Sara Ahmed: Glad gledesdreper

Sara Ahmed: Glad gledesdreper

Heller enn gode borgere, må feminister, skeive og antirasister fortsatt være villige til å bli oppfattet som trassige gledesdrepere, sier professor Sara Ahmed. Hun var en av innlederne på FEMCIT-konferansen Beyond Citizenship: Feminism and the Transformation of belonging, som nylig ble avholdt i London.

Sara Ahmed. (Foto: Kristin Engh Førde)

– Hvilken feminist, skeiv eller antirasist har ikke opplevd familiemiddager der noen sier noe du oppfatter som problematisk, og idet du tar til motmæle, registrerer du forsamlingens himlende øyne: «Nå begynner hun igjen». Av en eller annen grunn er det alltid du som får skylda for å ha ødelagt den gode stemningen, ikke personen som sa noe problematisk. Som om det å beskrive og påpeke rasisme, sexisme og heterosexisme i seg selv skaper problemene.

Som feminist og skeiv datter i det hun selv karakteriserer som en konvensjonell familie, har Sara Ahmed lang erfaring med å være en «feministisk gledesdreper» («feminist killjoy»). Erfaringen har inspirert henne som teoretiker; i flere år har Ahmed utforsket forholdet mellom feminisme, skeivhet og kulturelle forestillinger om lykke. Nylig presenterte hun deler av dette arbeidet på konferansen Beyond Citizenship: Feminism and the transformation of belonging, arrangert i London av forskningsprosjektet Femcit, UniRokkan og Birckbeck University of London.

Dårlige medborgere

Medborgerskap var konferansens hovedtema, og i sin innledning oppfordret Ahmed til å se nærmere på hva vi kan lære av dem som stemples som dårlige medborgere.

– Å være en god medborger betyr å være lojal overfor det som betraktes som felles mål og den allmenne viljen. Men hvem sin vilje er det som får status som den allmenne, og hvem sin vilje er det som må elimineres? Medborgerskap kan forstås som en måte å avgjøre hvem sin lykke og vilje som kommer først, som blir forstått som vårt felles beste og den allmenne viljen, sier Ahmed.

Det betyr ifølge Ahmed at individer ikke blir inkludert før de er villige til å innordne seg.

– Migranter blir for eksempel ikke betraktet som medborgere før de vil bidra til reproduksjonen av det nasjonale. Det handler om å alliere sin egen vilje med det som allerede er utpekt som den allmenne viljen.

Vilje og trass

Den gode medborgeren underkaster seg altså en felles vilje, ifølge Ahmed. Den dårlige medborgeren derimot, forbindes med det som på engelsk kalles willfulness; egenrådighet, stridighet, trass.

– Ta for eksempel muslimer i Vesten: De insisterer på å være annerledes, selv om alt ville vært så mye lettere hvis de ikke var det. Den manglende viljen til å innordne seg den allmenne viljen blir gjerne oppfattet som en form for trass, hevder Ahmed.

– Forholdet mellom vilje og trass kan sammenlignes med forholdet mellom allmennviljen og den partikulære viljen. Å være en lojal borger handler om å lære seg å ville det rette, sier Ahmed, som er professor i Race and Cultural Studies ved Goldsmiths University of London.

Våg å være trassig

Feministisk, antirasistisk og skeiv politikk handler også om å våge å bli stemplet som trassige og vanskelige. Bare slik kan verden endre seg, sa Ahmed til de rundt 300 deltakerne på konferansen.

– Å være trassig er å være villig til å annonsere din uenighet og sette deg selv bak den. Trass kan innebære ulydighet. Vi har en lang og stolt historie om slike ulydige kvinner bak oss, sa Ahmed.

Bare det å være skeiv kan være nok til å bli oppfattet som trassig, mener hun.

– Skeivhet blir ofte betraktet som selvopptatthet. Mange skeive opplever å bli anklaget for å sette seg selv foran andre. Allmennviljen er heteroseksualitet og veldig mange forbinder lykke med det heterofile familielivet, sier Ahmed.

– Skeivhet framstår dermed som en avstandtagen til selve lykken. 

«Kom over det!»

Ahmed, som selv har vokst opp i Australia med britisk-pakistansk bakgrunn, hevdet at også bevissthet om rasisme i mange tilfeller oppfattes som en form for trass.

– Bare å nevne at rasisme finnes oppfattes som trassig i noen sammenhenger. Som om det å snakke om skiller skaper dem, sier Ahmed. Hun mener det finnes et mer eller mindre uttalt krav til ikke-hvite om at de må «komme over det».

– Ikke sjelden kreves det av ikke-hvite at vi «innrømmer» at rasismen taper terreng. Og rasisme behandles i veldig mange sammenhenger, som i skolebøker eller i brosjyrer om mangfold på arbeidsplassen, som et slags ubehagelig minne, underforstått noe vi bør legge bak oss. Å påpeke og ta opp rasisme blir dermed nærmest uhøflig, siden minnet om rasismen ville gå bort hvis man bare ville erklære den borte. Det framstilles som om den moralske oppgaven nå er å «komme over det».
Ahmed mener denne holdningen også er å finne blant hvite feminister.

– «Kom over det, så vi kan komme videre med vår virksomhet” er en holdning flere ikke-hvite kvinner opplever når de gir uttrykk for sitt sinne og opprør overfor hvite feminister, sier Ahmed. 

Glede i gledesdreping

Som feminist, skeiv eller antirastist risikerer du alltid å bli betraktet som en gledesdreper, ifølge Ahmed.

– Men det kan være glede i å være gledesdreper! Vi må innta denne rollen, være bevisste på at vi har den, snakke om den, le av den. Heller det enn å «komme over det» før det er borte. Vi må ikke akseptere at vi selv skal være grunnen til at vi er gjort ulykkelige. I stedet må vi være trassige og fortsette å insistere på at sexisme, rasisme og heterosexisme faktisk finnes, oppfordrer Ahmed.