Evig heksejakt på den tjukke kroppen

Evig heksejakt på den tjukke kroppen

– Tjukkheten er et symptom på at noe har gått galt, og gjemmer sånn sett på en hemmelighet. Det sier Camilla Bruun Eriksen, som har forsket på framstillingen av tjukke kropper i populærkulturen.
Vi ser i slankeprogrammene hvordan kropper som mister vekt, seksualiseres. Går du ned i vekt, blir belønningen din at du blir mer seksuelt attraktiv, sier Camilla Bruun Eriksen, stipendiat og artikkelforfatter i Tidsskrift for kjønnsforskning 2/2017.

Kanskje kan man sette år 2004 som et slags startpunkt. Da ble første sesong av Biggest Loser sendt i USA. Programmet viser en gruppe overvektige mennesker konkurrere om hvem som lykkes med det største vekttapet i løpet av et par måneder. Året etter hadde en nordisk variant av programmet, Slankekrigen, premiere på TVNorge, med deltakere fra Norge, Sverige og Danmark. Siden har det bare fortsatt, med stadig nye sesonger av Biggest Loser, og en jevn rekke av andre realityprogrammer der alt handler om å gå ned i vekt.

Nyliberalistiske tendenser

– Disse fortellingene har avløst programmer som også handlet om sunnhet, men der man vektla folkeopplysning. Deltakerne var eksperter som ga oss gode råd om kosthold og trening, sier Camilla Bruun Eriksen.

Hun er stipendiat ved Institutt for kulturvitenskap ved Syddansk universitet i Odense. Og mener de nye livsstilsprogrammene har oppstått som følge av de nyliberalistiske tendensene vi ser at preger vår samtid.

– Man fokuserer på å gjøre seeren til en forbruker som er omstillingsvillig, produktiv, parat til å jobbe, og altså sunn. Du som forbruker forventes å sette i gang alle disse sunnhetsprosjektene som det fortelles om, og du er personlig ansvarlig for å gjennomføre dem, sier Bruun Eriksen.

– At programmene ofte har sterke konkurranseelementer, er også et slikt nyliberalt fenomen. Alt handler om at den sterkeste står tilbake, mens de andre faller fra, én etter én.

Freakshow

I en artikkel i Tidsskrift for kjønnsforskning 2/2017 ser Bruun Eriksen spesielt på et dansk tv-program, Min krop til skræk og advarsel, fra 2014. Her blottlegger tolv dansker sine nakne, etter sigende ødelagte kropper og viser hvilke følger for eksempel bruk av solarium, plastisk kirurgi eller for stort inntak av mat har fått.

Episode tre handler om fedme, og her møter vi blant annet 23 år gamle Maria, som etter mange års mobbing og trøstespising har «mistet kontrollen» over egen vekt.

Det er lov å glo på Maria. Det er fritt fram for å la seg underholde av hennes kropp.

– Dette programmet tilhører en slags undersjanger, der deltakerne ikke blir direkte instruert i hvordan han eller hun skal gå ned i vekt. I stedet handler programmet om å komme under huden på dem, og få et veldig personlig og intimt innblikk i hvordan de lever, og hva de tenker om kroppen sin, sier Bruun Eriksen.

– Det er lov å glo på Maria. Det er fritt fram for å la seg underholde av hennes kropp. Det er premisset hele programmet hviler på.


Tjukkhet er et «symptom» på at noe har gått galt, mener Camilla Bruun Eriksen. Foto: Syddansk Universitet

Det er som å være publikum på gamle dagers freakshow.

– Performanceforskeren André Stulman Dennett har påpekt at det er én kropp som ikke har forlatt freakscenen, og det er den tjukke kroppen. Tidligere ble tjukke mennesker vist fram på freakshows sammen med veldig høye personer eller siamesiske tvillinger eller hva det måtte være, forteller Bruun Eriksen.

– Men mens disse kroppene i dag anses som ekstraordinære uten at man kan noe for det selv, framstilles tjukke kropper som et resultat av egne valg. De er selvforskyldte. Derfor er det fortsatt lov å stille dem ut, for eksempel i tv-programmer, til skrekk og advarsel.

Kroppen er et symptom

Og fordi den tjukke kroppen er selvforskyldt, skylder bæreren av denne kroppen oss en forklaring på hvorfor den har blitt som den har blitt.

– Den tjukke kroppen er alltid bare en midlertidig tilstand, der målet alltid er å bli slank. Tjukkheten er et «symptom» på at noe har gått galt. Den tjukke kroppen gjemmer sånn sett på en hemmelighet, forklarer Bruun Eriksen.

Den tjukke kroppen er som krusninger på vannet, der vi må dykke ned og se hva som skjuler seg i dypet.

– Vi ser på den og tenker at «hm, har hun hatt en dårlig barndom?» Har hun kanskje hatt dårlige foreldre? Har mannen gått fra henne? Har hun vært utsatt for et overgrep? Den tjukke kroppen er som krusninger på vannet, der vi må dykke ned og se hva som skjuler seg i dypet.

Det paradoksale er at om man finner en historie i den tjukke kroppen, er det likevel alltid bæreren av den som har ansvaret.

– Vi ser det i Marias fortelling i Min krop til skræk og advarsel. Hun ble mobbet som ung og utviklet etter hvert angst og depresjon, sier Bruun Eriksen.

– Og man kunne jo da tenke seg at når dette kommer opp til overflaten, blir budskapet å se mobbing som et seriøst problem og dermed jobbe for å få en stopp på det. Men i programmet er det ikke samfunnet rundt, altså strukturene, som må endre seg, men Maria selv.

Evig jaktsesong

I beste fall kan Maria håpe på seernes syndsforlatelse når hun gjennom å delta i programmet står fram og bekjenner sine synder, altså sin tjukkhet.

– Tjukke kropper «forbryter» seg mot et veldig sterkt moralsk påbud som har vokst fram gjennom de siste tiårene. Du skal være sunn, eller i alle fall strebe etter sunnhet. Og sunnhet er blitt ensbetydende med å være slank, sier Bruun Eriksen.

Det hersker en tro på at vi alltid kan forme kroppen vår slik vi selv ønsker å ha den.

– Den tjukke kroppen fremstår derfor som et synlig brudd på påbudet om sunnhet. Den symboliserer alt som er feil – man jobber ikke hardt nok, man er ikke villig til å endre seg.

Derfor er det alltid jaktsesong for den tjukke kroppen.

– Det hersker en tro på at vi alltid kan forme kroppen vår slik vi selv ønsker å ha den. Og forestillingen er at kroppen alltid vil være slank om vi ikke selv gjør den til noe annet, understreker hun.

– Det er en forestilling som nok er feil, for den favner ikke det komplekse i hvordan kroppen formes – gener, sykdom, økonomi, miljø, utdannelse … I stedet ligger all oppmerksomheten på biomedisinske årsaksforklaringer, der alt er opptil deg selv og dine egne valg.

Lykken er å være slank

Å være tjukk er ikke bare et brudd på påbudet om å være sunn, skal vi tro fortellingen vi serveres i realityprogrammene om slanking. Du kan heller ikke være ordentlig lykkelig så lenge du er tjukk. Lykken ligger der i framtiden, som en gulrot for å motivere deg til vekttap.

Og en del av lykken er å være seksuelt attraktiv.

– Vi ser det i Marias fortelling, hvordan hun som tjukk ikke tas seriøst som et begjærsobjekt. Hun har truffet en mann på nettet, og spenningen i programmet ligger i hvorvidt hun klarer å gå ned tilstrekkelig mange kilo før hun skal møte ham på den første daten.

Om kroppen blir for tjukk, er det med andre ord som om den avkjønnes.

Camilla Bruun Eriksen understreker at selv om man alltid har stilt strengere krav til kvinners kropper enn til menns, slipper heller ikke menn unna det moralske påbudet om å være slanke.

– Den tykke mannekroppen kan lett oppfattes som for feminin. Den blir myk og har kanskje bryster. Tilsvarende mister den tykke kvinnekroppen kanskje den ettertraktete kvinnelige midjen, eller man kan ikke helt se hvor brystene slutter og magen starter, sier hun.

– Om kroppen blir for tjukk, er det med andre ord som om den avkjønnes. Vi ser i slankeprogrammene hvordan kropper som mister vekt, seksualiseres. Går du ned i vekt, blir belønningen din at du blir mer seksuelt attraktiv, slik at du i neste omgang kan håpe på å få oppleve romantikk og kjærlighet.

Les mer: Det er ikke slut, før den fede dame taber sig

Les også: Når anoreksi blir løsningen