Nye familieformer på kant med loven

Nye familieformer på kant med loven

Stefedre, medmødre og surrogater utfordrer den tradisjonelle kjernefamiliens grenser. For hva er egentlig en familie?

Lovverket og den offentlige debatten har ikke hengt med i utviklingen av nye familieformer, ifølge forsker Unn Conradi Andersen. (Illustrasjonsfoto: Istock)

En mann og en kvinne har to barn hver fra tidligere forhold og lever nå sammen som en ny familie med «dine, mine og våre barn». Barna har begynt å kalle både henne og samboeren for mamma og pappa. De bruker ikke «ste» benevnelsen om steforelderen. Er det greit?, spør kvinnen i et nettforum.

En foreslår at paret bør få barna til å kalle dem ved navn. En annen sier det høres feil ut å kalle dem begge mamma og pappa når de ikke er det. En tredje sier det er best å la barna styre det selv, de finner ut av det.

‒ Dagens familier sprenger de språklige kategoriene staten og lovverket legger til rette for i familien, sier Unn Conradi Andersen.

Hun har skrevet doktorgrad om nye typer familier, og hva som skjer når disse familiene ikke anerkjennes av lovverket og i samfunnet. Gjennom analyse av et omfattende materiale av nyhetsartikler, debattforum på nett, lovtekster og bøker, undersøker hun familier som faller utenfor statens rammer – og hvordan disse familiene debatteres i media.

Foruten stefamilien, analyseres også kampen for kjønnsnøytral ekteskapslov, og surrogatifamiliens inntreden i offentligheten.

‒ Surrogatifamilien er kanskje den som roter det mest til for oss, sier Conradi Andersen.

‒ Når det kan finnes en biologisk mor, en genetisk mor og en sosial mor, utfordres moderskapsbegrepet.

Homobevegelsen utfordrer ikke

Idealfamilien i 2014 synes fremdeles å være kjernefamilien med mamma, pappa og biologisk barn. Det er også på denne modellen at familiejuss og arverett baserer seg.

Da homobevegelsen i 2008 fikk gjennomslag i sin kamp for kjønnsnøytral ekteskapslov, gikk de glipp av en mulighet til å utfordre dette idealet, mener Conradi Andersen.

‒ Det er klart det skjer noe med ekteskapet når det plutselig er to menn eller to kvinner som er gift og kan være foreldre. Det er også forståelig at man ønsket tilgang til ekteskapet. Men når det først skulle opp til revidering er det synd at ingen snakket om alternative måter å være familie på. Ingen problematiserte to-foreldremodellen. Eller det å leve sammen i et livslangt ekteskap.  

‒ Surrogatifamilien er kanskje den som roter det mest til for oss.

Homofile og lesbiske representerer ikke lenger det store normbruddet i samfunnet, mener Conradi Andersen.  

‒ De har blitt familier som ser ut som alle andre. De var ikke villige til å ta diskusjonen om hvordan vi kan utvide forståelsen av familien.

Stjernefamilien

Det måtte en Fritt Ord-pris til Nina Karin Monsen i 2009 til før familien ble gjenstand for diskusjon i Norge. Conradi Andersen har analysert debatten, og finner at heller ikke den rokket nevneverdig ved idealet om kjernefamilien. Både homobevegelsen og Monsen er med på statens prosjekt om å styrke ekteskapet.

I Sverige derimot, tok man debatten. Mye takket være partiet Feministiskt Intiativ, og seksualpolitiske grasrotbevegelser som RFSU og RFSL. Det er fra Sverige Conradi Andersen har hentet begrepet stjernefamilie.

‒ Stjernefamilien er et begrep som kommer nedenfra, fra folks hverdagspraksiser. I stedet for en lukket kjerne, så er stjernefamilien åpen og inkluderende. Den fanger opp både biologiske og sosiale relasjoner, sier Conradi Andersen.

‒ Både stefamilien, surrogatifamilien og homofamilien er faktisk avhengig av en slik utvidet forståelse av familien. 

Les også: Folk flest er familie

Fra ekteskapskritikk til kamp for ekteskapet

Vestlige familieformer har gjennomgått enorme omveltninger gjennom det siste århundret. Fra storfamilien som arbeidsfellesskap, til kjernefamilien i lønnsarbeid. Og fra mannen som overhode til kvinnefrigjøring, individualisering, barnehageutbygging og skilsmissebølge.

På 1970-tallet utfordret homobevegelsen og den feministiske bevegelsen samfunnets normer og problematiserte ekteskapet. De ville bo i kollektiv og i flergenerasjonshus. To lesbiske kvinner kunne få barn med to homofile menn, og homofamilien var den familien man valgte selv. 

Homofile og lesbiske representerer ikke lenger det store normbruddet i samfunnet.

‒ Det fantes en energi og vilje til å tenke nytt i disse miljøene, og til å forhandle disse tingene utenfor lovverket, sier Conradi Andersen.

I hennes analyse av dagens medier er disse tankene og diskusjonene fraværende.

‒ På 60- og 70-tallet dreide kampen seg om retten til å være annerledes. Dagens identitetskamp handler om retten til å bli lik majoriteten.


Unn Conradi Andersen har forsket på hvordan nye familieformer debatteres i media. (Foto: Agnete Brun/Dagbladet)

Både homokamp og feministisk kamp har gått fra å utfordre til å bli en del av statens regulering av samfunnet og familien, mener forskeren.

‒ En sånn strategi er et svar på hvordan staten tildeler rettigheter. Hvis du argumenterer mot staten fra en likeverdig posisjon utfordrer du de normene som finnes. Det er enklere å få rettigheter hvis du snakker deg frem som et offer staten kan inkludere i normene som allerede gjelder for kjønn og familie.

Surrogati på dagsorden

Og nettopp offerposisjonen er et gjennomgangstema i alle debattene Conradi Andersen har undersøkt.

Særlig tydelig blir dette i analysen av surrogatifamiliens inntog i den norske offentligheten.

I 2008 finner Conradi Andersen ingen treff på ordet surrogati i nyhetsarkivet Retreiver. Året etter får hun ett treff. I 2010 har temaet eksplodert og gir 498 treff, i 2011 er tallet fordoblet.  

Sakene handler om to personers kamp om foreldrerettigheter i forhold til surrogati: alenemoren Kari Ann Volden som benyttet seg av surrogatmor i India, og Geir Kvarme som sammen med sin mann har benyttet seg av surrogatmor i USA.

‒ Det er deres fortjeneste at dette ble satt på dagsorden. De har bidratt til å synliggjøre noe som ikke hadde blitt snakket om før, sier Conradi Andersen.

Både Volden og Kvarme fremstiller seg tydelig som offer for urettferdig behandling og mangel på rettigheter.

Og på et nivå kan de to forstås som marginalisert, mener Conradi Andersen. Statens lover om reproduksjon og bioteknologi marginaliserer Volden fordi hun som singel ikke får tilgang til assistert befruktning, og Kvarme fordi han ikke har mulighet til å få barn i Norge.

‒ Er det staten eller biologien som begrenser Kvarme?

‒ Vel, i USA har homofile og lesbiske ingen problemer med å få adoptere barn. Så man kan si at den norske stat kunne gjort mer for at homofile menn skulle kunne adoptere.

Les også: Foreldreskap, ikke parforhold skaper familien

Privilegerte offer

Marginaliseringen må også ses i sammenheng med det sterke presset på å få barn i Norge, mener Conradi Andersen.

‒ Desperasjonen etter å få egne barn skapes til dels av rammene fra staten i Norge. Man skal liksom få barn, det er lagt opp til det.

Men i det de trer ut på den globale scenen, er ikke Volden og Kvarme lenger de marginaliserte. Der er de hvit, privilegert og ressurssterk middelklasse. Den eneste grunnen til at de kan spille offerkortet i den norske offentligheten, er at surrogatmødrene ikke gjør det.

‒ De få surrogatimødrene som kommer til orde er opptatt av at de ikke er offer, til tross for at de ikke står sterkt verken sosialt eller økonomisk. De underspiller det kommersielle aspektet av surrogati, sier Conradi Andersen.   

‒ Man skal liksom få barn, det er lagt opp til det.

‒ De norske aktørene kunne ikke fremstilt seg selv som offer hvis surrogatkvinnene også gjorde det. Men siden offerrollen er ledig, så tar de den. Og som offer kan de kreve at den gode norske staten garanterer for deres rettigheter.

Les også: Surrogati lager hierarki mellom ulike typer morsroller

Omfattes ikke av lovverket

Mens homofamilien har blitt som alle andre, og surrogatifamilien også fint passer inn i mamma-pappa-barn-malen, kan stefamilien aldri bli en kjernefamilie. Heller ikke aleneforelderen.

‒ Stefamilien utfordrer kjernefamilien på en helt annen måte enn homofamilien, sier Conradi Andersen.

Og de er ikke få, disse familiene. I dag bor 75 prosent av norske barn med begge foreldrene sine. De øvrige 25 prosent – om lag 277 000 barn – bor med ulike konstellasjoner av en forelder, eller forelder og steforelder.

Conradi Andersen trekker paralleller fra 70-tallets homofamilier til dagens stefamilier, som heller ikke de omfattes av lovverket. Et stebarn har ingen rettigheter i forhold til en steforelder ved brudd eller død.

Stefamiliens utfordring er undertematisert i offentligheten, hevder forskeren.

‒ Det var mye usikkerhet knyttet til situasjoner som død, begravelse og brudd for 70-tallets alternative familier. Man hadde ingen rettigheter, og det skapte en utrygghet i relasjonene. Ved død kunne foreldreretten gå til fjerntliggende biologiske slektninger i stedet for en partner som hadde vært som en forelder. Noe av dette er overførbart til båndene mellom steforeldre og barn.

Conradi Andersen har ingen konkrete forslag til hvordan lovverket bør endres for å tilpasse seg nye familieformer – men hun mener debatten må løftes.

‒ Vi trenger en diskusjon om de juridiske båndene. Staten legger rammene for hvilke familier som gjenkjennes og anerkjennes. Og i disse rammene ligger en makt til å definere hvilke liv og hvilke familier som skal telle som verdifulle.

Idealer i endring

Like viktig som lovverk er behovet for en større anerkjennelse av sosiale bånd mellom steforeldre og stebarn. 

For stefamiliene mangler kulturell anerkjennelse, mener forskeren.

En del av tekstene hun har analysert er rådene fra samlivsekspertene Frode Thuen og Jesper Juul, i perioden 1980-2012. Hun finner at de gjennomgående legger vekt på biologiske bånd mellom foreldre og barn, og tegner opp grenser som gjør at steforeldre havner utenfor familien.

‒ De trekker strenge grenseoppganger til kjerneidealet. De tar ikke høyde for at familien er endret. Den som kommer utenfra får ikke lov til å komme helt inn.

I nettdebattene Conradi Andersen har sett på, er derimot forståelsen av stefamilien betydelig utvidet. Her er det rom for å ha flere enn to foreldre, og det finnes fungerende fellesskap mellom familier som henger sammen på ulike vis. Idealet er at barn skal behandles likt, og at det ikke skal gjøres forskjell på stebarn og andre barn.

Samlivsekspertene kan sies å representere middelklassens holdninger, mens nettdebattantene antagelig representerer flere klasseposisjoner, ifølge Conradi Andersen.

‒ Jeg er ikke så naiv at jeg tror alle stefamilier er uproblematiske og kjempelykkelige. Men de problematiske fortellingene er så godt som enerådende i offentligheten. De fungerende stefamiliene finnes også, vi bare hører sjelden om dem.

‒Samlivsekspertene kommer antagelig mest i kontakt med familiene som har problemer, derfor søker de terapi. Resultatet er at vi vet lite om de som organiserer livet på tvers av kjernefamilienormen.