Kan en robot være en god mor?

Kan en robot være en god mor?

Møter mellom mennesker og roboter i science fiction viser hvordan grensene for det menneskelige utfordres i vår egen tid, mener forsker.

Det er stadig flere roboter som er til forveksling lik mennesker i science fiction-sjangeren. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

De siste årene har stadig flere serier og filmer tematisert forholdet mellom mennesker og maskiner. Serier som Battlestar Galactica og filmer som Prometheus tar på ulike måter opp hva det er som skiller oss fra robotene. Og det er kanskje ikke så rart.

For hvor går egentlig skillet mellom menneske og maskin? Vi kan gro barna våre i andre kvinners mager, operere inn maskiner i kroppen som regulerer hjerterytmen og erstatte deler av kroppen som mangler med automatiserte proteser.

– Vi er alle kyborger

– Vi tenker fortsatt på kroppene våre som biologiske, men vi er alle kyborger – krysninger mellom mennesker og maskiner. Vi er alle avhengige av teknologi i større eller mindre grad, det være seg gjennom telefonen vår eller kontaktlinser. Det er ikke lenger like nyttig å tenke på klare skiller mellom biologi og teknologi, sier forsker Ingvil Hellstrand.

– Og det samme gjelder forskjeller mellom kvinner og menn.

I sin doktoravhandling tar hun for seg hvordan science fiction-sjangeren utforsker problemstillinger vi møter i vår egen tid, særlig når det gjelder skiftende grenser for kjønn, identitet og hva vi ser på som typisk menneskelig.

Hun viser hvordan sjangeren stiller spørsmål ved hva det vil si å være menneske, mann eller kvinne, forelder eller barn.

Tilbake til nåtiden

Science fiction-sjangeren har en lang tradisjon for å ta for seg spørsmål som likestilling mellom kjønn og raser, og ubalanse i maktforhold i ulike samfunn. Serier som Doctor Who og Star Trek har spilt ut konfliktene i vår egen tid på fjerne planeter, mellom andre livsformer.


Robotene ufordrer grensene mellom biologi og teknologi, ifølge forsker Ingvil Hellstrand. (Foto: Universitetet i Stavanger)

Sjangeren har både fungert som et framtidslaboratorium der man kan teste mulige framtidsscenarioer, og som en måte å ta to skritt tilbake fra vår egen tid for å se våre egne problemer klarere.

– Science fiction er en sjanger som lager en forestillingsverden om hva som kunne vært mulig. Selv om historiene spiller seg ut i fremtiden, så er det vår egen tid det handler om, sier Hellstrand.

– Sjangeren fungerer som en brekkstang mot den gjengse virkelighetsoppfatning gjennom å presentere oss for hvordan verden kunne ha vært hvis vi hadde en annen maktstruktur, hvis mennesket ikke var sentrum i universet.

Jeg, robot

Det er særlig forholdet mellom mennesker og menneskelignende maskiner, eller roboter, Hellstrand mener er interessant. Science fiction, med sine utenomjordiske skapninger, fremmede planeter og avanserte teknologi, har ofte fungert som en arena der vi kan undersøke vårt forhold til «den andre», særlig roboter.

– Ofte dreier handlingen seg om hvordan man skal sikre roboter rettigheter som tilsvarer menneskerettigheter. Du kan se det som paralleller til kvinners stemmerettskamp og borgerrettighetsbevegelsen, forklarer Hellstrand.

Kan maskiner få barn?

Et av temaene som ofte går igjen i science fiction er ulike former for kunstig reproduksjon. I boka Brave New World dyrkes mennesker på flasker, mens roboten Data i Star Trek bygger sitt eget barn.

– Data er en maskin som reproduserer seg selv. Dette blir et problem for de andre karakterene i serien fordi man ikke kan kalle et rent teknologisk avkom for et barn, forteller Hellstrand.

Hun mener at debatten om kunstig befruktning ofte beveger seg inn i det samme landskapet, med spørsmål som hva det vil si å være en mor eller en far, og hva som er et «ekte» eller «naturlig» barn.

– I Battlestar Galactica gifter en menneskemann og en maskinkvinne seg, og klarer å få barn. Men barnet blir tatt fra dem fordi det blir ansett som for risikabelt å la barnet oppdras av sin robotmor. Det går rett inn i forestillinger om kjønn og omsorgsevne, og om at biologi er bedre enn teknologi.

De store spørsmålene

Hellstrand mener at disse fortellingene i science fiction-verdenen illustrerer noen av de spørsmålene vi er nødt til å stille oss i møte med ny reproduksjonsteknologi, nye familiestrukturer og i en verden der tradisjonelle skillelinjer blir mindre viktige.

Hva slags lovverk skal vi ha? Hva skal vi regne som en familie?

– Jeg mener det er en veldig viktig diskusjon. Vi er ikke lenger avhengige av å være i et heteroseksuelt parforhold for å få barn, og dette rokker ved forestillingen om familien, om meningen med livet, og ideen om det ekte mennesket, sier hun.

Og det er særlig skillet mellom robotene og deres overordnede, de ekte menneskene, som har endret seg de siste årene.

Robotene kommer

Mens roboter som Data i Star Trek ønsker å passere som menneske, det vil si å bli så lik mennesker som mulig, så dukker det opp en annen type robot på 2000-tallet, i serier som Battlestar Galactica og Fringe.

Dette er ikke roboter som bærer på en slags Pinocchio-drøm om å bli ekte mennesker, men som stiller spørsmål ved menneskenes hittil ubestridte plass i sentrum av universet.

– Det er ikke nødvendigvis gitt at disse ikke-menneskene vil være som oss, selv om de ser ut som vanlige mennesker, forteller Hellstrand. Hun ser denne utviklingen i lys av en ny bevissthet rundt hvor stor skade menneskene gjør på planeten.

– Robotene på 2000-tallet utfordrer det vi tar for gitt. De stiller spørsmål ved ideen om at menneskene skal styre verden.

De nye robotene spiller også i stadig større grad ut problemstillinger som oppstår i vår egen tid, i et samfunn der tradisjonelle skillelinjer mellom menneske og maskin, venn og fiende viskes ut.

Grensene forsvinner

– Det er stadig flere roboter som er til forveksling lik mennesker i science fiction, sier Hellstrand.

– Jeg mener det henger sammen med at vi lever i samfunn med en økende grad av flytende skillelinjer. Den teknologiske utviklingen utfordrer grensene for den menneskelige kroppen. Samtidig gjør dagens politiske situasjon, med mange små aktører, at det er vanskelig å se hvem som er venn og hvem som er fiende.

Dette utfordrer en forståelse av hva som er innenfor normen og hva som er utenfor normen, mener Hellstrand. Science fiction er en arena der man kan synliggjøre og leke med denne tvetydigheten.

Men selv om science fiction gir mye mat for tanken, så tilbyr ikke sjangeren fullt så mange løsninger.

– Jeg mener spørsmålene som science fiction stiller er mer interessante enn svarene den gir. Det får oss til å tenke oss om, å spørre oss selv: Hva er det som gjør at den andre er både truende og fascinerende? Gjør det noe at folk ikke er ekte mennesker? Hvordan skal vi forholde oss til «de andre» når vi ikke lenger kjenner dem igjen med en gang, slik vi har gjort før? Sci-fi-sjangeren har ingen svar på disse spørsmålene, men det som er viktig er diskusjonen.

Les også: Robot i drag