Hjemvendte jentesoldater i Kongo stigmatiseres

Hjemvendte jentesoldater i Kongo stigmatiseres

Kongolesiske jentesoldater blir stemplet som voldelige og seksuelle, også av internasjonale medier og hjelpeorganisasjoner. Det hemmer jentenes reintegrering, ifølge forsker Milfrid Tonheim.
Mer om Krig
Mer om Afrika
Tidligere jentesoldater oppfattes som voldelige, tyver, promiskuøse og som bærere av farlige og smittsomme sykdommer, ifølge forsker.

Et Google-søk på «child soldier» gir treff på hundrevis av fotografier med et overtall av afrikanske gutter bærende på maskingevær. Det er ikke så mange bilder av jentesoldater, selv om de ifølge Child Soldier International, utgjør om lag 35 prosent av barnesoldatene i flere afrikanske væpnede grupper de siste tjue årene.

Et avgrenset søk på «girl soldier» gir imidlertid flere resultater. I likhet med guttesoldatene bærer mange av dem våpen og militæruniform. Men de har atskillig mindre klær på seg. Et dypdykk i cyber-verdenens presentasjon av kvinnelige soldater gir oss grunn til å tro at jentesoldater ikke bare er farlige, men også promiskuøse.

– Slike bilder reflekterer hvordan mange ser på jentesoldater både i afrikanske lokalsamfunn og internasjonalt, sier Milfrid Tonheim.

Jentesoldater som «skadede goder»

I avhandlingen viser hun hvordan tidligere jentesoldater i Øst-Kongo blir utsatt for omfattende stigmatisering når de vender hjem til sine lokalsamfunn. Dette gjør det vanskelig for jentene å vende tilbake til samfunnene og etablere et nytt liv etter soldattilværelsen.

– Tidligere jentesoldater oppfattes som voldelige, som tyver, som promiskuøse og som bærere av farlige og smittsomme sykdommer, forteller Tonheim.


Forsker Milfrid Tonheim mener Vesten må ta et oppgjør med sine holdninger til jente- og barnesoldater. Foto: UiB

– Man mener de har en militær mentalitet og oppførsel. Mange frykter at de vil virke negativt inn på andre unge mennesker med sin atferd, særlig andre jenter og unge kvinner.

Også tidligere guttesoldater opplever å bli stigmatisert. Likevel er stigmatiseringen av jentene mer omfattende, og mer seksualisert, ifølge Tonheim.

At stigmatiseringen av jenter er sterkere, kan delvis forklares ved at de som soldater bryter med forventninger til kvinnerollen. Som soldater har jentene tatt del i en mannsdominert og maskulin kultur, og dermed tråkket over grensen for det man anser som anstendig for en kvinne. 

– I tillegg returnerer mange av jentesoldatene til samfunnet med et eller flere barn, noe som øker sannsynligheten for å bli avvist av familien og samfunnet. Barna er et klart bevis på at jenta ikke lenger er jomfru, noe som gjør dem til «skadede goder».

Følgelig blir de mindre attraktive som ektefelle og brudeprisene på dem går ned, forteller Tonheim, og legger til at det i Øst-Kongo er allment kjent at jentesoldater har blitt utsatt for seksuelle overgrep. Det at jentesoldatene assosieres med noe seksuelt, er avgjørende for at de blir stigmatisert.

– Mange oppfatter at jentene har gått inn i soldatlivet fordi de selv ønsker seksuell oppmerksomhet. De blir dermed sett på som løsslupne av samfunnet, og andre kvinner blir redde for at de er ute etter å friste mennene deres.

Ser psykologien i mennesket

Nettopp frykt står sentralt i Tonheims analyse av samfunnene og stigmatiseringen jentene opplever. Kulturelle trekk ved det østkongolesiske samfunnet forklarer bare delvis hvordan de hjemvendte jentesoldatene blir mottatt.

– Vi må også se på psykologien i et menneske, og hva krig og konflikt gjør med et samfunn, sier Tonheim.

Hun forteller at holdningene de tidligere jentesoldatene blir møtt med i lokalsamfunnet på mange måter strider med den kollektivistiske kulturen i det kongolesiske samfunnet, der fellesskapets gode er viktig.

Også av familiene opplever jentene å bli stigmatiserte.

– Et kollektivistisk samfunn, kjennetegnet av en sterk gruppelojalitet der alle er verdifulle og har sin plass og rolle, skulle i utgangspunktet legge til rette for bedre reintegrering, sier Tonheim.

– Dette gjelder ikke minst innad i storfamiliene, som gjerne har svært nære bånd og stor solidaritetsfølelse. Men også av familiene opplever jentene å bli stigmatiserte.

Voldelige kamper har fortsatt i Øst-Kongo siden den andre krigen i Kongo offisielt ble avsluttet i 2003. Et stort antall av jentene som har vært del av militære grupper, har blitt utsatt for seksuelle overgrep. 

– Jeg møter mange her hjemme som sier de ikke kan forstå at hjemvendte barnesoldater, som har opplevd svært traumatiske hendelser, blir behandlet på denne måten. En slik behandling blir gjerne knyttet til en annerledes, barbarisk kultur.

Men det er grunn til å hevde at den måten lokalsamfunnet behandler jentesoldatene på, er noe alle samfunn og mennesker kunne gjort i en tilsvarende situasjon, forteller Tonheim.

Hun minner om at verdiene i et samfunn fort blir endret i en krisesituasjon.

– Krig avler gjerne autoritære verdier og gjør at vi reagerer mer med frykt på avvikende oppførsel. Krig og vold skaper frykt, og trangen til å beskytte seg og sine fører til ekskludering.

Tonheim mener vi kan trekke paralleller til hvordan kvinner som hadde hatt forhold til tyske soldater under okkupasjon av Norge under andre verdenskrig, ble behandlet.

– De såkalte «tyskertøsene» eller «tyskerjentene» ble utsatt for omfattende stigmatisering, hevnaksjoner og ekskludering. Dette handler om menneskets psykologi, og hvordan et samfunn som har vært gjennom stort press på grunn av krig og okkupasjon ofte reagerer, sier Tonheim.

På tvers av kulturer

– Fremstillinger av kvinner som «tøser», «horer», eller promiskuøse gjelder ikke bare jenter som har hatt en soldatrolle, men generelt for kvinner som befatter seg med vold og krig. Det har dype røtter i historien og strekker seg på tvers av ulike kulturer, sier Tonheim.

I avhandlingen sin viser hun hvordan stereotypiske forestillinger om jentesoldater reproduseres i forskning, internasjonale og vestlige medier, så vel som i internasjonale hjelpeorganisasjoner.

– Media og FN og mange andre organisasjoner har en tendens til å fokusere på de verste historiene. Det fremheves at barn er mer manipulerbare og at unge soldater er mer brutale enn voksne.

Man argumenterer for at vold avler vold og at volden over tid normaliseres.

Barnesoldater omtales ofte som lost cases. Denne generaliseringen preger store deler av forskningen på barnesoldater, forteller Tonheim.

– Man argumenterer for at vold avler vold og at volden over tid normaliseres. Tidligere barnesoldater blir derfor antatt å være voldelige og aggressive også etter at de har forlatt militære grupper.

Feministisk forskning på forholdet mellom kvinner og krig, har påpekt hvordan kvinner oppfattes som naturlig fredelige med en “livgivende identitet”. Den mannlige identiteten er derimot mer forbundet med vold og å ta liv. At en kvinne søker det militære livet, strider mot naturen.

I avhandlingen sin skriver Tonheim at denne oppfatningen gjør at kvinner og krig blir sett på som en misfit. Kvinnelige soldater har ofte blitt oppfattet som horer eller på annen måte seksuelt avvikende. Hun mener slike stereotypiske oppfatninger også er synlige i fremstillinger av jentesoldater i media og i internasjonale hjelpeorganisasjoners kampanjer.   

– I avhandlingen referer jeg til en studie der man hadde gjort intervju med hjelpearbeidere i et reintegreringsprogram i Øst-Afrika, hvor en informant uttrykte at tidligere jentesoldater hadde stor appetitt på sex. Vi vet lite om slike holdninger er vanlige blant de som er satt til å hjelpe disse jentene, sier hun.

Også oppfatningen om at tidligere jentesoldater har en større sannsynlighet for å gå inn i prostitusjon enn andre jenter har spredt seg, ifølge Tonheim. Dette gjelder også mye forskning.

– En rekke forskningsartikler argumenterer for at dersom vi som internasjonalt samfunn ikke handler, er det stor sannsynlighet for at tidligere jentesoldater vil ende opp som prostituerte. Her er argumentet at mangelen på utdannelse eller ferdigheter som kan bidra til å skape et levebrød, bidrar til at jentene må ty til overlevelsessex.

Myter om jentesoldater

Tonheim forteller at hun selv, i en av sine forskningsartikler, gikk i fellen med å skrive at tidligere jentesoldater kan bli presset til å prostituere seg som et resultat av manglende inntektsgrunnlag.

– Dette skrev jeg med utgangspunkt i en rekke artikler som hevder det samme. Senere gikk jeg tilbake for å se hva slags data påstanden bygget på, og det viste seg at det ikke finnes nok bevismateriale for at dette stemmer.

At tidligere jentesoldater er spesielt farlige og voldelige kan heller ikke bevises, ifølge Tonheim. Hun peker på at mange jentesoldater forsøker å rømme, noe som er et tegn på at de ønsker seg bort fra soldattilværelsen. Samtidig viser en del forskning at det ofte går bedre med eksbarnesoldater enn man har antatt, noe som strider mot påstanden om lost cases.

Funnene fra Tonheims feltstudier peker i samme retning.

– I intervjuene med de tidligere jentesoldatene kom det frem at kun to av de tolv jentene svarte aggressivt på stigmatiseringen, mens de fleste trekker seg unna og unngår konflikt. De ønsker kun å skape seg et liv og bli akseptert i samfunnet sitt, sier Tonheim.

Noen jentesoldater går inn i militære grupper nettopp for å unngå uønskede seksuelle relasjoner og overgrep.

Det er heller ikke slik at en livssituasjon som er preget av ufrivillige seksuelle relasjoner og overgrep nødvendigvis fører til en seksualisert tilværelse etter livet som soldat, mener Tonheim. 

– Mange vil forbinde sex med noe vondt og traumatisk etter å ha blitt utsatt for overgrep. I tillegg er det verdt å nevne at noen jentesoldater går inn i militære grupper nettopp for å unngå uønskede seksuelle relasjoner og overgrep, sier Tonheim.

Tonheim mener det trengs mer forskning for å fastslå om tidligere jentesoldater har høy risiko for å havne i prostitusjon eller om de de skiller seg ut sammenlignet med andre grupper sårbare jenter.

– Jeg vil anta at det er først og fremst fattigdom, og helheten av et krigsslitent samfunn, som får kvinner til å vende seg mot prostitusjon, ikke fortiden som barnesoldat, sier Tonheim.

Hemmer reintegrering

I 2011 anslo Child Soldier International at mindre enn halvparten av tidligere barnesoldater får støtte til å reintegrere seg i samfunnet. Tonheim har observert hvordan internasjonale hjelpeorganisasjoner bruker stereotypiske fremstillinger av barnesoldater for, i beste hensikt, å få oppmerksomhet om sin sak.

– Men tidligere barnesoldater, både jenter og gutter, blir svartmalt. Dette kan gi skadelige ringvirkninger og hindre reintegrering, sier Tonheim. 

Hun mener stigmatiseringen i verste fall kan reproduseres og forsterkes av personer og hjelpepersonell som egentlig har til hensikt å hjelpe jentene tilbake i samfunnet.

– Når tidligere barnesoldater sees på som farlige og voldelige, kan programmene bli mer sikkerhetsorienterte enn rettighetsorienterte, påpeker hun.

– Da vil man vektlegge hvordan man skal håndtere og minske truende atferd fra den tidligere soldaten, i stedet for å jobbe mot en gjensidig tilpasning og forsoning av ekssoldaten og hennes familie og samfunn. 

En annen konsekvens av svartmalingen av jentesoldatene er at hjelpepersonellet bærer slike negative oppfatninger med seg inn i arbeidet.  

– Dette skaper store barrierer mellom de som skal hjelpe, og de som skal hjelpes, sier Tonheim.

Hun spør: Dersom hjelpearbeidere ser på tidligere jentesoldater som farlige og promiskuøse, hvordan kan de forebygge stigmatisering?

Det er på tide at det internasjonale samfunnet, og ikke minst den vestlige verdenen, tar et oppgjør med egne holdninger til jentesoldater og barnesoldater generelt, fremholder Tonheim.

– Mange tenker at stigmatiseringen av jentesoldater er knyttet til en underutviklet, afrikansk kultur og kontekst. Men egentlig ligger disse holdningene og lurer også i vår egen del av verden.

Les også: De usynlige barnesoldatene