Feministisk debatt ga feministiske politikere

Feministisk debatt ga feministiske politikere

Politikerne som kom inn i riksdagen for første gang i 1994 er mer feministiske enn sine kollegaer. Den svenske statsviteren Lena Wängnerud kaller dem svensk politikks feministiske generasjon.
Mer om Valg
Mer om Politikk
Mer om Feminisme
Gudrun Schyman var leder for Vänsterpartiet ved valget i 1994. I 2005 startet hun partiet Feministisk Initiativ.

Ved det svenske valget i 1991 ble det for første gang i nyere tid valgt inn færre kvinnelige representanter i riksdagen enn året før. Sverige hadde nådd tallet 38 prosent kvinner i riksdagen, men i 1991 gikk dette ned til 33,5 prosent.

Resultatet brøt kraftig med tanken om at likestilling er noe som stadig går fremover, at hvis vi bare venter og er tålmodige så kommer likestillingen til slutt i mål.

‒ Det var ikke kjempedramatisk, men det var et brudd. Ikke minst med tanken om at Sverige er et foregangsland på området, sier Lena Wängnerud, professor ved Göteborgs universitet.

‒ Man hadde liksom ikke forestilt seg at dette tallet kunne gå ned. Det førte til en slags sjokkbølge blant feminister og likestillingsarbeidere.  

I tillegg var det økonomisk krise i Sverige, en krise som rammet mye hardere der enn i Norge. Og ved valget i 1991 ble det høyrepopulistiske partiet Ny Demokrati valgt inn i Riksdagen.

I kjølvannet av valgresultatet startet en stor feministisk debatt og organisering i Sverige, som varte frem til valget i 1994. Organisasjonen Stödstrumporna så dagens lys, med sitt slagord «halve makta, hele lønna». Målet var flere damer inn i parlamentet ved neste valg.

Feministgenerasjonen

I valgforskningens verden er det tradisjon for å se på hvordan det politiske klimaet kan påvirke velgerne.

Wängnerud og kollegaen Patrik Öhberg, ville heller se om debattklimaet hadde påvirket politikerne som ble valgt inn i 94.

‒ Akkurat som man snakker om politiske generasjoner blant velgerne, ville vi måle effekten av politiske generasjoner blant politikerne, forteller Wängnerud.

To forhold må være til stede for at politikere skal utgjøre en generasjon det er verdt å se nærmere på: det må velges inn særlig mange nye politikere ved det aktuelle valget, og valget må foregå i en kontekst som er spesiell og kan antas å påvirke det politiske klimaet.


Lena Wängnerud (Foto: Göteborgs Universitet)

Det var svært mange som ble valgt inn for første gang i Riksdagen i 1994. Der det tidligere hadde vært vanlig med rundt 20 prosent nye fjes, utgjorde de nå 35 prosent. Og det var et spesielt politisk klima som rådet i årene før valget. En radikal tredje bølge med feminisme gjorde seg gjeldende med stor kraft, mye større enn for eksempel i nabolandet Norge.

Et halvt år før valget viste en undersøkelse at 23 prosent av de svenske velgerne ville stemt for et «kvinneparti» hvis det fantes, og 15 prosent ville gjerne ha Maria-Pia Boëthius – talskvinnen for Stödstrumporna – som statsminister.

Kvinners interesser

For å finne ut om de feministiske debattene hadde noen effekt på politikerne, har Wängnerud og Öhgren analysert svarene fra en spørreundersøkelse som har blitt sendt ut til alle riksdagsrepresentanter fra 1985 og fremtidige valg.

De sammenligner svarene fra nyvalgte politikere med ikke-nyvalgte, og kan følge gruppa med nyvalgte politikere over flere perioder. 

Forskerne har to mål på det de kaller «pro-feminisme». Det første er svar på spørsmålet «hvor viktig er det for deg personlig å jobbe for kvinners interesser og rettigheter».

‒ Hva tenker du om det å definere feminisme som å jobbe for kvinners interesser? Både fokus på menns rolle i likestilling og interseksjonelle perspektiver har jo utvidet kategorien feminisme de siste tiårene?

‒ Det finnes ikke en feminisme, men mange feminismer. Det viktige er å være tydelig med hvordan man bruker og definerer begrepet i ulike sammenhenger. I dette tilfellet, det svenske valget i 1994, så handlet den politiske debatten om å styrke kvinners posisjon i samfunnet. Da synes jeg er en god begrunnelse for å fokusere på kvinners interesser.

Les også: Høy andel kvinnelige politikere gjør kvinner og menn mer likestilte

Feministisk politikk

Det andre målet på politikernes feministiske engasjement handler om hvordan politikerne stiller seg til fire ulike politiske initiativ: hvor stor bør offentlig sektor være, innføring av seks timers arbeidsdag, hvor mye av helsevesenet som bør privatiseres, og forbud av alle typer pornografi.

De fire initiativene er valgt fordi det er store kjønnsforskjeller i hva velgerne mener om disse spørsmålene. Kvinner vil ikke redusere offentlig sektor, de er mer positive til innføring av seks timers dagen, de vil ikke privatisere helsevesenet, og de er mer positive til pornoforbud. Data her kommer fra Svenska Valforskningsprogrammet.

De politikerne som er enige med de kvinnelige velgerne, kodes som pro-feministiske av Wängnerud og Öhgren.

‒ Er det problematisk å bruke politiske begreper som feminisme i forskning?

‒ Politiske begreper er alltid vanskelige, og det er en balansegang om man skal bruke dem eller ikke. Men jeg ser ingen annen løsning på dette enn at man som forsker er tydelig på hvordan man definerer og måler ting. Det finnes selvfølgelig en grense, og man burde nok unngå veldig sterkt verdiladde ord som enten har positiv eller negativ betydning.

De som kom inn i riksdagen i 1994 skiller seg fra sine eldre kollegaer ved at de har en høyere feministisk bevissthet.

Debatteffekten

Resultatet av analysen viser tydelig at høy temperatur i den feministiske debatten hadde en effekt.

‒ De som kom inn i riksdagen i 1994 skiller seg fra sine eldre kollegaer ved at de har en høyere feministisk bevissthet, sier Wängnerud, som kaller 94-valget for Stödstrumpevalet. 

45 prosent av de nyvalgte i 1994 svarer at det er veldig viktig for dem å representere kvinners interesser. Tallet er høyere for de som ble valgt inn for første gang i årene før og etter. 

Effekten varer dessuten over tid.

‒ Vi har fulgt dem under flere mandatperioder, og det er klart at de som fortsatt sitter igjen fra 1994 er mer feministisk orienterte enn andre generasjoner.

Mer feminister også på høyresida

Ved valget i 1994 ble det valgt inn 41 prosent kvinner i den svenske riksdagen. Men selv om det også i dette materialet er sånn at det å klassifiseres som pro-feminist har sterk sammenheng med det å være kvinne, og tilhøre partier på venstresida – så gjelder effekten også uavhengig av kjønn og parti.

De nye mannlige politikerne i -94 er mer feministiske enn før, og politikerne fra høyresida er mer feministiske enn før.

Hele 36 prosent av de nye representantene på høyresida blir i studien kategorisert som sterkt pro-feministiske, sammenlignet med 12 prosent av deres mer etablerte kollegaer.

Hold likestillingsdebatten i gang

Resultatene viser hvor viktig det er at debatten om likestilling holdes i gang, mener Wängnerud.

‒ Det er viktig å ikke tenke at spørsmål rundt likestilling er noe som kommer til å løse seg av seg selv. Dette er en debatt man må holde i gang hele tiden.

‒ Når likestilling er et tema som diskuteres i valgkampen tenker jeg yes, dette er bra. Da er det på agendaen. Det verste som kan skje er at spørsmålene ikke er med, og man ikke debatterer det i det hele tatt.  

 

Referanse:

Öhberg, Patrik and Lena Wängnerud, Testing the Impact of Political Generations: The Class of 94 and Pro-feminist Ideas in the Swedish Riksdag, Scandinavian Political Studies, Vol. 37 – No 1, 2014.