– Kjønnsbalanse er det viktigste virkemiddelet for å få kjønnsperspektiver i forskning

– Kjønnsbalanse er det viktigste virkemiddelet for å få kjønnsperspektiver i forskning

Forskningsrådets nye direktør er opptatt av å få flere kvinner inn i forskningens verden, men syns det er vanskelig å si mer om hvordan få inn kjønnsperspektiver i forskninga. Vi har stilt John-Arne Røttingen spørsmål om kjønn og sånn.
John-Arne Røttingen, Forskningsrådets nye direktør, mener mainstreaming og ikke egne programmer er veien å gå for å få best mulig forskning på kjønn.

En slags supermann har inntatt sjefsstolen i Forskningsrådet. I hvert fall er det lett å tenke i de baner når utprøving av Ebolavaksinen står på toppen av CV-en. Sammen med en rekke betydningsfulle lederoppdrag og forskning på hvordan hele verden kan få tilgang til gode helsetjenester.

Les også: Kjønnsforsker Astri Dankertsens debattinnlegg, der hun svarer Røttingen

Jobben med å redde verden er imidlertid satt på vent: 1. mars tok John-Arne Røttingen fatt på arbeidet med å styre norsk forskningsfinansiering.

Men hva kan han om kjønn?

– Jeg har jo helse- og medisinskfaglig bakgrunn. Der har vi harde fakta som dokumenterer at det er kjønnsforskjeller mellom menn og kvinner, og at det er viktig å ha data som representerer hele bredden av populasjonen som man ønsker å ha kunnskap om.

– Det er nesten litt absurd at det tok så lang tid før man implementerte et kjønnsperspektiv. Så handler det selvfølgelig ikke bare om kjønn, men også om for eksempel alder og etnisitet.

Holder en knapp på mainstreaming

Fra en beskjeden pult i det som ser ut som et helt gjennomsnittlig åpent kontorlandskap i Norges forskningsråd, skal Røttingen gjøre jobben som Norges mektigste mann i forskning.

Han kjenner til Forskningsrådets policy på kjønnsbalanse og kjønnsperspektiver i forskning. Både fordi han sikkert har kikket litt på den før intervjuet med Kilden kjønnsforskning.no, men også fordi han har behandlet den da han satt i styret til Forskningsrådets Divisjon for samfunn og helse.

Kjønn i helseforskning kan han. Men hva med kjønnsforskning som sådan, forskning på makt, muligheter og normer? Er det noe han er opptatt av?

– Kjønn er et viktig element i samfunnslivet. Dette er et veldig viktig tema. Men så er spørsmålet i hvilken ramme den forskningen bør drives, bør den drives segregert eller integrert?

I henhold til Forskningsrådets policy på kjønn, skal forskning på kjønn ikke foregå i egne programmer, men integreres overalt der det er relevant. Dette er en strategi Røttingen støtter.

– Ideelt sett tenker jeg en integrert modell er målet. Det må være et mål at kjønnsperspektiver tas opp i all forskning der det er relevant. Så trenger vi også forskning der kjønnsspørsmål er hovedtema, men denne forskningen bør foregå i alle fagdisipliner.

Det må være et mål at kjønnsperspektiver tas opp i all forskning der det er relevant. 

Vi trenger en representativ forskerstab

Forskningsrådets policy på kjønn går fra 2013-2017. En ny plan skal snart utvikles. 

– Så må vi jo evaluere den gamle, og se hva vi har fått til av målsettingene. Vi må se om de har vært utydelige, om virkemidlene har vært gode nok.  Her er også Forskningsrådet del av et helhetlig system. Institusjonene har et ansvar, forskersamfunnet har et ansvar.

– Blant kjønnsforskere har mange ment at man burde kjøre parallelle tiltak – både integrering men også egne programmer. Fordi integrering i seg selv ofte ikke fungerer, dersom det ikke står nok makt, vilje og ressurser bak.

– Igjen vil jeg tenke at en integrert modell er det beste, men det krever jo kompetanse. Og interesse, sier Røttingen.

– Dilemmaet er at alle fagområder som har hatt øremerka satsinger og får beskjed om at nå skal dette mainstreames, vil bli bekymret for at nå vil våre perspektiver og vårt fagområde lide. Men vi kan ikke ha egne satsninger for alt. Trenden er færre arenaer og åpnere programmer, bredere utlysninger. Hver gang man gjør noe motsatt av dette må man ha gode begrunnelser.

– Det kan se ut som at det har vært lettere å sette i verk tiltak for kjønnsbalanse, og ikke så lett å få til kjønnsperspektiver i forskning. Hva tenker du er gode tiltak for å få mer kjønnsperspektiver i forskning?

– For meg er kanskje kjønnsbalanse det viktigste virkemiddelet for å bidra til kjønnsperspektiver i forskningen. Vi trenger en balansert forskerpopulasjon. Her er kjønn en viktig dimensjon, men også etnisitet. Vi trenger den type representativitet. Det vil sikre bredden av perspektivene.

Les også: Vil flere kvinnelige professorer gi mer kjønnsperspektiver i forskningen?


Røttingen tar med seg et sterkt globalt engasjement inn i Forskningsrådet. Globalisering skal omfavnes, men vi må også sikre bedre regulering og likebehandling, mener direktøren. Foto: Ida Irene Bergstrøm

Fire prosent kjønnsperspektiver 

En del av Forskningsrådets arbeid med kjønn har handlet om å merke forskning som har med kjønn å gjøre i interne datasystemer. Med dagens merking har et sted mellom tre og fire prosent av prosjektene kjønnsperspektiver i seg på et eller annet vis.

– Er det mye eller lite?

– Ja, ikke sant. Hvis dette er prosjekter som virkelig tar kjønnsperspektivet på alvor som forklaringsvariabel, i hypotese og problemstilling, så er det ganske bra. Men målbarhet er krevende. Hvis det er snakk om forskning som har litt kjønn og da kan de krysse av for det, så kan dette være for lavt.

Røttingen har ikke jobbet noe særlig med kjønn i egen forskning.

– Ikke annet enn i forhold til representativitet. Ikke sånn at kjønn har vært en viktig konklusjon eller problemstilling som har vært diskutert. Men det jeg har jobbet med har vært på institusjonelt nivå, langt unna individene.

– Kan det ikke nettopp være viktig å nevne kjønn eksplisitt på institusjonelt nivå? Som strukturell kategori, ikke bare noe som handler om individer?

– Jo, jo. Men jeg har jobbet mer med styring, insentiver og indikatorer – såkalte governance mekanismer.

Les mer om Forskningsrådet og kjønn:

- Vi har ikke fått til så mye som jeg hadde håpet 

‒ For mye fokus på kjønnsforskjeller

Hvordan skal Forskningsrådet integrere kjønn i all forskning?

Burde vært en kvinne

Da Røttingen fikk jobben som ny direktør i Forskningsrådet, uttalte Curt Rice, rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus og leder av komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (kif-komiteen), at han var skuffet over at jobben ikke gikk til en kvinne.

– Det er en helt relevant kommentar, sier Røttingen ubekymret.

Dette har han nemlig opplevd før.

Både da Røttingen ble innstilt som redaktør for Tidsskrift for norsk legeforening, og da han fikk jobben som direktør for Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, ble det kommentert at jobben burde gått til en kvinne.

– Som enkeltindivid må man tenke at det er en helt relevant samfunnsdebatt og diskusjon, og det er bra at noen stiller spørsmål ved hvorvidt systemene har vært tilstrekkelig oppmerksomme på ønsket om økt representasjon for det kjønnet som er minst representert. Jeg ville kunne gjort det samme som Rice, og utfordret dette i enkelttilsettinger.

– Rice er selv en mann som innehar og har hatt mange lederstillinger.

– Jo, men det er ikke hans jobb å tre til side. Han gjør en god jobb som leder for Kif-komiteen. Så er det jo sånn at i hver enkelt sak kan det hende at det var et godt og riktig valg å lande på en mann. Men det er når vi aggregerer enkeltsakene og ser skjevhet at vi ser at vi ikke har oppnådd det vi ønsker. Og da må noen av disse enkeltbeslutningene gå i andre retninger.

Vi kan ikke påberope oss at dette vil løse seg med tiden. Vi må ha mer aktive tiltak. 

Kjønnsbalanse krever tiltak

Under Røttingens ledelse skal Forskningsrådet snart ta fatt på utarbeidelse av en ny policy på kjønnsbalanse og kjønnsperspektiver i forskning.

– Hva slags tanker har du gjort deg om dette så langt?

– Balansemålsettingen om 40 prosent kvinnelige prosjektledere syns jeg er bra. Vi ligger på rundt en tredjedel nå. Vi kunne hatt en ambisjon om at det skulle innvilges like høyt blant kvinnelige og mannlige søkere, altså prosesslikhet, og det målet har vi nådd. Jeg syns det er flott at Forskningsrådet har en resultatlikhetsambisjon.

– Vi må jobbe med hvordan vi håndterer ting internt her i huset, men vi må også jobbe opp mot institusjonene, med dem som søker midlene. Den eneste bærekraftige måten å få resultatlikhet er likhet i inngangen. Her har vi en jobb å gjøre.

Røttingen mener dagens skjevhet til dels reflekterer en historisk skjevfordeling i utdanningene. I dag er det skjevhet innen ulike fagfelt – noen steder er det overvekt av kvinner, andre steder – særlig i teknologifagene – er det undervekt av kvinner. Men gitt at omtrent like mange kvinner som menn tar doktorgrad i dag, så er det åpenbart “lekkasje” av kvinner på veien mot toppen, ifølge direktøren.

– Det kan vi ikke være fornøyd med. Og vi kan ikke påberope oss at dette vil løse seg med tiden. Vi må ha mer aktive tiltak.

– Hva med kjønnsperspektiver i forskning?

– Det er mer krevende. Det er lettere å stille forventninger til, men vanskeligere å følge opp om forventningene nås.

FNs nye bærekraftsmål er en fin himmel å holde over forsknings- og innovasjonssystemet. De dekker større perspektiver, også kjønn! 

Globalisering, på godt og vondt

Røttingen søkte ikke selv på stillingen som direktør i Forskningsrådet. Magne Nylenna, direktør i Kunnskapssenteret i Folkehelseinstituttet, uttalte til forskning.no at han syntes det var et overraskende valg for Røttingen å ta akkurat denne sjefsjobben.

– Fra å ha vært med å utvikle en vaksine mot Ebola, og ha jobbet så mye med store globale prosesser, er det litt kjedelig å snevre seg inn på akkurat Norges forskningsråd?

– Alt er spennende, forsikrer Røttingen.

Dessuten legger han ikke det globale helt bak seg.

– Et nasjonalt forskningsråd som dekker alle fagområder er spennende og ikke minst viktig, også for de store globale spørsmålene. Jeg tror det er et kjempeengasjement og interesse i forskersamfunnet for de store globale utfordringene. FNs nye bærekraftsmål er en fin himmel å holde over forsknings- og innovasjonssystemet. De dekker større perspektiver, også kjønn!

– Sånn helt til slutt, kommer du til Forskningsrådet med en visjon om hva du vil utrette?

– Nei, jeg har ingen eksplisitt visjon. Det må være organisasjonens visjon. Det kommer etter hvert. Men bærekraftsmålene og internasjonalisering er nok viktige spørsmål jeg vil trekke inn i Forskningsrådet.

Seneste års mantra om internasjonalisering i forskningen har kanskje vært i overkant positiv, Røttingen inntar et mer nøkternt ståsted.

– Vi skal øke graden av internasjonalisering, samarbeide mer og ha større internasjonal mobilitet. Men jeg tenker at forskning er en tjenestesektor. Min hypotese er at det vil være samme utvikling i forskningssektoren som i andre tjenestesektorer. Globalisering og økt konkurranse har også negative konsekvenser, som et race to the bottom, kamp om hvem som kan tilby mest for minst. Firmaer flytter tjenesteproduksjonen sin til land med dårlige arbeidsvilkår, og dårlig kjønnsbalanse. Så vi skal omfavne globalisering, men også lage systemer som sikrer god regulering og likhetsperspektiver.