskning om arealbruk og forvaltning av naturressurser i utviklingsland er det mange som anvender et kjønnsperspektiv. I norsk bistand til utviklingsland er likestilling et mål i seg selv, samtidig som likestillingshensynet skal integreres i alle spørsmål, blant annet om klima og naturressurser. Svarstad mener det er et paradoks at Norge i årevis har koblet spørsmålene om likestilling og bærekraftig utvikling sammen – i utlandet.

– Det ble ekstra synlig da den kenyanske biologiprofessoren og miljøaktivisten Wangari Maathai besøkte Norge i 2004 for å motta Nobels fredspris. I hennes arbeid på landsbygda i Afrika vektla hun at folk må forme sin egen bærekraftige utvikling. Maathai framhevet særlig at kvinner må få være aktive deltakere i slike prosesser, sier hun. 

– I Norge kan vi gjerne peke på manglende likestilling i naturforvaltning i Afrika, men det har ikke vært vilje til det samme i vårt eget land.

Aase Kristine Lundberg påpeker det samme:

– Der ute kan man bruke kjønn for å forklare beslutningsprosesser om natur, mens her er det helt fraværende. Det er få kjønnsforskere som studerer naturbruk, samtidig som det er få utmarksforskere som er opptatt av kjønn. Det er en blindflekk, rett og slett.

Og resultatet av blindflekken er problematisk, mener hun:

­– Hele premisset er at utmarksforvaltningen nå er bedre og mer legitim, og at disse mennene representerer alle hensyn like godt. Det vil jeg bestride, for det gjør de jo ikke.


Les også: Fiskekvoter inn, kvinner ut

Les også: Mange kvinner i kommunestyret gjør at mennene ikke vil jobbe for likestilling

Hør podkast om kjønn og klima: Kjønnsavdelingen 11 – Klimakamp + likestilling = sant?