Kvinnefrigjøring ble business i Afghanistan

Kvinnefrigjøring ble business i Afghanistan

Vestlige opportunister i Kabul profiterte på fortellingen om Afghanistans lidende kvinner, hevder to amerikanske forskere i ny bok.
Afghanistan er kjent som et patriarkalsk regime, hvor kvinner er underlagt menn, og har svært begrenset bevegelsesfrihet. Her er fire kvinner ikledd burka i Bamyianprovinsen i Afghanistan i 2010. Illustrasjonsfoto: iStockphoto.

Etter angrepet mot tvillingtårnene i 2001 gikk USA inn i Afghanistan. Taliban og al-Qaida skulle styrtes, og et av de sterkeste argumentene for intervensjonen var at Afghanistans kvinner skulle reddes fra lidelse og undertrykkelse. To amerikanske forskere har nå analysert Vestens redningsaksjon i ny bok.

Vestlig burka-fetisj

Historien ble etter hvert velkjent i Vesten: Taliban undertrykker afghanske kvinner, og det er på høy tid å redde dem. I USA jobbet kjente feminister aktivt for å sanke oppslutning om denne fortellingen, og i 2001 invaderte USA Afghanistan.

Geografene Rachel Lehr og Jennifer L. Fluri, som nylig har gitt ut en bok hvor de analyserer den kjønnede fortellingen om USA og Afghanistan, kaller aktivismen en burka-fetisj. Også talk show-vertinnen Oprah Winfrey hadde denne tilbøyeligheten.

– Under et arrangement i Madison Square Garden fjernet hun, nærmest rituelt, en burka fra en afghansk kvinnes hode, forteller Lehr og Fluri.

– Denne kvinnen brukte egentlig ikke burka til vanlig, det var en fullstendig symbolsk handling, påpeker Fluri.

De to forskerne har analysert amerikanske mediers fremstilling av afghanske kvinner, og funnet omtaler av burkaen som shroud, altså som et likklede. De mener dette viser at kvinner i burka fremstilles som livløse, og at de må gjenopplives gjennom å frigjøres fra burkaen.

Kjønn viktig i amerikansk utenrikspolitikk

Også den amerikanske militærintervensjonen i Afghanistan ble blant annet rettferdiggjort av denne frigjøringsfortellingen. Den demokratiske politikeren Barbara Boxer var blant dem som ble aktivister på afghanske kvinners vegne. I 2000 argumenterte hun i kongressen for at burkaen var det ypperste symbol på Talibans undertrykkelse av kvinner, og at de gjorde smart i å snakke om dette for å få det amerikanske folkets støtte mot Taliban.

Etter 11. september 2001 ble dette enda tydeligere. Presidentfrue Laura Bush oppfordret i en tale over radio alle amerikanere til å bry seg om afghanske kvinner.

– Her sa hun at «våre hjerter blør for kvinner og barn i Afghanistan», og at dette er den verdenen terroristene ønsker å påføre oss, sier Lehr.

– Det er bemerkelsesverdig, siden terroristene som sto bak angrepet 11. september var saudiere, og det nå var USA som invaderte Afghanistan, påpeker Jennifer Fluri.

Hun mener de afghanske kvinnene ble brukt som en forsikring i amerikansk utenrikspolitikk.

– Når det gikk dårlig med den militære innsatsen, viste de til kvinner for å understreke at det var viktig at de var til stede. Vi redder jo afghanske kvinner.

Profiterer på konflikt og uro

I Fluri og Lehrs bok The Carpetbaggers of Kabul and Other American-Afghan Entanglements er hovedargumentet at kjønn og lidelse ble en form for valuta i det amerikanske forholdet til Afghanistan – både i symbolsk og konkret forstand. Det var nemlig penger å tjene på fortellingen om de lidende kvinnene.


En av de mange «blå burkabøkene» som Jennifer Leri og Rachel Lehr er kritiske til.

– Hvite, vestlige kvinner dro til Afghanistan for å skrive bestselgende bøker om det de så der.

En rekke bøker med tilslørte kvinner på forsiden fortalte om begrensede kvinneliv i talibanstyrte Afghanistan. Lehr og Fluri kaller disse bøkene for «de blå burkabøkene», fordi så mange av dem prydes av en kvinne i blå burka.

I tillegg ble sysselsetting av afghanske kvinner viktig. Å ansette en kvinne var en måte å redde henne på. Dette ble brukt av både klesmerker og andre arbeidsplasser, som den etter hvert mye omtalte skjønnhetssalongen Kabul Beauty School. Den begynte som et akademi for afghanske kvinner, men ble snart omgjort til en ren salong.

– På Kabul Beauty School ble permanenter og rouge metaforer for frihet, forteller Fluri.

I den tidlige intervensjonsperioden eksploderte tilbudet av butikker og såkalte beauty salons i Kabul. Med bistandsorganisasjoner kom også nye kunder.

– Bistandsarbeiderne hadde penger å bruke på klær og hårklipp.

­Amerikanske Deborah Rodriguez eide salongen. Den ble mye omtalt i vestlige medier, som motebladet Vogue, og ble et symbol på vellykket utvikling. Her kunne altså afghanske kvinner lære seg å delta i arbeidslivet. At en vestlig kvinne tok ut overskuddet, ble ikke like tydelig kommunisert.

– Deborah Rodriguez er et tydelig eksempel på en som profiterer på den ustabile situasjonen i Afghanistan, hvor synet på sysselsetting av kvinner var utelukkende positivt. Senere ga hun også ut en bestselgende bok om skolen. Hun startet med å ville redde afghanske kvinner – og endte som millionær, forteller Rachel Lehr.

– Deborah var en veldig vellykket carpetbagger.

Carpetbagger var et skjellsord for amerikanere fra nordstatene som dro til sørstatene i gjenoppbyggingsperioden etter borgerkrigen for å tjene penger. Forfatterne ser en klar parallell i Kabul. Amerikanere, men også andre vestlige, kom til Kabul for å jobbe innen bistandsbransjen, i diplomati, militæret eller i bedrifter knyttet til gjenoppbyggingen av byen.  

– Vi så graffiti som sa «yankee go home». Det var også vanlig etter borgerkrigen i USA.

Arbeid som frigjøring – også i bistand

Bistandsorganisasjoner strømmet til Afghanistan etter 2001, og deres hovedmål var å hjelpe kvinner.

– Det ble viktig å ansette afghanske kvinner i organisasjonene for å sikre finansiering, sier Jennifer Fluri.

– Men det som ofte skjedde var at de afghanske kvinnene som ble ansatt, enten ikke var der i det hele tatt, eller ikke gjorde noen vesentlig jobb. Det handlet først og fremst om pengene.

– Ansettelsene ble en forkledning for frigjøring.

En bedrift Lehr og Fluri har sett på markedsførte seg som sosialt ansvarlige fordi de ansatte afghanske kvinner. Klærne ble promoterte som «conscientiously chic» – stilige med god samvittighet. De ansatte ble betalt en «anstendig lønn», uten at noen vet hvor mye det var snakk om.

– Beskjeden var: hvis du kjøper dette, frigjør du afghanske kvinner.

Ingen tårer for afghanske menn


Rachel Lehr er postdoktor ved University of Colorado, Boulder. Foto: Susan Lirakis

Rachel Lehr og Jennifer Fluri har fulgt organisasjonen Rubia, som jobbet med å gi afghanske kvinner alternative inntekter. Arbeidet i Rubia skulle kunne kombineres med de andre oppgavene de hadde i hjemmet og lokalsamfunnet.

– De var ikke like interessert i å selge kvinnenes historie, men produktene, forteller Lehr.

Likevel viste det seg at kundene var mest interessert i kvinnene. Jennifer Fluri gjennomførte en spørreundersøkelse blant kunder som kjøpte produkter fra Rubia, og spurte om motivasjonen for å handle hos dem.

– Da de ble spurt om de kjøpte varer for å støtte afghanske kvinner krysset alle av for alternativ 5 – mest viktig, forteller hun.

– Da vi spurte om de kjøpte varer for å støtte afghanske menn, krysset de fleste av for 1 – ikke viktig. Men mange hadde også strøket ut spørsmålet, eller revet vekk den delen av spørreskjemaet.

– Vi ble overrasket over hvor sterke reaksjoner dette vakte, sier hun.

Samtidig ser hun at det passer med den sedvanlige historien. Det er de afghanske kvinnene som skal reddes – afghanske menn er så godt som usynlige i fortellingen. Dette til tross for at afghanske menn uten tvil har lidd under Taliban, og i krigen i Afghanistan. Flehr og Luri ser blant annet på organisasjonen RAWA sin dokumentasjon av vold begått av Taliban. I deres materiale finner de at for hver kvinne som utsettes for vold er det omtrent fem menn som utsettes for noe tilsvarende. Forskerne påpeker også at lidelsen til kvinner og menn ikke så lett kan skilles – når en mann blir drept, er kvinner i familien utsatt.

I USA gikk flere av de etterlatte etter 11. september sammen i organisasjoner, som the Peter M. Goodrich Memorial Foundation og Beyond the 11th. Sistnevnte besto av enker, som sammen samlet inn penger til enker i Afghanistan.

– Enkenes sorg var god valuta, og etterlatte familier kunne samle inn mye penger. Men pengene skulle alltid gå til kvinner og barn, det var aldri snakk om menn.

Lehr og Fluri bygger på den amerikanske filosofen og kjønnsforskeren Judith Butlers teori om «liv verdt å sørge over» (grievable lives). For at et liv skal ha verdi, ifølge Butler, må det være noen som sørger over det, dersom en person dør. Dette har en politisk betydning, fordi et liv som ikke sørges over kan dermed tilintetgjøres uten at det oppstår stor offentlig motstand.

Forskernes argument er at afghanske menns liv ikke fikk slik verdi i den amerikanske konteksten, men at kvinners liv i aller høyeste grad gjorde det.

For smalt narrativ

Jennifer Fluri og Rachel Lehr har også sett på prosjektet WELO (The Women’s Educational Leadership Program), som etter 11. september ville strekke ut en hjelpende hånd til kvinner i Afghanistan, via et utvekslingsprogram. En kvinne skulle få være i USA i seks måneder, og valget falt på «Soraya» fra Kabul.


Jennifer L. Fluri er førsteamanuensis i geografi. Foto: University of Colorado, Boulder 

I boken beskriver de hvordan Soraya møtte spørsmålet «Hvordan går det?» med «Jeg fryser», fordi hun hadde registrert at amerikanere er opptatt av været. Det resulterte i at folk ble bekymret, og ønsket å donere brukte vinterjakker til henne. Soraya følte seg fullstendig misforstått. De skriver:

«Hun tok høflig i mot disse ‘gavene’, men ble fornærmet over at folk antok hun var en fattig person som behøvde (og ville ta imot) en brukt jakke, bare fordi hun kom fra Afghanistan. Jakkene var second hand, og det var i konflikt med hennes urbane Kabul-stil».

Soraya var muslim. Hun fastet, ba, og gikk med slør. Det fortsatte hun med, selv om hun nå bodde i USA.

– Det var en skuffelse for kvinner i USA som hadde kjøpt denne fortellingen om frigjøring. De kunne ikke forstå henne, sier Jennifer Fluri.

Jennifer ble spurt av flere om Soraya var klar over at hun ikke måtte dekke til håret sitt i USA. Selv ble Soraya overrasket og irritert over forventningen om å fjerne sløret.

«Hun hadde blitt fortalt at folk i USA verdsatte individuelle valg og personlig frihet. Hennes personlige valg sto imidlertid i sterk kontrast til den geopolitiske og feministisk imperialistiske ideologien om hva personlig, kroppslig frihet er», skriver Lehr og Fluri i boken.

– Den store fortellingen er for smal: den har ikke rom for kvinner fra landsbygda, og heller ikke utdannede kvinner fra storbyen Kabul, konkluderer de.

Ikke uvanlig

– Dette kjenner jeg igjen fra andre steder, sier Merete Taksdal.

Hun har jobbet med både kortsiktig og langsiktig internasjonal helsebistand i over tretti år, og har erfaring fra mange afrikanske, europeiske og asiatiske land. Hun god kjennskap til Afghanistan, blant annet fra arbeid for Afghanistankomiteen og Røde Kors.

– I stedet for å gi kvinnene noe de trenger eller vil ha, så settes de til å brodere eller lage småting som folk i Vesten skal kjøpe for å støtte dem. Det ville vært bedre om du kunne lage noe ordentlig som folk vil ha, eller lære seg noe nyttig.

Taksdal var nylig i Afghanistan, og møtte unge afghanske kvinner som utdanner seg til sykepleiere.

– De vil lære et yrke, de er opptatt av å lære språk, og ønsker å ta del i den moderne verden, ikke minst gjennom å lære databruk, sier hun.

– Det er frustrerende for dem å se hva andre kvinner i verden gjør, som de ikke får ta del i.

Taksdal er kritisk til bistandsprosjekter som tenker kortsiktig og «smått», og som derfor ikke klarer å utrette noe vesentlig for kvinnene de har satt seg fore å hjelpe. Dessuten kan de heller forsterke tradisjonelle kjønnsroller.

– Bistandsaktører konsentrerer seg ofte om små bedrifter og mikrokreditt, men burde også fokusere på makrokreditt! Utdanning, infrastruktur og politiske endringer er det som trengs.

Norge opptatt av kvinners rettigheter

I juni 2016 kom den store evalueringen av Norges innsats i Afghanistan. Utvalget bak NOU-en En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014 konkluderte med at Norge hadde lagt seg på linje med USA i det meste, også når det gjaldt kvinners rettigheter.

Lehr og Fluris forskning ble i juni presentert på et seminar på Fredsforskningsinstituttet PRIO. Kristian Berg Harpviken, avtroppende direktør for PRIO, kommenterte forskernes innlegg. Han ser at kvinners stilling lenge har vært viktig i norske diskusjoner om Afghanistan.

– Før 2001 handlet alt om kvinners rettigheter. At Taliban undertrykte kvinner var vesentlig for Norge.

Invasjonen i Afghanistan har fått kritikk for å være lite fundert i kunnskap om lokale forhold og afghansk kultur. Harpviken tror dette også kan gjelde kjønn.

– Et viktig begrep for å forstå kvinners stilling er mahram, som innebærer at alle kvinner på reise skal være i følge med noen de står i en seksuell taburelasjon til, altså en nær mannlig slektning. Da jeg senere, etter invasjonen, gikk inn på en bar for expats, møtte jeg internasjonale helsearbeidere som jobbet for å få tilgang til afghanske kvinner som assistenter. De ante ikke hva mahram var – og kjente med andre ord ikke til sin egen hovedutfordring.

Les også: Lila Abu-Lughod: Muslimske kvinner trenger ikke reddes

Les også: Ingen plass for menn?