Kjønnsavdelingen 11 – Klimakamp + likestilling = sant?

Podkast

Kjønnsavdelingen 11 – Klimakamp + likestilling = sant?

Hva er sammenhengene mellom klimaendringer og kjønnsforskjeller? I episode 11 av Kjønnsavdelingen snakker vi om kvinnelige bønder i Afrika, økofeminisme og en grønn rosablogg.
Agnes Bolsø, Bodil Maal og Malin Jacob diskuterer klimaendringer, miljøvern og natur i et kjønnsperspektiv i episode 11 av Kjønnsavdelingen. Foto: Mari Lilleslåtten.

Er det så viktig å være likestilte, hvis vi ikke har en klode å være likestilte på? Klimaendringene reiser nye spørsmål om likestilling mellom menn og kvinner.

Vi spurte miljøvernerne Silje Ask Lundberg i Naturvernforbundet og Eivind Trædal i Miljøpartiet de grønne, komiker Harald Eia og healer og økofeminist Inge Ås om de er mest opptatt av likestilling eller miljøvern.

– Jeg er miljøverner og feminist, og ikke nødvendigvis økofeminist, sier Trædal.

Inge Ås er imidlertid klar på at feminisme og økologi henger tett sammen.


Harald Eia, Inge Ås, Silje Ask Lundberg og Eivind Trædal svarer på spørsmålet «Hva er viktigst av likestilling og miljø?». Foto: Benedicte Sørum.

– Hvis du skal støtte kvinner, så er det sånn at 75 prosent av småbrukere i verden er kvinner, og det er småbrukerne som står i kampen mot kapitalismen og patriarkatet som utarmer jorda, sier hun.

Grønn rosablogg

Malin Jacob ser en klar sammenheng mellom feminisme og kampen mot klimaendringer.

– Det handler om lik rett til ressurser. Kanskje kan man ikke løse det ene problemet uten å løse det andre.

Sammen med ni andre unge kvinner har hun startet bloggkollektivet Grønne Jenter. Gjennom lettbeinte blogginnlegg deler de erfaringer fra sine miljøvennlige hverdagsliv. 

– Det å snakke om klima kan ofte være veldig teknisk, og føles langt borte, så man ikke føler nærhet til det i hverdagen. Det gjør Grønne Jenter noe med, og vi har klart noe miljøbevegelsen er for dårlig på, nemlig å komme i damebladene (som Elle og Det Nye).

Bloggerne gir forbrukertips om reiser og kosmetikk, og anbefaler byttekvelder og korte ferieturer for å spare miljøet. Jacob ser likevel at feministiske miljøstrategier må skje på flere nivåer.

– Overordna mener jeg at vi må trekke frem grønne kvinnestemmer i politikken og i organisasjonslivet. Men i hverdagslivet handler det om å kutte klimagassutslipp, fordi de går ut over verdens fattigste, og dermed kvinner.

Kvinner møter klimaendringene alene

– I landene hvor jeg jobber henger kampen for likestilling og mot klimaendringene veldig tett sammen, fordi det er et skille mellom menns og kvinners rolle, sier Bodil Maal, seniorrådgiver i Norad med landbruk, matsikkerhet og kvinner som arbeidsområde.

Hun ser at klimaendringer rammer menn og kvinner på ulik måte.

– I afrikanske land produserer kvinner 60–80 prosent av maten som spises lokalt. Men når det gjelder politikk, tilgang til innsatsfaktorer, jordbruksveiledning eller å være medlem av bondeorganisasjoner eller kooperativer, så er ikke kvinner med, fordi de ikke har eiendomsrett til jord.

Kvinner jobber i landbruket, men som regel tilhører jorda mannen eller en mannlig slektning, påpeker Maal.

Maal forteller om etiopiske kvinner som må gå etter vann i timesvis uten å få tak i mer enn dråper, og om landsbyer i Nepal hvor det nesten bare er kvinner igjen, fordi mennene drar for å finne arbeid andre steder.

– Kvinner er i frontlinjen av klimaendringene, og må klare seg selv.

Les om kvinners rolle i fiske: Fiskerikvinner blir hørt utenfor Norge

Les mer: Elektrisitet redder liv

Økofeminisme

– Økofeminismen oppsto som begrep på 1970-tallet med en artikkel skrevet av franske Françoise d’Eaubonne, som heter «Feminisme eller døden». d’Eaubonne gir kvinner et spesielt ansvar for å kjempe mot miljøødeleggelser.

Det sier Agnes Bolsø, professor ved Senter for kjønnsforskning ved NTNU i Trondheim.

– Det gikk rett hjem i mange land, men i Norge fikk det aldri taket på feministene. Her ble man mer opptatt av kvinners kunnskap om natur, matproduksjon og småskala landbruk.

– Særlig i USA ble det en tendens til å koble økofeminismen til noe essensielt kvinnelig. Som at vi har noen egenskaper som gjør at vi med en gang forstår miljøspørsmålet, og er rede til å ta grep.

På samme tid kom kritikken av essensialisme innenfor kvinne- og kjønnsforskning. Det essensielt gode ved det kvinnelige ble kritisert av feministiske tenkere som Judith Butler og økofilosofen Val Plumwood.

Les Bolsøs debattinnlegg: Vi trenger ikke velge mellom feminisme og miljø

Feministisk bevissthet i det grønne skiftet

Bolsø er skeptisk til grønne filosofier som vil bygge ned forskjeller mellom menneske og natur – uten bevissthet om sosiale forskjeller.

– Humanismen kommer med både kjønn, etnisitet og klasse. «Mennesket» har vært hvitt, vestlig og mann. Vi må være oppmerksomme på maktforskjellene som ligger i menneskesamfunnet.

I arbeidet for et mer klimavennlig samfunn ligger det også fallgruver for likestillingen, mener Bolsø.

– Under de grønne tilpasningene, må kvinner være ekstra oppmerksomme, så grønn politikk ikke blir en politikk for å underordne kvinner.

– Skrekkvisjonen er Margaret Atwoods Handmaid’s Tale, der kvinner har trukket seg tilbake, og det blir altfor lett å skvise kvinner helt ut i en grønn, kristen, samfunnsstruktur.

Les om Bolsøs forskning på Miljøpartiet de Grønnes likestillingspolitikk: ‒ Ikke gode nok på kjønn og likestilling

Hør mer om feministfilosofen Donna Haraway, likestillingsutfordringenen i teoretiske retninger som adferdsbiologi og nydarwinisme, om kjønnsdimensjonene ved både klimaendringer og –tilpasninger, og ikke minst, om Harald Eia er økofeminist: 

 

Du finner Kjønnsavdelingen i podkastappen på din telefon, f.eks. «Podkaster» på i Phone, «Stitcher», «Acast», «Beyondpod», «Pocketcast» e.l. på Android-telefoner.

Følg Kjønnsavdelingen på SoundcloudiTunes, Facebook og Instagram.