Forsker til Forskningsrådets nye direktør: – Også menn har kjønn

Debatt

Forsker til Forskningsrådets nye direktør: – Også menn har kjønn

Hvorfor er det da kvinner som skal ta ansvar for kjønnsperspektiver i forskning, spør forsker Astri Dankertsen.
Astri Dankertsen er førsteamanuensis ved Nord Universitet. Foto: Privat

I et intervju med Kilden kjønnsforskning.no uttaler John-Arne Røttingen, Forskningsrådets nye direktør, at kjønnbalanse er det viktigste virkemiddelet for å få kjønnsperspektiver i forskningen. Han legger til at det er viktig med en balansert forskerpopulasjon for å få bredde i perspektivene, og at kjønn, i likhet med etnisitet og andre variabler er viktige dimensjoner som kan bidra med dette.

Det er veldig bra at Forskningsrådets nye direktør tar dette på alvor, særlig med tanke på at akademia fortsatt domineres av en relativ homogen masse av hvite menn med middelklassebakgrunn.

Samtidig mener jeg at direktøren overser en viktig dimensjon her. Selv om det er klart flest kvinner innenfor kjønnsforskningsmiljøene i dag, er det ikke nødvendigvis slik at kvinner automatisk bringer inn kjønnsperspektiver i forskningen. Det er også nødvendig å minne om at også menn har kjønn, selv om det ofte er lett å glemme.

Les intervjuet med John-Arne Røttingen: – Kjønnsbalanse er det viktigste virkemiddelet for å få kjønnsperspektiver i forskning

Kjønnsforskning er en egen disiplin

Røttingen ser også ut til å overse at kjønnsperspektiver er langt mer enn å telle menn og kvinner og finne forskjeller. Kjønnsforskning i dag er nærmest å regne som en egen disiplin i seg selv, med en rekke ulike teoretiske retninger.

Mens noen er mer klassiske likestillingsforskere, er andre opptatt av kjønnede praksiser i en videre forstand. Det er forskere som stiller spørsmålstegn ved kjønn som binær motsetning, slik som for eksempel queer- og transforskere, og åpner opp for en videre definisjon av kjønn.

Selv vaskemaskiner og dekktrykkmålere kan studeres med et kjønnsforskningsperspektiv.

Noen tilhører teoretiske retninger som interseksjonalitet og postkolonial teori, hvor man er opptatt av å se kjønn i sammenheng med andre undertrykkende forhold i samfunnet, slik som kolonisering og rasisme.

Vi har også kjønnsforskere innenfor nymaterialistiske og posthumanistiske perspektiver, hvor man har forskere som opphever skillet mellom kropp og sinn, kultur og natur, eller til og med menneske og teknologi.

Selv vaskemaskiner og dekktrykkmålere kan studeres med et kjønnsforskningsperspektiv.

Feministisk teori med bred relevans

Feministisk vitenskapsteori er en teoretisk rik og variert retning som ikke bare stiller grunnleggende spørsmål om hva kjønn er. Det er også en vitenskapsteoretisk retning som stiller grunnleggende spørsmål om hva det vil si å bedrive vitenskap, og gjennom dette utfordrer hva kunnskap er på et fundamentalt plan. Dette gjør at feministisk teori har relevans langt utenfor forskning på kjønn. Det er et perspektiv som stiller grunnleggende spørsmål om makt og ulikhet i samfunnet og vitenskapen. Det er et viktig perspektiv som jeg mener får altfor liten plass i forskningsutlysninger i dag.

Behov for eget program eller øremerking

Et eget kjønnsforskningsprogram ville helt klart vært den beste måten å ivareta kjønnsperspektiver i forskning, siden man da vil ha fagfolk med kompetanse innenfor kjønnsforskning til å definere hva som er interessant å forske på. Alternativt kunne det øremerkes midler til forskning med et klart kjønnsperspektiv innenfor andre programmer.